Den moralske majoritet og ytringsfriheten

Om du åpner døren for sensur aldri så lite, vil den aldri bli stående åpen bare så lite, og følgende av dette er alltid mer enn nedslående. Ytringsfriheten trenger rom til å puste. Kronikk i Aftenposten 14.8.1999 – med tittelen «Hanne Sophies Verden» – som svar til daværende leder for Verdikommisjonen Hanne Sophie Greves kronikk noen dager tidligere om hennes syn på grensene for ytringsfrihet.

Larry flynt - spiller dommer!

Larry flynt - spiller dommer!

Under tittelen «Om menneskets storhet» hadde Verdikommisjonens leder Hanne Sophie Greve i Aftenposten torsdag 30. juli et innlegg om ytringsfrihet. Greve skriver der at hun vil «gå langt med hensyn til å hegne om ytringsfriheten».

Hun skriver også: «(. . .) at det finnes yttergrenser for ytringsfriheten, er ikke tvilsomt». At lederen for Verdikommisjonen har en slik tilnærming til grenser for ytringsfriheten, er urovekkende. For mange vil hevde det motsatte: At grensene for ytringsfriheten er tvilsomme. Om du åpner døren for sensur aldri så lite, vil den aldri bli stående åpen bare så lite, og følgene av dette er alltid mer enn nedslående. Tidligere i sommer uttalte justisminister Aud-Inger Aure uttalt at «det kan bli aktuelt å innføre kontroll av Internett og elektronisk post i Norge i kampen mot barnepornografi».

«Det kan bli aktuelt å innføre kontroll av Internett og epost i Norge (i kampen mot barnepornografi)» Justisminister Aud Inger Aure

Aures forslag kan innebære en forgripelse overfor privatpersoner mer graverende enn George Orwell og Aldous Huxley klarte å forestille seg, men som Greve unnlot å kommentere. Det svulstige og abstrakte innlegget til hanne Sophie Greve er et godt eksempel på Den Moralske Majoritets demagogi. Det er grunn til å spørre: Hva mener egentlig Hanne Sophie Greve og Aud-Inger Aure om ytringsfrihet og sensur?

Tapt frihet

I et samfunn må vi leve med motstridende gode interesser, og vi må leve med et flertall, en Moralsk Majoritet, som alltid vil ønske høye moralske standarder velkommen. Men hvor overrasket blir ikke den samme majoritet når de innser at den offisielle definisjonen av porno ikke bare inkluderer pornografer, halliker, prostituerte og homoseksuelle! Nazistene la raskt til jøder, sorte og slavere. Kommunistene utvidet listen til å omfatte kristne, muslimer og resten av vestlig kultur.

«Det står ingen steder at First Amendment gjelder med visse unntak. Jeg er ikke i tvil om at First Amendment betyr, at det ikke skal være noen lover som innskrenker tale- og ytringsfriheten i USA»(Høyesterettsdommer Black)

Å gjenvinne sin tapte frihet var ikke lett for disse folkene. Millioner betalte prisen med sitt eget liv. Tror noen at en Hitler eller Stalin kunne ha overlevd om de ikke hadde tatt knekken på ytringsfriheten? Det var ikke mangel på forbud mot oppfordring til folkemord som gjorde disse prosessene mulige.

Tvert imot startet det også som sensur av «det usømmelige», mange små korte sensurskritt, korte nok skritt om gangen til at det ikke ble slått alarm, korte nok skritt til at Den Moralske Majoritet var med nesten hele veien.

I dette perspektivet er det urovekkende å se Greve foreta den klassiske avsporing ved å skrive: «hva gavner det å ha ytringsfrihet dersom man ikke har mat så man overlever?» – som om det er aktuelle motsetninger!? Dette er Den Moralske Majoritets demagogi.

For er det noen motsetning? Nei. Men i den norske debatten reises typisk spørsmålet: Er Larry Flynt, den amerikanske Hustler-utgiveren, en oppriktig og hardnakket forkjemper for ytringsfrihet, eller en kynisk pornokonge som brukte sine konstitusjonelle rettigheter til å sikre seg muligheten til å selge flere skitne sider? Hvilken? Eller er det mulig han var begge deler? Var Oscar Schindler, den tyske industrialisten som hjalp jøder, en human menneskeredder? Eller var han en nazist som utnyttet arbeidskraft for profitt? Hvilken? Eller er det mulig han var begge deler?

Et samfunn som starter å sensurere, starter med pornografien. Når et samfunn sensurerer pornografien, hvor det vil stanse å sensurere?

Den moralske majoritet

Det er fristende å anbefale Aure og Greve å se filmen til den tsjekkisk-fødte regissøren Milos Forman, «The People vs. Larry Flynt», om prosessen mot Hustler-utgiveren som førte til en interessant ytringsfrihetsdom i USAs høyesterett. I Norge ble filmen oversatt til «Larry Flynt – skandalenes mann» – av alle ting!

Skandalen i historien var ikke Larry Flynt, men oppførselen til Den Moralske Majoritet. Den sanne historien om Flynt-saken er en god illustrasjon på forskjellene mellom USAs og Norges holdninger til prinsippene for ytringsfrihet.

Magasinet Hustler hadde laget en parodi på en annonsekampanje for Campari som hadde gått i amerikanske medier. I sin parodi konstruerte Hustler et bilde av pastor Falwell, leder for populistbevegelsen The Moral Majority, i et incestmøte med sin mor på utedo.

Historiens klimaks er sluttscenen som utspiller seg i USAs høyesterett, der Flynt og hans advokater vinner over paster Jerry Falwell, som først hadde vunnet i en lavere rett. Pastor Falwell regnet med å ha en sjeldent god sak, Hustler visste jo at det var oppspinn fra ende til annen! «Jooo,» svarte dommer Rehnquist, «men innenfor området debatt om offentlige saker er det mange innlegg som fremsettes uten beundringsverdige motiver og likevel er beskyttet av First Amendment».

Selv om det usanne har liten verdi, er det uunngåelig i en fri, offentlig debatt. En lov som setter straff for usanne påstander vil utvilsomt ha en meget dempende virkning på ytringer om offentlige personer. Ytringsfriheten krever rom til å puste, sa USAs høyesterett.

Store forskjeller

Forskjellen på holdningene i USA og Norge kan ha en sammenheng med den store forskjellen i teksten i USAs First Amendment og den norske grunnlovens paragraf 100 om ytringsfrihet.

Der First Amendment er uten forbehold, skyter paragraf 100 inn en rekke forbehold. De er ikke få, og de er ikke uvesentlige. Det er tilført et dusinvis paragrafer i straffeloven som innskrenker ytringsfrihetsprinsippet, enten av hensyn til «rikets sikkerhet« (§ 90 og 91), offentlig ansattes brudd på taushetsplikt (§ 121), diskriminerende uttalelser (§ 135a, Kjuus-dommen), tilskyndelse til lovovertredelse (§ 140), blasfemi (§ 142), ærekrenkelser (§ 246 og 247), grove voldsskildringer (§ 382) og privatlivets fred (§ 390). Paragrafene gjelder enhver ytring uansett hvordan de er spredt, mens paragrafene 211b og 382 gjelder ytringer fremsatt i film, video eller fjernsynsprogrammer.

Som vi ser kan den norske paragraf 100 brukes for nær sagt hvilket som helst formål, og det gjør den.

Når Ytringsfrihetskommisjonen legger frem sin innstilling neste år, håper jeg den bærer i seg noe av den ånd som den amerikanske dommer Hugo Black la for dagen. Han ble aldri trett av å hevde: «Det står ingen steder at First Amendment gjelder med visse unntak. Jeg er ikke i tvil om at First Amendment betyr at det ikke skal være noen lover som innskrenker tale- og ytringsfriheten i USA».

Når det formuleres lover og domsavsigelser, rammes også andre ting enn det loven eller domsavsigelsen var tenkt rettet mot. I en lovtekst blir det ikke formulert forbud mot kropp og ben i en viss vinkel, men forbud mot det «moralsk støtende», eller som i Jack Erik Kjuus-dommen, «fare for identitetskrise».

Derfor må vi være særdeles på vakt når en av de fremste representantene for Den Moralske Majoritet, justisminister Aud-Inger Aure, er i ferd med å snu seg rundt i kampen mot barnepornografi. Måten hun beveger seg på, minner om elefanten – det kan få katastrofale følger.

Da den amerikanske kongressen formulerte et lovforslag om å forby innhold på nettet som var «uanstendig» (Communications Decency Act), tok det ikke mer enn to dager før en føderal dommer i Philadelphia erklærte lovteksten i strid med grunnlovstillegget om ytringsfrihet.

I begrunnelsen het det blant annet: «På samme måte som Internetts styrke ligger i dets kaos, er vår frihet avhengig av det kaos og den kakofoni som ligger i den ytringsfriheten grunnloven beskytter. Internett må garanteres den samme grad av ytringsfrihet som trykte medier».

Dommeren viste blant annet til FNs menneskerettighetskonvensjon (artikkel 19), som sier: «Enhver skal ha rett til ytringsfrihet, denne rett omfatter rett til å søke, motta og meddele opplysninger og tanker av alle slag, uten hensyn til landegrenser, enten i muntlig, skriftlig eller trykt form, eller ved kunstneriske eller andre uttrykksmidler etter eget valg» (originalteksten benytter uttrykket «through any media»).

Det er tegn på ignoranse eller oversikkerhet å tro at vår frihet er en permanent gave, uten daglige forpliktelser, at ingenting vil skje oss om vi tillater Den Moralske Majoritet å tøye loven bare lite grann for å tilfredsstille bestemte grupper eller bestemte ideologier. Selv i de mest siviliserte samfunn vil demagogene alltid være i beredskap, alltid vente, klare og testende.

De er utrettelige og vi blir aldri kvitt dem. Det er OK.
Men om vi stopper å motsi dem, vil de vinne. Og det er ikke OK.

Be Sociable, Share!

Legg gjerne inn en replikk eller ny kommentar