Galleri Jante

Den ytre handlingen, firkantdrama og utroskap, skaper de følelsesmessige impulsene for den indre fortellingen som er det interessante ved boka: fortellingen om den urbane tomhet, den tomme kjærlighet, overfladiskhet, skyldfølelse og selvopptatthet. Ingen nøkkelroman, men Godø har utvilsomt litterære kvaliteter.

Jeg tør vedde på at noen en gang har sagt til spaltisten og skribenten Mikael Godø at han i årevis har skrevet banalt og overfladisk om banale og overfladiske ting. Hans debutroman tyder på at dette har gjort inntrykk på han. Men ikke helt overbevisende. Uavhengig av det er han språklig overbevisende.

gallerioslo«Galleri Oslo» lanseres i samme måned som Oslo og Norge fremstår som et groteskt og bisart galleri internasjonalt. Avisen The New York Times har på to uker hatt to forskjellige oppslag fra Oslo: Først i forbindelse med FN-rapporten som plasserer Norge som beste land i verden å leve i; deretter en annen toppsak om Oslo som en av de verste narkobyene i Europa. Avisen besøkte blant annet heroinistene på «plata» i Oslo sentrum i et forsøk på å forklare leserne hvordan den tilsynelatende vakre hovedstaden i det oljerike landet er åsted for mer enn 110 årlige overdosedødsfall.

Godøs galleri befinner seg langt unna denne scenen. Tittelen henspeiler heller ikke til bussterminalen med samme navn, skjønt mylderet av reisende til og fra uten bånd seg i mellom – kun eksistererende side om side – ikke er et ueffent bilde.

Hovedpersonen Mads er spaltist i norges største avis og vanker med eliten i det trendy storbymiljøet på vernissager, filmpremierer, restaurantåpninger, nye utesteder, motevisninger, lanseringsfester for designerditt og designetvann, hippe parties og andre steder der man ser og blir sett.

Samfunnet utenfor er ikke så viktig. Mads omgås striglede wannabe-typer samtidig som han konstaterer at det å bli trendy i Oslo er en enkel sak: «Miljøet er lite, kravene overkommelige, konkurransen minimal og intelligensen påsmurt i et tynt, nesten usynlig lag».

Dette er miljø og mennesker forfatteren Godø kjenner godt fra sine år som skribent og som vi som lesere kjenner fra hans moteblikk, medieblikk, reklameblikk, petiter, bokanmeldelser og filmkritikker. Hans observasjonsevne er god nok og miljøtegningene har høy kvalitet. Men vi blir ikke for alvor kjent med noen i boken. Det er irriterende å ikke komme ordentlig under huden på noen, men samtidig understreker dette tematikken: tomhet og overfladiskhet. Hovedpersonen kan minne om en Hugh Grant-karakter.

På sitt lavmål er innholdet i hovedpersonens refleksjoner på linje med Carrie i serien Sex- og singelliv. En del lirum-larum og mye beskrivelser av designerklær, frisyrer, de riktige magasinene og så videre, mens det på sitt beste til og med kunne gi assosiasjoner til Ernest Hemingways «Edens Hage», særlig avslutningen.

Mads er kjæreste med den mer idealistiske Maria som han møtte på Universitetet ti år tidligere. Maria representerer tryggheten og det vante. Men forholdet hangler. Mest fra hennes side etter hvert som Mads blir en sterkere del av det ovennevnte overfladiske miljø. Han er ikke like oppmerksom på Marias økende distanse, men føler også en utilfredshet og tomhet i forholdet: «Jeg er lykkelig og bekymringsløs etter å ha elsket med Maria. Men bare i noen minutter. Hun gjør meg oppløftet på samme måte som en god film (…)».

Etter en kino-premiere møter så Mads den kontroversielle og hippe kunstneren Stine Jomfruland på en kafé. Maria drar snart på en to ukers reise. Mads og Stine innleder et seksuelt forhold. Men Stine har også en kjæreste. Slik starter firkantdramaet der det viser seg at alle har en forbindelse med alle og det utvikler seg til et spill som Mads etter hvert opplever som farlig.

I bokens ytre fortelling følger vi Mads gjennom dette firkantdramaet som strekker seg over et halvt år. Han må velge mellom to kvinner. Skal han velge den fristende utfordringen, Stines dekante friskhet, eller det trygge, idealistiske og velkjente hos Maria?

Underveis deltar vi i et miljø av mennesker som nærmest har hevet seg over letingen etter forståelse, mening, utvikling, ferdigheter og innsikt. I vår tid er det opplevelser og identitetsfølelse som gjelder, leisure and pleasure. Den kontroversielle engelske skuespillforfatteren Mark Ravenhill hevdet for noen år siden at det eneste som kunne motivere dagens unge, er shopping and fucking. Men ikke bare. Vi opplever også mennesker som lurer på hva de egentlig driver med under all staffasjen og selvopptattheten.

Da Mads etter hvert lurer på hva Stine vil med kunsten sin, svarer hun: «Vi lever et liv uten motstand, uten virkelig fare. Vi utøver ekstremsport av ymse slag for å føle at vi lever. Vi lager helter av folk som går på ski i månedsvis. Hvorfor dyrker vi ikke i stedet dem som utfordrer sine indre demoner? (…) Jeg må få et kick av det jeg holder på med. I dag blir alt godtatt.»

Galleriet i boken er et miljø der kulhet er en definerende faktor. Kule mennesker har tre grunnleggende personlighetstrekk: Narsissisme, ironisk distanse og hedonisme. For eksempel er utroskap, det som sårer aller mest, ikke noe kult å henge seg opp i, det er ikke kult å være sjalu.

Men uten å vite det, lever disse menneskene i et slags Jante, byen som var opphavet til Janteloven, skapt av forfatteren Aksel Sandemose i 1933 i «En flyktning krysser sitt spor». Boken var Sandemoses definitive gjennombrudd, der arbeidergutten tar et etterlengtet, endelig, totalt og voldsomt oppgjør med barndommens og ungdommens bødler og fangevoktere. «Bare få ting kunne det bli snakket om i Jante», skriver Aksel Sandemose.

Det er urettferdig å sammenligne en okse og en buljongterning. Mikael Godø har da heller ikke tatt mål av seg til å skrive den ultimate utelivsromanen eller noen form for nøkkelroman. Det har han heller ikke gjort, men likevel en drivende roman som ikke mangler litterære kvaliteter. I lange passasjer er boken velskrevet. Nesten skoleflinkt. Den finnes overhodet ikke «skitten» på noe vis (noe enkelte mener hører hjemme i en god roman). Boken har en hipp ironisk tone og er nesten vel mettet av dialoger på bekostning av lengre tanker og refleksjon.

Hvordan bevare selvrespekten når ingen andre gidder? er et av spørsmålene forfatteren stiller seg og leserne. Vel. Noen må starte. Men hovedpersonen, som sliter seg gjennom tvil og tro, gjennom redsel for å bli nummen, går på akkord med seg selv og sine prinsipper (selger seg til en livsstilsprodusent), blir noe mer desillusjonert her i verden og velger til slutt den brede vei, bukker under for en kvinne og godtar at livet består av kompromisser.

I et litterært landskap kan boken kanskje plasseres i en norsk etterdønning av den blanke generasjonen. Jay McInerey startet det hele med sitt iskalde kokainsummende New York-jetset i «Bright Lights, Big City» i 1985. Ingen har som han skildret 80- og 90-tallets overfladiske, statusfikserte og mediebombarderte ungdom. Den norske varianten, utført av noe beskyttede sosialdemokrati-forfattere, er ikke den samme deprimerte generasjonen neddopet på prozac, men på bortskjemthet og overfladiskhet.

Klarer fortelleren Godø å bevare sin integritet som observatør og formidler av dette, eller er han selv blitt et offer? Det er et kunststykke å beskrive en slik tomhet og ovcerfladiskhet uten å etterlate følelse av at stoffet i seg selv er overfladisk og tomt. Jeg mener Godø klarer det. For hos hovedpersonen pågår det likevel en drøftelse: Handler det om å være flere ting på én gang; ambivalent, inkonsekvent, søkende, selvmotsigende, tvetydig, rasjonell, splittet og delt – et helt menneske?!

ROMAN Mikael Godø: Galleri Oslo 272 sider. Aschehoug 2002.

Be Sociable, Share!

Legg gjerne inn en replikk eller ny kommentar