Vil ha klimadomstol

28. november møttes nær 100 jurister, politikere, akademikere og andre i London for å diskutere og utforme et initiativ til opprettelse av en ny global klimadomstol.

Rajendra Pachauri, leder for FNs klimapanel

Rajendra Pachauri, leder for FNs klimapanel

Det så ikke akkurat ut som starten på en revolusjon der de rundt 100 dresskledde satt samlet i et konferanserom i British Library – men det kan likevel godt være.

Seminaret «Klimaendringer og den nye verdensorden» var viet ideen om en global klimadomstol på linje med FNs internasjonale domstol i Haag og Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Ideen er ikke helt ny, men har fått ny næring i forkant av klimamøtet i Poznan i Polen og klimatoppmøtet i København neste år. Den britiske advokaten Stephen Hockman tok initiativet til konferansen og leder en gruppe som utvikler forslaget.

Hvorfor ikke en tilsvarende instans for store klimaforbrytere? (Rajendra Pachauri, leder FNs klimapanel)

– Verden trenger en slik institusjon. Det er behov for å styrke ikke bare avalene, men også institusjonen som skal håndheve dem. Mens den internasjonale domstolen i Haag bare tillater stater å være parter i saker som blir tatt opp av domstolen, bør en global klimadomstol kanskje også være tilgjengelig for enkeltindivider og grupper. Det vil bli mye vanskeligere for både stater og internasjonale selskaper å feie sine unnlatelsessynder under teppet dersom saken behandles for en respektert og prominent internasjonal domstol, sier Hockman.

Også lederen av FNs klimapanel (IPCC), som ble tildelt Nobels fredspris for 2007, Rajendra Pachauri, vil ha sterkere inter– og overnasjonale institusjoner som kan sanksjonere mot klimasyndere.

– I dag kan vi stille personer som er tiltalt for brudd mot menneskeheten for menneskerettighetsdomstolen i Haag. Hvorfor ikke å opprette en tilsvarende instans som skal ta vare på interessene til de som blir ofre for klimaendringene? sier Pachauri.

Lite sanksjoner

Et problem med Kyotoprotokollen er svakheter ved reglene for håndheving. For eksempel risikerer man at en regjering i en stat som regner med å måtte betale en «utslippsgjeld» med renter i perioden 2013–2017, rett og slett vil ta høyde for dette i forhandlingene om nye forpliktelser for denne perioden og kreve mindre strenge grenser for utslippene for å kompensere for straffen.

Dessuten inneholder ikke avtalen noen regler om straffereaksjoner mot land som trekker seg fra hele samarbeidet. Siden det ikke finnes noen verdensstat med politistyrker eller domstoler som kan håndheve folkeretten, nytter det lite å forsøke å pålegge et land å underskrive avtaler det ikke ønsker å følge.

Når det gjelder et felles problem som klimaendringer, står mange land overfor fristelsen til å være gratispassasjer på de andres innsats for å løse problemet, mens man selv tjener penger på å forurense som før.

– For å få til en internasjonal klimaavtale som forplikter til betydelig reduksjon i utslipp av klimagasser, er det nødvendig å få til sanksjoner som har slagkraft. Et problem i internasjonal sammenheng er at de finnes få reelle sanksjonsmuligheter som det internasjonale samfunnet kan bruke mot land som bryter avtaler. I nasjonal sammenheng snakker man gjerne om «pisk og gulrot». Det må foreligge reelle sanksjoner for å bryte avtalen, og disse må være av en slik art at det virkelig svir å bryte den. Med få sanksjonsmidler er det vanskelig å få til en slik avtale i praksis, mener Stephen Hockman.

Et annet forslag som er framme, er at handelsavtalen som fremforhandles gjennom Verdens handelsorganisasjon (WTO) kan smeltes sammen med en eventuell klimaavtale, slik at primissene for begge avtaler fremforhandles over samme bord. På denne måten kan man i teorien bruke handelsbetingelser mellom nasjoner som belønning eller straff mot de nasjonene som skulle bryte med sine utslippsforpliktelser. Det å gi opp nasjonal suverenitet, selv om det er snakk om lite, sitter langt inne for de fleste nasjoner.

– Situasjonen er uansett den at uten et effektivt internasjonalt sanksjonsregime vil en klimaavtale ikke kunne fungere effektivt. Gjennom WTO kan man håndheve både pisk og gulrot, men disse kan lett misbrukes for egen gevinst av de rike landene som hovedsaklig sitter med kontrollen over begge deler, anfører Hockman.

Skjev fordeling

– Det blir en utfordring hva domstolen skal legge til grunn for en eventuell klimatiltale. Fordelingen av utslippsreduksjonene mellom industrilandene ble vedtatt i Kyoto etter lange og harde forhandlinger, og bygger mer på politisk dragkamp og hestehandel enn et klart prinsipp for rettferdig fordeling, bemerker Hockman.

USA holdt seg rett og slett utenfor.

Kyoto-avtalen åpner for at landenes utslippsforpliktelser kan møtes på andre måter enn ved å redusere utslippene innenlands. Internasjonal kvotehandel tillater myndighetene i et industriland (eller bedrifter som får tillatelse av staten) å selge deler av den nasjonale utslippskvoten fastsatt i protokollen, eller kjøpe deler av andre lands kvote. Dette vil gi den som betaler rett til å slippe ut mer hjemme, mens vertslandet vil få anledning til å slippe ut tilsvarende mindre.

Den grønne utviklingsmekanismen (CDM) åpner for at industrilandene også kan sikre seg utslippskreditter (rett til å slippe ut klimagasser) ved å betale for klimatiltak i utviklingsland som ikke har fått fastsatt utslippskvoter. Slik kan land som Norge kjøpe seg fri.

Helge Drange, klimaforsker på Universitetet i Bergen og ved Bjerknes-senteret, har laget en oversikt der også utslippet fra oljen vi eksporterer er tatt med. Da bidrar Norge til ikke mindre enn to prosent av verdens utslipp av klimagasser (grafikk).

Les mer her: http://www.environmentcourt.org/

Be Sociable, Share!

Legg gjerne inn en replikk eller ny kommentar