Skumle Facebook…

Om journalister, Facebook og kildevern. Oslo Journalistklubb har større teknofobi overfor Facebook enn «Brødrene Alvestad» i Lille Lørdag hadde overfor telex.

Skumle Facebook...

Skumle Facebook...

På rekordtid har Facebook blitt verdens største landsby med over 22 millioner innbyggere. I løpet av de fire siste månedene har også en kvart million nordmenn meldt seg på det digitale sosiale nettverket. Nå inntar også journalister det populære Facebook. Det resulterer i medieomtale. De to første ukene i mai ble det i norske aviser skrevet og publisert 670 artikler om Facebook (1000 totalt hele det siste året).

Det medfører også hype. Med hype mener jeg det hysteri og støy som oppstår når journalister og redaktører står overfor noe de ikke helt fatter. Da arrangeres møter med titler som «Facebook – venn eller fiende?», slik Oslo Journalistklubb (OJ) gjorde forrige uke. Det avvikles med mindre ironi enn «Brødrene Alvestads reportasjeforum» (Lille Lørdag), som blant annet «avslørende» og begeistret tok for seg fenomenet «telex – venn eller fiende?»!

Det har fellestrekk med den hype som oppsto da internett for all alvor slo ut i eksponensiell vekst på begynnelsen av 1990-tallet. Vi fikk etter hvert de vante oppslagene i avisene: «Internett gjør deg syk», «Internett gjør deg avhengig», «Kjendis hengt ut på internett!». Porno og nazi-propaganda rant ut av internett i strie strømmer – men pussig nok, nesten utelukkende i media.

Det samme skjer nå – bare bytt ut betegnelsen med Facebook.

Facebook er et nett på nettet med mange av de samme grunntrekk og dynamikk som gjorde Internett så slagkraftig: Det er lettere anarkistisk, brukerne står for veksten (som tidvis er eksponensiell), det er autonomt, det kommer fra et system som ikke har en topp og bunn, ganske ulikt de mediebedriftene journalister flest tradisjonelt jobber i!

Om vi skal finne en parallell 50 år tilbake, minner det litt om mottagelsen av rock´n´roll. Likhetstrekkene er i hvert fall mange. Rocken hadde masseappell, var grensesprengende, opprørsk og sa: «Roll over Beethoven!» (Chuck Berry).

Tema for det åpne debattmøtet til OJ var å problematisere at også journalister er på Facebook, der man deltar gjennom å koble seg med enkelte eller et helt hav andre mennesker, eller «friends» som det heter i dette brukergrensesnittet.

Det foreløpige høydepunktet står redaktør Trygve Aas Olsen i fagbladet Journalisten for. I lederen av siste utgave går han til angrep på navngitte journalister som deltar på Facebook, fordi de «avslører identiteten til kildene sine», ifølge Aas Olsen, som utdyper «De eneste nettverkene journalister aldri skal avsløre, er sine egne kildenettverk, om de er aldri så ulne». Redaktøren avslører selv innledningsvis at han ikke har filla peiling på hva han snakker om: «Et nettsted jeg aldri rakk å registrere meg på, før det ble populært blant folk flest – og derfor ikke så interessant for de trendbevisste»…

Videre følger en slags stønning over at dagens unge journalister ikke vet hvor grensene går. Det er fristende å si «Roll over, Aas Olsen!».

Man skal ikke ha orientert seg mye på Facebook før man oppdager at uttrykket «friend» betyr noe helt annet enn det vi oppfatter som venn i vår dagligtale. Vi snakker om et sterkt utvidet begrep, om bekjente, mennesker hvis veier har krysset en gang i livet, tidligere skolekamerater, kolleger, noen du har truffet ved enkelte anledninger, eller ikke en gang kjenner – bare deler interesser med.

At «en god journalist skal dø venneløs», har dessverre blitt hengende igjen som en omskrevet og misforstått klisjé. Da Steinar Hansson tiltrådte som ansvarlig redaktør i Arbeiderbladet/Dagsavisen, uttalte han i et portrettintervju at han hadde som mål for sin redaktørgjerning å dø venneløs. Det var en omskrivning og personliggjøring av den berømte Joseph Pulitzers ord om at avisen ikke skulle ha noen venner. Det er noe annet enn at journalister ikke skal ha venner.

Journalister nettverker ofte for å få sakene, noen ganger ender det bare med en venn. Og så? Hvor kommer tips og saker fra – det rene intet!? Selvsagt ikke. Kan ikke en journalist intervjue bekjente? Jo, naturligvis.

Også Trygve Aas Olsen blir observert i fora der det tydelig framgår at han kjenner andre. Har vi grunn til å tro at han da deler kildene sine med dem han møter? Nei. Tror virkelig Aas Olsen at journalister er så dumme at de legger ut beskyttede kilder på nett?

Da Telegrafen ble oppfunnet for 200 år siden, medførte det ingen fundamental endring i vårt syn på kildekritikk. Det skjedde heller ikke med postgangen, telefonen, radioen, telefaksen eller fjernsynet, selv om alle disse innretningene har forskjellige karakter, det vil heller ikke skje nå.

Langt verre er teknofobi hos journalister, som ender med at de gir fra harddisker fulle av fortrolig informasjon til fremmede, ikke aner hvilken fil på PC-en som inneholder e-posten utvekslet med fortrolige kilder, etc. Du skal ikke lenger enn til de fleste avisresepsjonene, der får du som regel utlevert en stor bok der du kan lese hvem som har besøkt hvilke journalister de siste dagene.

Men teknologi gir alltid selve kommunikasjonen en ny karakter. Når kommunikasjonen får en ny karakter, får de sosiale mønstre en ny karakter. Også informasjonen endrer karakter. Tradisjonelt har informasjonsteknologi vært å forstå som teknologi som gjør informasjon lettere tilgjengelig, men informasjonsteknologi blir nå i stigende grad benyttet til å påvirke. Enkelte spår at det amerikanske presidentvalget kan avgjøres på Facebook og lignende nettverk. Mener redaktøren av Journalisten at journalistene ikke skal være der?

Å avvise Facebook er like dumt som å avvise månen. Kanskje Facebook er budskapet, Aas Olsen?

I 1964 skrev Marshall McLuhan klassikeren Mennesket og media. Her lanserte han den ofte siterte tesen om at mediet er budskapet: «Budskapet i et medium eller en teknologi er selve forandringen av de grader, hastigheter eller mønstre som det innfører i samfunnslivet. Jernbanen innførte verken bevegelsen, transporten, hjulet eller veien samfunnet, men den akselererte graden av tidligere menneskelige funksjoner, og skapte på den måten helt nye former for byer og nye former for arbeide og fritid». Begrepet informasjonssamfunnet ble lansert av sosiologen Daniel Bell i 1973. Han mente at kunnskap og kommunikasjon er i ferd med å bli de viktigste faktorene i den økonomiske og samfunnsmessige utviklinga. Siden den gang har it-teknologien gjort det mulig å transportere flere bits fortere enn før. Hva som skjer når vi gjør om fra atomer til bits, er fenomen som fremdeles forundrer oss.

Aas Olsen bør ta seg med bryet med å lese i hvert fall første bind av sosiologen Manuel Castells trebindsverk om nettverkssamfunnet, individet og den nye økonomien: The Rise of the Network Society (1996/2000). Hos Castells er «Nettet» noe langt mer en «Internett», nemlig en helt grunnleggende struktur i informasjonssamfunnet, som omfatter alt i fra teknisk infrastruktur til organisering av arbeidet. Castells beskriver informasjonssamfunnet som et nytt erkjennelsesmessig paradigme for å forstå samfunnsutviklingen teknologisk, økonomisk, sosialt og kulturelt. Utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologien foregår på en annen måte enn annen teknologiutvikling vi har sett gjennom historien. Men det har kanskje gått ut på dato og er ikke lenger så interessant hos de trendbevisste?

Nettets logikk er en realitet som også redaktører i tradisjonelle medier burde forholde seg til. Nye og konvergerende teknologier innebærer muligheter for dialog som skaper nye praksiser og påvirker både den sosiale organiseringen og samspillet i samfunnet. For første gang i historien er menneskets hjerne den viktigste innsatsfaktoren i samfunnets produksjon og økonomi. Informasjon og kunnskap er gjennomtrengende og styrende premiss på alle nivå i samfunnet.

Skal journalister holde seg langt unna deltakelse, overvåkning og forståelse av dette? Av hensyn til diskresjon?

Hvem gagner mer diskresjon, om ikke de lysskye affærer og lysskye individer? Personvern og integritet er kanskje mest mulig åpenhet? Det ideelle personvern er kanskje et mest mulig transparent samfunn? Facebook er en del av demokratiet og det åpne samfunn som journalister har kjempet for gjennom alle tider. Er det ikke snarere fantastisk at man kan få innblikk i nettverk og potensielle koblinger?

Et annet moment er at nettet som verdens raskest voksende markedsplass omformer de tradisjonelle verdikjeder. Vi vet at de som er opptatt av verdikjeder og bunnlinjer i et mediehus, ikke har store problemer med å sende signaler til redaksjonen som reflekteres i spaltene med uttrykk for skepsis til fenomen som kan virke truende. Aas Olsen har gitt sitt bidrag. Neste OJ-møte bør kanskje ha tittelen «Media – venn eller fiende?»

Be Sociable, Share!

Legg gjerne inn en replikk eller ny kommentar