Hovlandske gleder

Fjorårets prisvinner Ragnar Hovland har gitt seg selv klippekort i høst. Boken «norske gleder» er en ren rip-off av Phillipe Delerm som Hovland oversatte på Samlaget i 2000.

Ragnar Hovland er en produktiv forfatter som føler seg kallet til å berike nasjonens bokskatt med minst en utgivelse i året. Siden debuten i 1979 har han gitt ut nær 40 bøker, alene eller sammen med andre, innenfor alle genre: romaner, dikt, skuespill, essay og barnebøker.

I vår mottok han Kritikerprisen 2001 for romanen «Ei vinterreise», som blant annet handler om forfatterens kreftsykdom. Han fikk også Samlagsprisen 2002.

Phillipe Delerm

Phillipe Delerm

Det som skulle være gleder, går over i lettere kvalme, slik en gjerne får ved å spise for mye iskrem. Derfor er det med en viss forventning jeg setter meg ned med Hovlands siste bok, «Norske gleder». Formatet på boka er 17 x 12,5 cm. Assosiasjonene går til en delikat og estetisk kjøledisk fylt av bokser med iskrem i forskjellige farger og smak, med fristende titler som «Er det underlig man lengter bort i blant», «Ein himmel for bortkomne leiker», «Alene i mørket» og «Den gode smaken».

Titlene er ledsaget av 25 korte tekster. Her serveres nostalgiske tilbakeblikk på barndomsminner: den første sommerjobben, den første forelskelsen, yndlings-leken, hawaiiskjorta, pannekaker og bøkene til P.G. Wodehouse.

Vi fornemmer allerede smaken av banana-split med deilig sjokoladesaus. Det skal altså handle om glede, norske gleder.

«Når ein sit der om kvelden i det gule lampelyset, mellom flakkande skuggar, og tenkjer over kva som har vore vakkert i livet, blir det meir og meir tydeleg. Ein reiser seg frå stolen og går til vindauget og ser ut på lysa frå byen og tenkjer at slik er det berre. Sjølvsagt er det mykje, ein skal ikkje påstå anna. Stille frukthagar i seine sommarkveldar, små, kvite landsbyar frå eit togvindauge (…) å vakne opp ein morgon med sol gjennom hotellpersiennene og oppdage at du ligg ved sida nett henne du ønskjer å liggje ved sida av, ein overraskande setning på ei bokside, skyskraparane i Chigago, balkongane i Havanna, amerikanske julefilmar, engelsk salmesong».

Franskmannen Phillipe Delerm hadde på slutten av 90-tallet internasjonalt gjennombrudd med en liten samling historier om hverdagens små gleder i boken «La Premiere Gorgee De Biere Et Autres Plaisirs Minuscules» (utgitt første gang i Frankrike i 1997).

Denne boken ble oversatt av nettopp Ragnar Hovland (utgitt på Samlaget i år 2000, der Hovland jobber deltid) under tittelen «Ørsmå gleder». Boka er en kortprosasamling og ble omtalt å være en verdig representant for den franske samtidspoesien.

Hovland har tatt Delerms verk og laget sin egen versjon. Den pretenderer å skulle si noe om det norske, uten at det er lett å få øye på hva som er spesielt norsk (verken fotball, fyll eller tilfeldig sex nevnes blant ungdomsgledene i boka). Det eneste måtte være det norske «koselig». Antropologer som har gitt seg i kast med å definere «det norske» ender visstnok med tre adjektiver, hvorav «koselig» er blant dem, og da ikke i positiv forstand, men i betydningen påtatt og tvunget («nå koser vi oss, dere!»).

Egentlig sier han bare noe om det Hovlandske, og det han har sagt om det Hovlandske hadde jeg strengt tatt ikke behov for å vite (i motsetning til den svært vellykkede «Ei vinterreise», der forfatteren i dagbok-kapitlene er privat på en helt annen måte).

I tillegg skriver Hovland for det meste i annen person entall «du» i stedet for «ein» eller «eg». Det er sikkert jovialt ment, men oppfattes lett som påtrengende: «Du såg det først på sløyden» (nei, jeg gjorde ikke det!). Det er en autoritær skrivemåte. Leseren blir tvunget inn i forfatterens bilde. Det føles nærmest som å få iskrem med mye sjokoladesaus presset ned i halsen mot sin vilje.

Dette er Hovland sine minner, ikke mine, det hans gleder, ikke mine. Tekstene trenger seg inn i private områder der vi har våre egne minner og ord. Når er tekst skal få lov til det, bør de være bedre enn dette.

Vi nikker gjenkjennende og humrer litt, men etter å ha bladd videre, er det like fort glemt. Det som skulle være gleder, går over i lettere kvalme, slik en gjerne får ved å spise for mye iskrem. Det minner fort om side fire i lørdags-Dagbladet, der skriveføre folk som Jo Nesbø, Kjetil Rolness og Sissel Benneche-Osvold skriver tilsvarende lett og morsomt om små og store ting i hverdagen, vi nikker gjenkjennende og humrer litt, men etter å ha bladd videre i avisa, er det like fort glemt. Det kommer ingen overraskende setning som biter seg fast.

Hovlands tekster gir dessverre litt samme opplevelse. Ikke fordi han ikke skriver godt. Det gjør han. Og heller ikke fordi han ikke skriver om sjarmerende ting. Det gjør han også. Og det er gjenkjennelig.

Alle har vi et nostalgisk forhold til et gammelt leketøy, den første forelskelsen eller en reise, og den nærmest grøssende gleden av å ha på seg noe så stygt som en hawaiiskjorte. Historiene har ikke noe annet til felles enn at de handler om noe som Hovland opplever som gledelig på et eller annet nivå. Men det er for sjarmerende, for lite motstand i teksten.

Man kan få inntrykk av at han prøver å begå en DeLillos eller en Odd Børretzen: han prøver å si noe stort om det små, men greier det ikke. Tidvis kan leseren smittes av en barnslig glede over minnet av den første forelskelsen, en fordums slagersangerinne, de første sirkusforestillingene, Fred Anton Maier på 10.000-meter eller smaken av pannekaker.

De som har behov for det, kan lese boken for å finne sitt barnesinn igjen, men trolig gjelder det mest den delen av befolkningen som er født på begynnelsen av 50-tallet. Hovland kan oppleves som en sentimentalist som her lever seg gjennom sin ungdoms drømmer for minst tredje gang. Resultatet denne gang er kjønnsløst kos.

Når tiden kommer og du mangler en julepresang til svigermor eller tante, kan du legge ved denne boken (som koster 228,-). Men husk at vi er det landet i verden der det både spises mest is og gis ut flest bøker i forhold til innbyggertallet.

Be Sociable, Share!

Legg gjerne inn en replikk eller ny kommentar