Mannen bak web: Tim Berners-Lee

Han kunne blitt styrtrik og berømt på sin oppfinnelse av World Wide Web i 1990, men fulgte en annen link. Mens World Wide Web for lengst har blitt en mega- og mediastjerne, har skaperen av det hele definitivt ikke blitt det.

Tim Berners-Lee

Tim Berners-Lee

Engelskmannen Tim Berners-Lee valgte i stedet å forbli den ufeirede helten bak Web. I dag er han leder for W3-konsortiet, som holder til ved Massachussets Institue of Technology Laboratory for Computer Sciences (MIT).

Der fortsetter Tim Berners-Lee en krevende jobb med en mest mulig ideell videreutvikling av Web. Konseptet unnfanget han i 1989. Oppfinneren hadde da ingen idé om hva han satt i gang.

Uten World Wide Web ville Internett fremdeles vært ukjent for de fleste. På spørsmål om hans egne favoritt Web-steder, avsløres en sans for svart humor. Han liker Web-steder «som gir gode praktiske tips i dagliglivet» og anbefaler i samme vending et sted med tips om hvordan du best fyrer opp en grill (http://ghg.ecn.purdue.edu). Stedet viser filmen av en mann som er i gang med å antenne 20 kilo kull ved hjelp av tre tønner flytende nitroglyserin! Grillen skal være klar til bruk etter tre sekunder.

Inquire Within

– Hva slags karakter jeg er som skapte World Wide Web? Alle som har mistet kontakt med tiden mens de har sittet foran en datamaskin, kjenner hangen til å dagdrømme, trangen til å gjøre drømmen sann, og tendensen til å gå glipp av lunsj. I dag kalles det Attention Deficiency Disorder – hyperaktivitetsyndromet, svarer Tim Berners-Lee.

«De første par årene var det mye overtalelser for å få folk til å ta World Wide Web i bruk»

Han ble født i London i 1956. Foreldrene, begge matematikere, traff hverandre over den boksen som skulle bli verdens første kommersielle datamaskin, Ferranti Mark I.

Etter Queens College i Oxford, startet Berners-Lee i 1976 som ingeniør i firmaet Plessey Telecommunications i Poole, der han spesialiserte seg på kommunikasjon og tekstbehandlingsverktøy. På midten av 80-tallet begynte han å sysle med et dataprogram som han kalte Enquire.

– Navnet var inspirert av boken «Inquire Within: Anything You Want To Know», en bok fra 1858 som er stappfull av brukbare råd om nesten alt mulig. Programmet skulle hjelpe meg å holde orden på rotet, til å strukturere data og tilfeldige assosiasjoner som dukker opp i Det Virkelige Liv, som hjernen er konstruert for å huske, men som min ikke alltid mestrer, sier Berners-Lee.

Programmet var basert på hypertekst (selv om Berners-Lee ikke kjente til den allerede eksisterende termen), men Enquire ble aldri helt ferdig og aldri utgitt. Men Berners-Lee hadde det med seg i bagasjen da han i 1984 begynte som datakonsulent ved det intereuropeiske kjerneforskningsinstituttet CERN (Conseil Européen pour la Recherche Nucléire) i Genève. Der ble han styrket i sin overbevisning om at et slikt program virkelig kunne forbedre utvekslingen av informasjon og strukturering av data.

Telefonlisten hos CERN

Først i 1989 fikk han grønt lys til å gjennomføre prosjektet. På sin egen NeXT-maskin skrev han høsten 1990 den originale Web-klienten, som kombinerte både redigerings- og lesemulighet. Programmet kalte han WorldWideWeb (uten mellomrom) og det ble distribuert innenfor CERN i desember.

– Ideen var å få kunnskap representert på en fleksibel måte, at det skulle være lett å utveksle, enkelt å holde ajour. Det var noe vi trengte i vårt arbeid. CERN er sammensatt av en spredt og variert gruppe av smarte og kreative mennesker ved institutter i mange land. Når disse jobbet sammen på et prosjekt, ble resultatet ofte en informasjonsflyt som var kompleks og forvirrende. Jeg tenkte at om jeg satt sammen et stykke programvare som også var passe morsomt å bruke, slik at alle ville bruke det, og faktisk bruke det til å skrive ned alt de gjorde, så det resulterende havet av informasjon bli lettere å forholde seg til.

Noe av det første som ble publisert på Web var CERNs telefonliste. Slik ble Web skapt, ikke som et verdensomspennende system, men som et internt nettverk.

Sommeren 1991 la Berners-Lee og CERN programmet ut på nettet.

– De første par årene var det mye overtalelser for å få folk til å ta det i bruk. Vi reiste rundt på konferanser og messer og maste på mennesker om å lage Web-leser på andre plattformer, ettersom mitt var laget til en NeXT-maskin. Vi måtte overbevise mennesker om å ta Web i bruk og legge ut informasjon der, sier Berners-Lee.

Så kom NCSA Mosaic

Det begynte å løsne først etter at studentene ved University of Illinois litt senere satt seg ned og laget den mer funksjonelle Web-leseren NCSA Mosaic. De la programmet gratis ut på Internett, som dengang var forbeholdt de som kunne manøvre nettet takket være vanskelige kommandoer (Internett var som datamaskinen før Apple og Windows).

I mars 1993 var det omtrent 50 servere i hele verden som hadde sin informasjon tilrettelagt som WWW. Etter at Mosaic kom i september 1993 og introduserte prinsippet for hundretusener av mennesker som brukte PC eller Apple Macintosh, vokste antallet Web-servere til rundt 500 på et halvt år. Deretter steg antall Web-servere dramatisk – til dagens millioner.

Blant de unge studentene ved University of Illinois som var med å utvikle Mosaic, var en ved navn Marc Andreessen, som ett år senere, i 1994, etablerte selskapet Netscape som i dag er verdsatt til hundretalls millioner kroner. Heller enn å etablere et «spin off»-selskap og håve inn millioner, forble Berners-Lee den jordnære sjefsevangelist og ufeirede helten bak Web.

The W3 Consortium

– Hele World Wide Web var så lite og skjørt at det kunne falt sammen og slett ikke blitt videreutviklet. I 1992 var det fremdeles ikke klart hva som ville skje. Først da fire dresskledde menn plutselig en dag troppet uanmeldt opp på mitt kontor i Genève og forklarte meg at de nå hadde de basert hele sin organisasjon og forretningsvirksomhet på Web-konseptet, og var ute etter en form for forsikringer om standarden, innså jeg at vi trengte et slags konsortium for å påse stabilitet og retningslinjer for den videre utviklingen.

Jeg var og er mest opptatt av at World Wide Web skal eksistere og videreutvikles mest mulig i tråd med de ideelle forutsetningene vi hadde. Et slikt ansvar kunne ikke ligge hos et kommersielt firma.

«World Wide Web var så lite og skjørt at det kunne falt sammen og slett ikke blitt videreutviklet»

Dermed ble The W3 Consortium etablert, som en ideell organisasjon som den dag i dag har ansvaret for utviklingen av Web, og med Tim Berners-Lee som sin direktør. Hovedkvarteret ble etablert ved Massachussets Institue of Technologys Laboratory for Computer Sciences, der Berners-Lee nå bor med sin kone og to barn.

Konsortiet dikterer standardene og utviklingen av Web, og består i dag av representanter fra mer enn 120 medlemsland, inkludert alle de store programvareselskapene; Microsoft, IBM, Oracle, SUN Microsystems, Silicon Graphics, Netscape og videre. Arbeidsgrupper og komiteer blir fortløpende nedsatt for å gi anbefalinger om Web-standarder. Den endelige avgjørelsen tas til slutt av et styre med Berners-Lee ved bordenden.

Omfattende skaderapport

– Et Web-år er 2,6 måneder. Utviklingen er uhyre rask og vi må møte behovene mens de kommer, helst være litt foran. Vi er så demokratiske som mulig, men noen ganger må vi skjære gjennom. sier Berners-Lee. Med blondt uryddig hår, framstår han ikke som noen typisk autoritær figur. Han snakker så fort som han tenker, ofte raskere – «hvor var jeg?», spør han midt i sitt eget svar.

På spørsmålet om han selv surfer for fornøyelsens skyld, svarer Lee: Henry Ford kjørte aldri søndagstur i bilen sin. Han var for opptatt i garasjen

Midt i et foredrag er han den første som lager et poeng av at noe skjærer seg i en demonstrasjon og stanser det hele med å si til forsamlingen: «Kan dere ikke alle snakke med hverandre en stund, mens vi får satt dette skikkelig opp».

Når han ser tilbake på de ti årene siden hans aller første versjon av Web, er det ikke alt han er like fornøyd med. I sin «skaderapport» har Berners-Lee en lang liste over funksjonaliteter og opprinnelige intensjoner ved Web som har gått tapt underveis.

Web er ikke brukt helt på den måten jeg opprinnelig så det for meg, som et kommunikasjonsverktøy som ville gjøre det mulig for mindre grupper å jobbe mer effektivt i team. Den opprinnelige intensjonen var at det skulle være like lett å redigere dokumentet du har på skjermen som å lese det. Jeg trodde det raskere skulle komme en enklere måte å uttrykke seg på Web.

En rekke flere mennesker kan surfe enn de som kan publisere. Men etterhvert kommer det verktøy som gjør dette enklere.

Vi hadde heller ingen ideer om å støtte bilder og video og lyder! Jeg har ikke noe mot multimedia-utviklingen, men vi har foreløpig for lite båndbredde og personlig likte jeg Web på det stadiet da det tvang mennesker til å være litterære, sier han.

Konkurransen mellom de dominerende programselskapene har også sine uheldige utslag, mener Berners-Lee:

– Kommersialiseringen av Web har både positive og negative sider. På den ene siden hjelper det Web å ekspandere og det bringer inn en rekke nye ideer. Men det er skummelt at en bestemt datagigant prøver å ta over kontrollen med standardprotokollene som styrer Web, ved å slippe Web-lesere gratis i stort antall for å oppnå en absolutt markedsmakt. Senere kan selskapet diktere nye funksjoner og protokoller som utestenger de som ikke bruker dette selskapets programvare.

Brudd på kongstanken

Brukere kan oppleve å komme til en Web-side og få beskjed om at «beklager, du trenger programvare fra selskap X for å komme inn. Rimelig konkurranse er selve hjertet i innovasjon og utvikling, men om et selskap skulle skaffe seg absolutt dominans, ville det være svært uheldig.

Det ville også være svært uheldig om konkurransen mellom Web-lesere medførte forskjellige standarder, slik at brukeren må benytte seg av flere typer for å få adgang til forskjellig informasjon på Web. Det vil være et langt skritt tilbake, sier Berners-Lee.

Alle som henger en etikett på sin Web-side der det står at denne siden leses best med netleseren X eller Y, framstår som de skriker etter de dårlige gamle dager før Web, da du hadde liten sjanse til å lese et dokument som var skrevet på en annen maskin, i en annen tekstbehandler eller på et annet nettverk. Kongstanken bak Web er jo den motsatte, sier Berners-Lee.

Når én produsent av Web-lesere har etablert et slikt monopol, har det incentiv til å fortsette å endre de facto standarden, for dermed å tvinge potensielle konkurrenter til et evigvarende «henge med»-spill. Alle andre gode ideer i alle de andre programselskapene blir undertrykt fordi de må være kompatible med de facto-standarden. Mannen som skapte den første Web-klienten, håper og regner med at den snart forsvinner. I hvertfall som separat Web-leser.

– En Web-leser er noe som bare tillater deg å lese, ikke skrive, og er et enkelt vindu mot verden. I stedet burde hele skjermen din være ett vindu til informasjonshavet, der en liten del av den representerer din lokale maskin. Brukergrensesnittet mellom din Web-leser og operativsystemet vil bli sammenkoblet, og bør for alle praktsike hensyn bli til én. Det vil bli ett brukergrensesnitt. Om operativsystemet tar opp i seg Web-leseren eller omvendt, er som forholdet mellom fjernsynsskjermen og PC-skjermen: hvem som «vinner» er et spørsmål om hvilket selskap som vil komme best ut.

I fremtiden vil du ikke se noen Web-leser, men et dokument som linker til andre dokumenter eller programvare som man bruker på en need to use-basis. Mens du surfer rundt på Web, vil du aktivisere programmer på Web, ikke lokalt på din egen maskin. Vår bruk av programvare vil endre seg fra dagens, til å være en support for de objektene som er en del av informasjonshavet, sier Berners-Lee.

I Windows er dette i ferd med å skje. Programvaren vil etterhvert bevege seg inn og ut av din datamaskin etter behov, uten at du behøver å bekymre seg over det. Java er et skritt i denne retningen, men veldig mye arbeid gjenstår for å oppnå et akseptablert brukergrensesnitt.

– Det viktigste og kanskje vanskeligste er å etablere et nivå av tillitt som gjør det mulig for informasjon å bevege seg fra nettet til den enkelte maskin, gjøre sin jobb, og legge igjen filer på din harddisk, sier han.

Like vanlig som fjernsyn

Bernes-Lee forventer at maskiner som har mulighet til å surfe Web vil bli like vanlig som fjernsyn er idag. Er ikke World Wide Web i ferd med å drukne i banaliteter?

– Til folk som klager over at de har sittet og lest banaliteter, foreslår jeg at de tenker på hvordan de havnet der. En link vil som regel også gi et kvalitetssignal. En link fra en kvalitetsside, pleier å lede til et annen kvalitetsside – og vice versa. Mange spør «hvorfor, med all denne informasjonen, er det så vanskelig å finne det jeg er ute etter?»

– Mye omtale har skapt forventninger som gjør at mange blir skuffet etter sitt søk på Web, men folk har ingen fundamental rett til å kunne oppdage alt med en gang. Mens noen informasjonsleverandører gjerne gir lett tilgang til sin informasjon gjennom, er det andre som ikke gjør det. Eksistensen av papir gir ikke noe bibliotek. Du trenger en hel rekke skribenter som jobber hardt, en hel rekke redaktører som jobber hardt, en hel rekke akademikere som jobber og gir fra seg sitt materiale og en hel rekke bibliotekarer som jobber hardt. Det samme gjelder for Web.

Hvis noen spør meg, «hvorfor finner jeg ikke en totaloversikt over publikasjoner innenfor dette området når jeg søker på Web?» – svarer jeg: Gå og lag den, og legg den ut på Web! Berners-Lee er selv ingen typisk WWW-bruker. Hans bruk av Web er nesten eksklusivt relatert til arbeidet med å angi standardene for den.

På spørsmålet om han selv surfer for fornøyelsens skyld, svarer Lee: Henry Ford kjørte aldri søndagstur i bilen sin. Han var for opptatt i garasjen.

Be Sociable, Share!

Legg gjerne inn en replikk eller ny kommentar