Habil eller inkompetent?

En dårlig nyhet til journalistene og en god nyhet til myndighetene: Heretter finner du det mest engasjerte samfunnsstoffet på leserbrev- og debattsidene (kronikk i Dagbladet 6.1.2004).

Nixon mente Washington Post ikke var objektive...

Nixon mente Washington Post ikke var objektive...

Dette ble senest bekreftet av Dagbladets journalist Andreas Wiese den 23. desember. I et innlegg på debattsiden skriver han: «Som journalist er jeg inhabil til å skrive om dette. For jeg har selv en døvblind datter».

Saken han ikke kunne skrive om gjelder et vedtak i barnevernet om å flytte døvblinde Linda (17) fra fosterhjemmet hun har hatt i 12 år. Der har hun etablert en god venneflokk, de vil fortsette å bo sammen og det jobbes med å få til dette. Men barnevernets vedtak risikerer å rive Linda vekk.

Denne saken kunne journalisten altså ikke skrive om…skriver han. Hva slags grunnleggende misforståelse er dette? Når var det media underkastet seg reglene i forvaltningsloven om ugildhet? Domstolene har ikke gjort det. Stortinget har ikke gjort det. Men pressen? Har Dagbladet underkastet seg til et forvaltningsorgan? Regner journalisten seg som offentlig tjenestemann? Selv ikke habilitetsreglene i forvaltningsloven er så firkantet som Wiese: Selv om han var offentlig tjenestemann og saksbehandler for saken, ville han ikke blitt rammet av habilitetsreglene, fordi uansett utfall av vedtaket ville det verken berørt han eller hans datter!

Vel, han er dessverre ikke den første som roter seg bort i denne misforståelse. Opp gjennom årene har jeg støtt på flere presumptivt oppegående journalistkolleger som uttrykker seg som om de var underlagt habilitetsreglene i forvaltningsloven (som altså gjelder offentlige myndigheter). Hvorfor i all verden gjør de det!?

Habil eller inkompetent?

Man kan ikke gjøre det til inhabilitetsgrunn at man kjenner sitt metier, at man vet. Bytt ut habil med riksmålsordbokens «passende, dugelig, dyktig», så står det poenget nokså klart.

Det er ikke slik at man blir bedre til å beskrive virkeligheten jo mindre man vet og jo færre man snakker med. Det er ikke slik at en journalist er inhabil til å skrive om trafikk fordi vedkommende selv har sertifikat. På samme måte som prinsippet i forvaltningslovens habilitetsregler (at det er publikums tillit til at det offentlige skal være ugild som avgjør), så er det til syvende og sist leserne som avgjør avisens troverdighet.

Integritet skapes ikke ved å tro at man er hevet over konfliktene eller over samfunnskreftene (John O. Egeland)

Troverdighet skapes av integritet. Alt som er verdifullt i journalistikken handler om integritet. Noen synes å mene at slik integritet kun kan skapes i et univers hvor journalisten er en frittsvevende døvblind variant av fru Justitia, høyt hevet over alt som ellers påvirker våre liv. Det er ikke bare naivt, men en farlig forestilling. For å sitere tidligere redaktør John O. Egeland: Integritet skapes ikke ved å tro at man er hevet over konfliktene eller over samfunnskreftene. Den som ikke våger å la seg påvirke, vil aldri skjønne hva som foregår.

Journalistikk handler ikke bare om å avdekke konflikter og sammenhenger, men også om å forsvare, angripe, skape eller verne om verdier. Journalistikk er også å ta standpunkt. Derfor er kravet om objektiv journalistikk en loddrett selvmotsigelse.

Det finnes glitrende eksempler på reportasjer basert på journalistens selvopplevde erfaringer. At vi pynter oss med formell skepsis og kritikk, gjør oss heller ikke mer uavhengige. Det er i møte med kildene og i vurderingen av den informasjonen som innhentes, at journalister viser om de har integritet. Denne integritet må ikke blandes med habilitetsreglene i forvaltningsloven!

Selv journalister med høy integritet, kan publikum oppleve som inhabile i en bestemt sak. Skulle det stoppe en journalist?

Selv journalister med høy integritet, kan publikum oppleve som inhabile i en bestemt sak. Skulle det stoppe en journalist? Skulle journalistene Woodward og Bernstein stanset Watergate-jobbingen i det øyeblikk noen i Nixon-administrasjonen uttalte at de ikke hadde tillit til deres upartiskhet? Selvfølgelig ikke.

Skal vi nekte en stortingsrepresentant å stemme for en lov som hun selv eklatant har brudt? Selvfølgelig ikke. Kan vi nekte en dommer å dømme i noens liv fordi vedkommende selv har ett? Selvfølgelig ikke.

Så – om ikke pur selvhøytidelighet – hva er forklaringen på fenomenet?

For noen tiår siden jobbet journalistene Arne Skouen og Gerd Benneche fram en rekke engasjerte reportasjeserier i Dagbladet om samfunnets underdogs, de mest utsatte. Den mest kjente er “Gro-saken”, om behandlingsopplegget for en autistisk hyperaktiv 12-åring som ble lagt i jern. Det kaltes for atferdsterapi. Journalistene kalte det tortur og vitenskapelig svindel.

Skouen hadde selv en autistisk datter. Språkbruken var så sterk at de havnet i Høyesterett som injurianter. Høyesterett fant for øvrig at bruken av ordet “vitenskapelig svindel” var berettiget. Bruken av uttrykket “torturist” ble felt med fem mot seks stemmer. I dag ville Dagbladet fått full frifinnelse. Resultatet var uansett at det ble gjort noe for de utviklingshemmede.

Det var en av Dagbladets stolteste stunder, for å låne et uttrykk fra krigens dager. I nåtidas Dagbladet er det kanskje ikke lenger noen krigens dager i samfunnsjournalistikken – kun om markedsandeler?

Saken om døvblinde Linda er omtalt med flere artikler, men fra den journalist som kanskje kunne mobilisert mest engasjement i saken (?) – ett leserbrev der han av misforståtte grunner i stedet erklærer seg inhabil.

Er det et sunnhets– eller sykdomstegn?

Jeg vedder på det siste. Det er ikke med sitt engasjement i saken at Dagbladet steller seg i fare for å miste sin troverdighet, men med sitt leserbrev blottstiller journalisten at hans evne til å opprettholde tilstrekkelig integritet i en sak stopper i det øyeblikk blodet bruser litt fortere enn normalt.

Media har villet beholde ryktet som “objektiv” og balansert, men kommer i stedet i skade for å bli ufarlig og irrelevant. Det styrker inntrykket av forflatningstendensene, at dagens journalistikk er blitt mer og mer meningsløs og holdningene utydelige. Media har villet beholde ryktet som “objektiv” og balansert, men kommer i stedet i skade for å bli ufarlig og irrelevant.

Siden det synes som mange journalister er forvirret om dette, burde kanskje Norsk Journalistlag og Norsk Presseforbund spleise på et notat fra habile (les: dugelige) mennesker om tematikken? For eksempel ett notat som avgrenser seg til spørsmålet om ugildhet, og eventuelt en mer omfattende utredning som tar for seg alle begrepene fra inhabilitet til objektivitet. Så lenge det ikke fører til at man blir blind på det ene øyet og ser bort fra fakta, er engasjement og empati en god journalistisk egenskap. Men det mest engasjerte samfunnsstoffet er heretter å finne på leserbrev- og debattsidene?

Be Sociable, Share!

Legg gjerne inn en replikk eller ny kommentar