Frykter Twitter-kollegialitet

Braanen kommenterer i Klassekampen sin skepsis til mediefolks bruk av sosiale medier, særlig Twitter og Facebook. Det er som å se en dinosaur på besøk i Glassmagasinet.

Er Twitter litt vel sosialt?

Er Twitter litt vel sosialt?

I Klassekampen 3. november kommenterer ansvarlig redaktør Bjørgulv Braanen mediefolks bruk av sosiale medier, fot tiden særlig Twitter og Facebook, der man som kjent kan knytte opp nettverk bestående av andre personer, helt etter eget valg og den størrelsen man selv ønsker, fra en håndfull til tusenvis. Alle brukere kan sende et ubegrenset antall meldinger som umiddelbart blir synlige hos enhver som har valgt – og fått lov til – å følge denne brukeren på Twitter.

Braanen ramser opp et dusin sentrale norske mediefolk, særlig kommentatorer, som aktivt har tatt i bruk sosiale medier og daglig kvitrer i vei om en rekke forskjellige ting, aktuelle hendelser og meninger. Braanen er bekymret for «døgnets meningsdannelse» på tvers av forskjellige aviser og medier.

«For mye viten om kollegers meninger kan fungere negativt», skriver Braanen. Han uttrykker skepsis til at den daglige «samtalen» mellom forskjellige mediefolk på sosiale nettverk kan bidra til en kollegialisering av kommentatorsjiktet i mediene og en konform «feltplassering» hos den enkelte politiske kommentator.

Braanen siterer dramatikeren Arthur Miller: «De beste aviser er å sammenlikne med nasjoner i samtale med seg selv». Det er da en besynderlig allegori! Hvilken nasjon er i tilfelle Braanen og Klassekampen? Nord-Korea? Og hvordan arter det seg på julebordet til Norsk Redaktørforening? Jeg antar alle redaktørene sitter med hvert sitt eget konjakkglass på magen og mumler kun for seg selv! Nei, da velger jeg meg heller John Donnes’ berømte utsagn «no man is an island». Fra samme avsnitt hos Donne hentet og udødeliggjorde Ernest Hemingway utsagnet «ikke spør hvem klokkene ringer for, klokkene ringer for deg»!

Nå lever Braanen i en verden (eller nasjon?) der det fremdeles gjelder publisering kun én gang i døgnet. Men sosiale medier har kommet for å bli, i hvert fall på noenlunde samme måte som i sin tid telegrafen, telefon, teleks, telegraf, radio og fjernsyn.

Braanen er redd for at «saften» skal gå ut av neste dags innhold, hvis et tema eller spørsmålsstilling allerede er kommentert «i hjel» av kolleger gjennom dagen, eller at kolleger gjennom samtale har blitt påvirket!

Braanen tar til orde for at norske mediehus bør innføre klare regler for hvordan ansatte kan opptre på Twitter og Facebook. Han referer til at blant annet Washington Post har gjort dette. Jeg kan opplyse Braanen om at reglene som stort sett gjelder lyder: «Bruk sosiale medier. Vi kvitrer ikke om interne prosesser eller personalsaker. For øvrig stoler vi på din egen dømmekraft, du er tross alt ansatt som journalist her!». Braanen sier tvert om til egne medarbeidere, og andre, at «jeg stoler ikke helt på deres dømmekraft, derfor må vi innføre stramme kjøreregler for bruk av sosiale medier». Jeg ville blitt sur.

Politiske journalister og kommentatorer har løpt mye i flokk lenge før Twitter og Facebook. Og «noen har snakket sammen» til alle tider, på alle slags arenaer og alle slags kommunikasjonsmidler. Men sjelden har det vært mer åpent! Alle som vil kan kikke disse nettverkene og meningsutvekslingen i kortene. De nettverk som ble – og blir – dyrket over telefon og andre lukkede fora burde vært gjenstanden for Braanens bekymring, ikke den åpne samtalen via Twitter.

Når Klassekampens utmerkede journalist og kommentator Anders Horn melder «Sliter med å finne bilde av Erna som puster Siv i nakken på Scanpix…» kan det gi et hint om at vi kanskje ikke får se et slikt bilde i neste dags Klassekampen, men det kan da vitterlig også skape en forventning til om Klassekampen finner et slikt bilde før deadline!

En melding på Twitter er begrenset til maksimum 140 tegn. Det er ikke akkurat plass til et overbevisende resonnement, en fyndig kommentar eller å presse en mening på noen andre. Derimot er det helt utmerket til å videresende og spre lenker til innhold som allerede er publisert. Sosiale medier er en god, rik og kvalifisert peking til vesentlig innhold i det enorme havet av alt som daglig publiseres og deles på nettet, det vi i «gamle dager» ville kalt en «portvakt» og som de fleste seriøse aviser har bestrebet seg på å være.

Vil Braanen ha sine medarbeidere – og andre politiske kommentatorer – i et vakuum? Hvilke regler gjelder for deres bruk av radio? Må de se den politiske debatten på fjernsynet helt alene?

«Skulle ønske jeg slapp å høre de selvhøytidelige kåseristene på P2s Nyhetsmorgen (men ja, det fins jo en av-knapp)», kvitret Horn nylig. Ja, det går an. Braanen må gjerne for egen del følge Karl Marx’ motto slik det ville lyde i dag: «Gå din egen vei, og la folk kvitre». Men de som føler at de både kan lytte til radio, beholde sin integritet og evne til fortsatt å tenke og mene selv, må få lov å ha radioen på.

Be Sociable, Share!

Legg gjerne inn en replikk eller ny kommentar