Frykt og fiksjon fra Veitvet

«Den som holder hodet over vann, ser bare toppen av isfjellet», er kanskje et av de mest kjente uttrykk han har skapt. 45-åringen fra Veivet i Groruddalen er en av de nordiske veiviserne i haikudiktets strenge form. Kort og konsist. Han har endog skapt sin egen genre: Haukubisme.

Gene Dalby

Gene Dalby

Hvorfor skal forfattere og poeter intervjues i bibliotekbaren på Bristol over smørbrød og farris? Hvorfor ikke hale tak i et eksemplar etter stengetid på poetens stamsted, dra han vekk fra bardama han kliner med og spørre om han leser pornoblader og han svarer ”nei, jeg ser bare på bildene”.

«Den som holder hodet over vann, ser bare toppen av isfjellet» (Gene Dalby)

Stengetid, folk på vei ut, Gene Dalby (45) flørter med bardama mens en kvinnelig litteratur-kritiker kneler ved hans føtter, Manchester United vant bortekampen og han har penger igjen på skatten.

Dette knippet med lykkelige sammentreff gjør at Dalby endelig innvilger et intervju som det i lang tid er spurt om. Men da må det gjøres nå, i natt!

I Norge er det rundt 40 lyrikere og fem poeter. Lyrikere er håndverkere, poeter er kunstnere. Dalby tilhører sistnevnte gruppe.

Fra debuten i 1979 med ”Linedanser på piggtråd” til høstens ”Angst kler meg ikke”, kan Dalby skilte med 13 samlinger, noe som også gjør han til en av de mest utgitte poeter i Norge. ”Den som holder hodet over vann, ser bare toppen av isfjellet”, er kanskje et av de mest berømte og siterte uttrykk skapt av Gene Dalby. Han er en av de nordiske veiviserne i haikudiktets strenge form, kort og konsist, og har endog skapt sin egen genre, Haikubismer, som;«Forhold reddes ikke av poesi. Forhold er poesi» – en typisk haikubisme fra Gene Dalby.

Forhold reddes ikke av poesi
Forhold er poesi

Gene skal bli med bardama på nachspiel og hun har motvillig akseptert at jeg blir med. Vi står på kjøkkenet hennes, Gene og jeg, med rødvin, whisky og cola.

– Mitt første dikt skrev jeg 22. januar 1977. Det skjedde etter at jeg gikk på Karl Johan og så min venn rusle hånd i hånd med det jeg trodde var min kjæreste. Jeg kjøpte en Bowie-plate og en halv flaske vodka som trøst, gikk hjem og skrev.

Gene var 22 år. Det ble flere dikt. Ett år senere sendte han samlingen til Aschehoug.

– Onkel Eilif hadde sagt at Aschehoug var et bra forlag. Samlingen ble refusert. I retur fikk jeg den mest omfattende refusjon jeg har sett, en evaluering av alle diktene! Deretter jobbet jeg mer med dem, så ble hele gitt ut. Det var en bra refusjon! sier Gene. Som har blitt på Aschehoug.

– Ingen hadde skrevet dikt om motorveiene gjennom Groruddalen med sine globusblå girlandre i vinternatten, om gærninger med våpen, industriområder med kraner som krysser klinger, sex, til og med dårlig sex! Eller jernbanen på Alnabru. Det var ikke en hund som bjeffet i det fjerne, men et tog som ble rangert om. Jeg hadde alltid likt dikt, men stor norsk poesi skulle komme fra Avdal, ikke fra Groruddalen, sier Gene Dalby.

Så kom Gene…

Så kom Gene, ung og sint… knuste Champagneflaska… sa til helvete med det! Alle odds ble strøket. Plutselig var det lyrikerne i Avdal som var dopa! Banen var av glass! …Og ut av kaoset dukket det opp, i en uventet form, en ny fet rakett som lyste opp himmelen. Norges første pønkpoet.

– Det hørtes da slett ikke verst ut, pønkpoet! Pønken hadde en energi, en kraft. Vi lagde blader, fanziner, starta band.

Gene prøvde seg både som bassist og maler. Men det ble ikke mye penger av det. Inntekten ble spedd på ved salg av THC, syre og tjall, som han også brukte en del av selv. Til slutt fikk han en voldsom bad trip og sluttet helt med den type stoffer.

Apropos gærninger med våpen, det ryktes at Gene Dalby i mange år gikk bevæpnet med pistol?

– Ingen kommentar. Vel, det var en Veitvet-greie.

Gene blir avbrutt av et rop et sted i en leilighet med ukjent topografi: «Er’n her enda!?». Gene kvitterer med et ulveglis som kunne ha skremt Jack Nicholsonpå flatmark. Samtidig er han fromheten og mildheten selv; ”Kom, vi går hjem til meg’a”.

Men under den milde overflaten ligger også et aggressivt temperament, når han blir sint.

Soloppgang over løkka

Gene er opprinnelig fra Veitvet. Groruddalen kan ved første åsyn se ut som en brått avsluttet katastrofeøvelse: T-bane, asfalt, betong og mange gærninger.

– Folk tror Groruddalen er likt overalt, men det er store forskjeller fra sted til sted, fra blokkene på Ammerud til villastrøk på Årvoll. Vi byttet ikke bøker med folk fra Årvoll, sier Gene.

I likhet med sine søsken ble Gene født hjemme i leiligheten (”Mor stolte på jordmødre, ikke på sykehus”). Mor og far var alkoholisert. Faren var også sjømann og lite hjemme.

”Mamma og pappa/Alkoholiserte sorte spurver/Nøster i en snøstorm” og ”Alt jeg arvet/Deres angst for hverandre” er begge fra Genes siste utgivelse.

Jeg prøver å pense ham inn på noe om det innerste og nakne.

– Det innerste er aldri nakent. Det er det eneste vi har som er varig. Så det innerste har vi kledd i lag på lag, svarer Gene.

Da Genes far hadde et opphold på Louvisenberg sykehjem, smuglet Gene inn halvflasker med Odevie. Gene var ung og sint pønkepoet da faren tok sitt eget liv hjemme på Veitvet i 1977. Gene og broren var på fest.

– Jeg savner fortsatt far, sier Gene.

Den unge sjakkspilleren og lesehesten ble av mange oppfattet som en nerd. Et av skoleårene hadde han 71 fraværsdager. Moren syntes det var greit at han leste hjemme, og Gene ble boende der og pleie moren til han var nærmere 30.

– Klart jeg ble et mobbeoffer i oppveksten. Men i dag registrerer jeg at de som mobbet meg på skolen har koner som er dobbelt så tjukke som dem selv og stygge unger, gliser Gene.

En ryddig, nesten pertentlig treromsleilighet på oversiden av Grünerløkka har utsikt nedover gata og er fylt med bøker og bilder. En skrivemaskin er pakket i hetten sin i nederste hylle. Dalby beveget seg fra Groruddalen til Grünerløkka etter at han i 1983 traff jevngamle Cindy Haug på et litterært møte. Hun hadde tre bøker bak seg. Sammen ga de ut «Elektrisk ereksjon» (1984).

– Etter seks år som kjærester trodde jeg det skulle vare for alltid, men en reise til Berlin gjorde at vi var fra hverandre i tre måneder og så var det slutt. Skal du skrive noe om Cindy, så skriv veldig pent om henne. Jeg trodde jeg fra naturens side var den styggeste fyren i hele verden, men Cindy fikk meg til å se på meg selv om en allright fyr.

Dette er det lengste forholdet Gene Dalby har hatt. I hele sitt voksne liv har han bodd for seg selv.

– Antagelig sitter det igjen fra Veivet. Vi bodde mellom fire og tolv personer i leiligheten til enhver tid, søsken, besteforeldre og andre. Etterpå har det vært viktig for meg å ha et uforstyrret sted for meg selv, sier Gene.

Det er foreningen av det dypt personlige anliggendet og evne og kunnskap til å gi det hele form som gir Gene Dalby en egen plass i moderne norsk lyrikk. Kortdiktene står som mer eller mindre godt uttenkte kommentarer, sosiale eller individuelle, og ofte utsier de fåtallige ordene ikke noe mer enn seg selv: «Gammel Dame Bonsai»

– Poesi er de eneste øyeblikkene i livet ditt hvor du kan dø og senere fortelle andre om hvordan det kjentes, sier Gene. Han har velutviklet selvironi, flørter, flirer og fleiper, er slagferdig, skarpskodd og slående. Den som bryr seg om å lese Dalbys dikt, oppdager også en morsom poet:

Hvem skriver mine bøker
Hvem er min ghostwriter?
Først trodde jeg det var en mann
Så trodde jeg det var en kvinne
Nå tror jeg det er en mann igjen

Gene har dyrket sin lidenskap for engelsk fotball helt fra han så George Best på fjernsynet i 1967. Han er Manchester United-fan på sin hals, og mer bekymret for Forlans hårbånd enn hans måltørke:

– Manchester United vandret 25 år i ørkenen før vi igjen vant ligaen og litt annet smått og godt, noe som har gjort at jeg tåler det meste av livets bakslag. Heller Roy Keane på laget enn Myggen, selv om Myggen er allright. La det fortsatt være en fotballKAMP, sier Gene.

Gene er en av to supportere hvis hjerte banket for Hordne (åttende-divisjonslagsom har kampropet «øl, øl og løk»). Toppen av lykken er å stå på Voldsløkka en sur høstkveld og se Hordne tape 6-2 for et snobbelag fra Bygdøy, og holde ut til siste slutt…

Han er også overbærende år det gjelder kritikk:

– Nesten all surmaget kritikk jeg har fått, har ikke dreid seg om det rent tekniske, om linjeskift, om det rytmiske og så videre. Det er temavalgene i mine dikt som faller de hellige kulturkyrne tungt for brystet. I anmeldelsen av ”Angst kler meg ikke” i Bergens Tidende er skribenten rasende fordi jeg skriver om værdamer, brølende fylliker og kjønnshår. Jeg håper han er en gammel stølling, for om han er ung, er jeg lei meg på hans vegne. Han turte ikke skrive fitte, han får vel for lite av det, gliser Gene.

– Det siste jeg har skrevet? Sikkert en blanding av vokaler og konsonanter, avslutter Gene Dalby.

Be Sociable, Share!

Legg gjerne inn en replikk eller ny kommentar