Anmeldt til Riksrett – våger de?

Nå i mai 2008 fremmer Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité en historisk innstilling for Stortinget: Skal det reises riksrett mot tre av landets høyesterettsdommere – eller ikke?

sandberg440x260En mann spyr over rekkverket på Stavne bru ved Nidelva i Trondheim. En 12 år gammel gutt på gangstien vest for brua legger merke til dette. To dager senere, 6. oktober 1977, blir liket av den 20 år gamle studenten Torunn Finstad funnet dels avkledd, voldtatt og druknet i elvekanten 200 meter lenger opp.

Liket av 21 år gamle Sigrid Heggheim var 13 måneder tidligere funnet i samme område, voldtatt og kvalt på vei hjem fra lørdagsfest i Studentersamfunnet. Saken var ennå uoppklart.

Den store mediesaken akkurat da var at stortingsrepresentantene Berge Furre og Finn Gustavsen på åpent møte i Folkets Hus i Oslo i august 1977 avslørte hemmelige opplysninger fra en rapport om etableringen av de amerikanske forsvarssystemene LORAN C og OMEGA på norsk jord. Stortingets protokollkomité fikk straks i oppdrag å vurdere om det skulle reises Riksrett mot Furre og Gustavsen for brudd på taushetsplikten. Saken druknet etter hvert i medias dekning av drapene i Trondheim: «Dobbeltdrapsmann løs?» – «Ta morderen før han dreper alle jentene våre!».

Politiet har gått fra dør til dør. En politibetjent hørte om mannen som spydde over rekkverket på Stavne bru og tok med det 12 år gamle vitnet til et hybelhjem i nærheten. Der bodde blant andre den 35 år gamle Fritz Moen – en gutt uten store sjanser i livet; «tyskerunge», tidlig satt bort av moren, en «outsider», nesten døv og med et svært dårlig talespråk samt lam i høyre arm.

Fritz Moens hang til blotting – dessverre i noenlunde samme område som drapene hadde funnet sted – var også blitt kjent for politiet. Politibetjenten mener 12-åringen identifiserer Moen som mannen på brua: Var det gjerningsmannen som hadde vendt tilbake til åstedet og fått kvaler på grunn av det forferdelige han hadde gjort? Moen ble tatt med av politiet 7. oktober 1977.

Slik er faktisk opptakten til at det skrives konstitusjonell historie i Norge våren 2008: For første gang siden «Furre-saken» åpnet Stortinget i februar sak med spørsmål om å reise Riksrett. Det er den første saken som behandles etter en helt ny riksrettsordning innført i fjor. Det er første gang høyesterettsdommere sitter på «tiltalebenken». Fem høyesterettsdommere kan bli satt til å dømme tre av sine kolleger. De har ikke anledning til å regne seg som inhabile.

Dobbelt justismord

Politiet konsentrerer seg om Fritz Moen. Våren 1978 ble han dømt for Torunn-drapet. Høsten 1981 ble han også dømt for Sigrid-drapet, etter at politiet «flyttet» drapstidspunktet ett døgn, slik at Moen ikke lenger hadde alibi. Forsvarsadvokat Olav Hestenes reiste seg da i retten og proklamerte: «For første gang i skranken tillater jeg meg å si at det er begått justismord!».

– Justismord er noe av det mest groteske som inntreffer i en rettstat. Fritz Moen sonet 18,5 år i fengsel, fratatt det meste av sitt liv, uskyldig dømt. Han ble stuet bort i 6720 dager med syv års sikring, selv om flere i politiet, påtalemyndigheter og dommere innerst inne burde vite at det ikke sikkert var riktig drapsmann, sier Tore Sandberg.

Den tidligere NRK-reporteren, nå privatetterforsker, engasjerte seg på 90-tallet i Moen-sakene. I ti år gravde han seg møysommelig gjennom alle sider av prosessen. Han fant «fakta» som ikke var riktig, vitnemanipulasjoner og påstander om undersøkelser som ikke hadde funnet sted. Han fant at etterforskningen var styrt og fakta fordreid, og at det gjennomsyret hele rettssystemet fra etterforskningsnivå i Trondheim til ankebehandling i Høyesterett, som han beretter utførlig i sin bok «Overgrepet. Justismordene på Fritz Moen» (N. W. Damm & Søn AS, 2007).

– Kanskje enda mer grotesk enn justismord, er når kampen for frifinnelse ikke fører fram selv om det føres bevis som tyder på uskyld til høyeste nivå, sier Sandberg.

Dels renvasket

Sammen med advokat John Christian Elden startet de arbeidet med å få gjenopptatt sakene, med håp om å få Moen fullstendig renvasket. Påtalemyndighetene strittet imot. Tidligere forsøk hadde strandet.

I oktober 2003 godtar endelig Høyesteretts kjæremålsutvalg at Sigrid-saken kan gjenopptas, men ikke Torunn-saken. Sandberg og Elden mener de har ført tilstrekkelig bevis til at begge sakene kan gjenopptas og Moen frifinnes fullstendig.

Torsdag 7. oktober 2004 er den store dagen for Fritz Moen i Oslo Tinghus. Gjennom tegnspråk-tolken suger Moen til seg ordene som leses i domsavsigelsen: Han frifinnes for drapet på Sigrid Heggheim – eksakt på dagen 27 år etter at han ble innbrakt av politiet for Torunn-drapet.

Tårene renner ned kinnene til 62-åringen, det er den lykkeligste dagen i hans liv. Men han skulle ikke i sin levetid oppleve å bli frifunnet også for det andre drapet. Sittende i sin egen stol foran tipperesultatene på tekst-TV i omsorgsboligen på Conrad Svendsen Senter for voksne døve og døvblinde på Nordstrand i Oslo, sovner han inn og dør 2. påskedag 2005.

I desember, ni måneder senere, ligger en 67 år gammel mann på dødsleie på sykehuset i Namsos og tilstår begge drapene to dager før han dør. Tilståelsen blir lagt til grunn. Sommeren 2006, et år etter sin død, blir Fritz Moen formelt fullstendig renvasket.

Dermed var det et faktum: Norge hadde utført et dobbelt justismord mot et menneske, det eneste kjente tilfelle i Europa. Ukebladet Se og Hør har stilt opp med finansieringen av Sandbergs arbeid. Resten av norsk presse har vært uinteressert. I september 2006 inviterte Oslo Redaktørforening til åpent debattmøte med tittelen: «Justismordene – hvor var pressen?». Det ble avlyst på grunn av for få påmeldte.

Frustrert Sandberg

Den ellers tålmodige og sindige Tore Sandberg er provosert, opprørt og sint. Ingen tar noe ansvar, ingen beklager noe som helst. Den eneste som er påført noe i denne saken, er uskyldige Fritz Moen.

Regjeringens granskningsutvalg konkluderer senere i tråd med Sandbergs frustrasjon: Straffeprosessloven er så uklar at de ulike aktørene lett kan fraskrive seg ansvar for dommene i Moen-sakene. Er dette en rettstat vi kan være bekjent av?

Sandberg ringer advokat Elden:

«– Jeg har bestemt meg for å anmelde høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin M. Bruzelius.»

For en gangs skyld blir det stille i den andre enden, men bare et lite øyeblikk:

«– Ikke på mitt brevpapir!?», svarer Elden. Sandberg mener dommerne slurvet ved vurderingen av bevis som burde tilsagt gjenopptagelse av begge sakene og føre til fullstendig frikjennelse av Moen mens han levde.

– Da de sa nei til gjenopptakelse av Torunn-saken, gjorde de en vurdering av det aller mest sentrale åstedsvitnet og flyttet vitnets observasjon ut av selve åstedsområdet. Vitnet hadde hørt en kvinne og en mann snakke sammen nede i åstedsområdet på det høyaktuelle tidspunkt for drapet. Hvis dommerne gjorde seg kjent med vitnets politiforklaring og Fritz Moens begjæring om gjenopptakelse, må de ha visst at å flytte observasjonen ut av åstedsområdet, ikke var korrekt, sier Tore Sandberg.

På eget brevpapir sendte han i september 2006 en anmeldelse av de tre høyesterettsdommerne til Riksadvokaten. Feil adresse.

Bare Riksretten kan dømme medlemmer av regjeringen, Høyesterett og Stortinget, dersom de gjør noe straffbart i kraft av sitt embete. Riktig adresse er Stortinget, der det tidligere var Odelstinget som avgjorde om det skulle reises riksrett eller ikke.

Hvorfor riksrett?

En særskilt påtale- og domstolsordning har sitt forbilde i den engelske impeachement-prosessen. Ordet betyr «å hindre» og brukes til å avsette noen fra en posisjon. England har for lengst gått bort fra dette selv, men det er beholdt i USA. En utvidet ordning, som vi finner i Norge og en brorpart demokratiske land, er mer en ansvarsdomstol, der avskjed kan benyttes som straff, men også gjøres gjeldende etter at for eksempel statsråden har fratrådt eller dommeren gått i pensjon, noe som er viktig i et parlamentarisk styringssystem.

Norge er nokså alene om å ha samme særordning for parlamentarikere, høyesterettsdommere og statsråder, forteller professor Eivind Smith. En del av begrunnelsen er at våre høyeste maktinstitusjoner til daglig har behov for en viss immunitet. Stortingsrepresentanter må kunne vedta lover, statsråder utøve jobben og høyesterettsdommere avsi dommer, uten at de må sitte i ukevis i Oslo tingrett etterpå, i sivile søksmål fra personer eller grupper som går til sak mot myndighetsutøvelsen. Men det skal være grenser for immunitet. Også de øverste myndighetspersoner må kunne risikere straffeforfølgelse dersom de gjør alvorlige feil eller lovbrudd i sitt embete. Riksretten er en særdomstol til dette formål, «riset bak speilet».

Bruk av riksrett i Norge – eller fraværet – kan tyde på at ingen statsråd, stortingsrepresentant eller høyesterettsdommer har gjort noe alvorlig galt i sitt embete i Norge på over 82 år…

Sist gang Riksrett virkelig ble reist i Norge, var i 1926 mot konstituert statsminister og finansminister Abraham Berge (V) og seks statsråder. De var tiltalt for å ha bevilget penger til Handelsbanken uten å informere Stortinget om at banken allerede hadde fått hjelp, men ble frifunnet av formelle grunner.

Det lengste Norge senere har gått i en slik prosess, var i «Furre-saken» fra 1977, henlagt i Odelstinget i februar 1979 med 47 mot 44 stemmer. Etter 1989 har det vært foreslått å vurdere riksrettstiltale i seks saker, men det har aldri gått videre. Stortingets nyskapning i sitt kontrollarsenal har Stortinget selv oppnevnt flere granskingskommisjoner, som i praksis kan sies å ha overtatt behandlingen av enkelte saker der spørsmålet om riksrett ellers kunne ha kommet på spissen.

En av disse rapportene – den om Gardermoen-saken – anbefalte for øvrig at Stortinget skulle vurdere riksrett mot en tidligere samferdselsminister. Det skjedde også, men saken ble henlagt etter forslag fra stortingskomiteen.

Riksretten spilte en stor rolle under konstitusjonskampene i Norge. Riksrett var tidligere den eneste måten Stortinget hadde å få avsatt et regjeringsmedlem. Totalt har riksrett vært nedsatt åtte ganger, hver gang mot medlemmer av regjeringen. Seks av sakene fant sted mellom 1814 og -45. Striden om Kongens veto i grunnlovssaker, fikk sitt foreløpige punktum med riksrettssak mot ministeriet Selmer i 1884 og banet vei for parlamentarismen.

Mot ny riksrett

Høsten 2006 sto Sandbergs anmeldelse på sakskartet til Odelstinget, men ble utsatt på grunn av to forhold. Stortinget ville avvente regjeringens granskningsrapport, men viktigst var at prosessen med å endre grunnloven på flere viktige punkter var i gang, blant annet å etablere en ny riksrettsordning i forbindelse med opphevingen av Odelsting og Lagting.

På midten av 1990-tallet var det enkelte som foreslo å avskaffe hele ordningen i Norge. Den gamle riksrettsordningen hadde utspilt sin rolle, den var rett og slett for «kronglete», som stortingspresident Jo Benkow omtalte det i 1993.

– Enten kunne riksretten like gjerne avskaffes, eller så måtte den reformeres på en slik måte at den ikke lenger fungerte i praksis som en form for immunitet, sier professor Eivind Smith.

– Reformen av 2007 innebærer blant annet at prosessen får større avstand til Stortinget og langt mindre politisk enn før. Men hvis reformen skal bli vellykket, er det viktig at både politikere og andre slutter å vurdere nye saker i lys av den århundregamle tradisjonen for ikke-bruk av riksrettsinstituttet, sier Eivind Smith.

Samtidig ble riksrett plutselig aktuelt i USA, etter at Bill Clinton hadde løyet om sitt seksuelle forhold til praktikanten («that woman») Monica Lewinsky. Clinton ble stilt for riksrett som den andre amerikanske president i historien. Den første var Andrew Johnson i 1868. Ingen ble fradømt embetet. Til det kreves 2/3 flertall i Senatet.

Prosess ble også innledet mot president Richard Nixon, men han gikk han av før det ble reist sak om å avsette ham – for øvrig som den første president til å gå av «frivillig».

Som en anekdote kan det nevnes at forholdet mellom Nixon og USAs høyesterett var spent til bristepunktet. Under Watergate-etterforskningen i 1973 ble det kjent at Nixon gjorde opptak av alt som ble sagt på kontoret i Det hvite hus. Etterforskerne forlangte opptakene utlevert. Nixon nektet. Høyesterett avgjorde at han måtte utlevere opptakene.

Presidenten spurte da sin rådgiver Henry Kissinger: «Hvordan kommer vi utenom dette, Henry?».

Kissinger svarte med en viss uro, men så saklig han kunne: «Motsette seg Høyesterett? Vel, herr President… du er jo fremdeles øverstkommanderende for de væpnede styrker»!

I Danmark, der ordningen bare kan brukes mot statsråder, ble Riksrett brukt så sent som i 1995. Tidligere justisminister Erik Ninn-Hansen ble dømt til fire måneders betinget fengsel for brudd på ansvarlighetsloven, etter å ha nektet familiegjenforening for tamiler mot Folketingets politiske vilje. Det samme gjelder de sammenlignbare ordningene i blant annet Belgia og Frankrike, som begge har systemer som er enklere å bruke i praksis.

Saksgangen

I februar i fjor var de endelige vedtakene gjort i Stortinget. Den nye riksrettsordningen trådte i kraft umiddelbart. Opphevelsen av Odelsting og Lagting skjer i oktober 2009. 14. november i høst sendte Stortinget brev til de tre høyesterettsdommerne, en invitasjon til å svare på anklagene fra Sandberg, dersom dommerne ønsket. Det var første gang i moderne norsk historie at Stortinget har bedt medlemmer av Høyesterett om å forklare sine avgjørelser og handlinger.

– De nye reglene har skapt et operativt institutt i motsetning til det gamle, men av hensyn til rettssikkerheten er Riksretten fremdeles en noe omstendelig prosess, forklarer saksordfører Øystein Djupedal (SV).

Tidligere var Riksretten dommere fra Høyesterett og medlemmer i Lagtinget, minst 21 til sammen. Nå består Riksretten av 11 medlemmer. Fem høyesterettsdommere inngår, mens medlemmene av Lagtinget erstattes av seks medlemmer fra et nytt «riksrettsutvalg»; legdommere valgt av Stortinget, gjerne tidligere politikere, men ikke lenger sittende representanter. Høyesterettsjustitiarius er Riksrettens president. De øvrige fire høyesterettsdommere går etter ansiennitet.

– Kontroll- og konstitusjonskomiteen har rollen som saksforberedende organ under den innledende behandlingen og før saken eventuelt sendes over til Riksretten. Om komiteen tar en sak til behandling vil den etterpå avgi innstilling til Stortinget, slik komiteen i februar vedtok å gjøre med Sandbergs anmeldelser. I plenum tar Stortinget debatt og voterer over innstillingen. Her kan saken ende, men om minst 1/3 av representantene ønsker det, sendes saken videre til «ansvarskommisjonen», Stortingets nye utrednings- og etterforskningsorgan, med jurister og samfunnsrepresentanter som medlemmer. De utreder grunnlaget for eventuell tiltale og fremmer innstilling tilbake til kontroll- og konstitusjonskomiteen med forslag til videre prosedyre. Komiteen gjør så en ny og ubundet vurdering, og fremmer ny innstilling for Stortinget, forklarer Djupedal.

Kommer saken hit, er dette det avgjørende øyeblikk: Stortinget som påtalemyndighet avgjør nå med alminnelig flertall om Riksrett settes eller ikke.

Dømmes av likemenn…

Den nye riksretten er også flyttet fra Lagtingets sal til Høyesterett. Dels er det praktisk begrunnet, men også for å tydeliggjøre uavhengighet til Stortinget som påtalemyndighet.

Hva med deres egen uavhengighet? Seks av dommerne i Riksretten har i over ti år vært kolleger med de tre som eventuelt vurderes tiltalt. Det kan også tenkes at partifeller blir satt til å dømme partifeller.

Er de ikke inhabile?

Høyesterett har tidligere behandlet spørsmålet om det alminnelige kollegiale forhold kan føre til inhabilitet for de øvrige dommerne. Retten konkluderte med nei. Inhabilitet begrenser seg til «særlige tilfelle»: om en dommer tidligere har hatt befatning med saken; allerede tatt standpunkt til skyldspørsmålet eller noen i nærmeste familie har en aktiv rolle i saken. En streng habilitetstolkning ville medført at en stor del av Riksrettens medlemmer per definisjon var inhabile. Formelt er det også slik at når Grunnloven kombinerer to verv, kan ikke habilitetsregler utelukke ivaretakelse av det ene.

20. desember svarte de tre dommerne. De konkluderer med at de ikke har gjort noe galt. Mellom linjene skriver de at Sandbergs anklage om at en vitneobservasjon er plassert nordover i stedet for sørover kan ha noe ved seg, men likevel ikke utslagsgivende for konklusjonen.

5. februar vedtok en enstemmig kontroll- og konstitusjonskomité å ta Sandbergs anmeldelse til behandling. Så gjenstår å se om stridens kjerne kvalifiserer til den første riksrettssak i Norge på over 80 år. Det første skrittet blir i så fall å sende saken over til den eksterne ansvarskommisjonen for nærmere utredning. 10. mars i år ble dødsboet til Fritz Moen tilkjent 16 millioner kroner i erstatning og oppreisning for Sigrid-saken. De får ingen erstatning og oppreising for Torunn-saken, ettersom Moen døde før frikjennelsen.

– Staten viser seg smålige og gjerrige til siste slutt. Erstatningsbeløpet er en milepel i norsk rettshistorie, men to tredjedeler av hva staten selv opprinnelig foreslo, bemerker Tore Sandberg.

– Om alt går etter planen, fremmer vi innstilling for Stortinget i mai, sier saksordfører Øystein Djupedal.

– Jeg trodde heller ikke saken ville bli åpnet av kontrollkomiteen, så det var jo en historisk dag i februar. Om Stortinget våger å gjøre det jeg mener de bør gjøre, vil jeg se før jeg tror det, sier Tore Sandberg.

– Dette kan trygt sies å være en avgjørende prøvestein for den nye Riksretten. Om prosessen i det minste går til ansvarskommisjonen, så rasles det nok med sablene til å fortelle de øverste myndighetspersoner i landet at det faktisk finnes et mulig straffeansvar også for dem, sier Eivind Smith.

ANMELDT

Risikerer riksrett

  • De tre høyesterettsdommerne utgjorde kjæremålsutvalget for gjenopptagelse av Moen-sakene i 2003. De ble anmeldt av Sandberg for å ha utvist uforstand i sitt embete.
  • ANMELDT: Eilert Stang Lund (68), høyesterettsdommer siden mars 1995.
  • ANMELDT: Magnus Matningsdal (56), høyesterettsdommer siden august 1997.
  • ANMELDT: Karin Maria Bruzelius (67), høyesterettsdommer siden oktober 1997.

ANSVARSKOMMISJONEN

De gransker og innstiller

  • På Stortingets anmodning skal disse vurdere grunnlaget for riksrettstiltale:
  • Prof. Dr. juris Erling J. Husabø (46), leder
  • Advokat Ellen Holager Andenæs (50)
  • Førstestatsadvokat Siri Frigaard (64)
  • Utdanningsdirektør Kjellbjørg Lunde (63)
  • Spesialrådgiver Gunnar Larsen (66)

RIKSRETTEN

De som dømmer

  • Riksretten består av 11 medlemmer, fem fra Høyesterett og seks lekfolk oppnevnt av Stortinget. «Folket» er altså i flertall.
  • Høyesteretts medlemmer:
  • Riksrettens president: Høyesterettsjustitiarius Tore Schei (62), høyesterettsdommer siden mars 1986, justitiarius siden august 2002.
  • Riksrettsdommer: Liv Gjølstad (63), høyesterettsdommer siden september 1988.
  • Riksrettsdommer: Ketil Lund (68), høyesterettsdommer siden september 1990.
  • Riksrettsdommer: Karenanne Gussgard (68), høyesterettsdommer siden oktober 1990.
  • Riksrettsdommer: Steinar Tjomsland (59), høyesterettsdommer siden april 1991.
  • Medlemmene fra riksrettsutvalget:
  • Riksrettsdommer: Wenche Cumming (64), SV
  • Riksrettsdommer: Bjarne Mørk Eidem (71), Ap
  • Riksrettsdommer: Eirik Moen (55), H
  • Riksrettsdommer: Jorunn Ringstad (64), Sp
  • Riksrettsdommer: Tor Mikkel Wara (43), Uavh., tidl. FrP
  • Riksrettsdommer: Gunhild Øyangen (60), Ap
  • Vararepresentanter Høyesterett: Kirsti Coward (67), høyesterettsdommer siden august 1994. Eilert Stang Lund (69), høyesterettsdommer siden april 1995. Lars Oftedal Broch (69), høyesterettsdommer siden august 1996. Hans Flock (68), høyesterettsdommer siden september 1996.
  • Vararepresentanter Riksrettsutvalget: Lars Gunnar Lie (KrF), Knut Hanselmann (FrP), Kjell Engebretsen (A) og Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A).

Fritz Moen-saken

  • September 1976: Sigrid Heggheim (21) fra Jølster funnet voldtatt og drept på et jorde
  • ved Nardo.
  • Oktober 1977: Torunn Finstad (20) fra Kongsberg blir funnet død, voldtatt og forsøkt dumpet i Nidelven nedenfor Stavne bru. Fritz Moen blir pågrepet og siktet.
  • Mai 1978: Frostating lagmannsrett dømmer Fritz Moen for Torunn-drapet.
  • Høsten 1980: Politiet flytter drapstidspunktet i Sigrid-saken ett døgn. Fritz Moen står uten alibi, og «tilstår» etter hvert også dette drapet i avhør.
  • Desember 1981: Frostating lagmannsrett dømmer Fritz Moen for Sigrid-drapet.
  • Oktober 2004: Advokat John Chr. Elden og Tore Sandberg får Fritz Moen frikjent for
  • Sigrid-drapet. Torunn-saken blir ikke gjenopptatt.
  • Mars 2005: Fritz Moen dør, 64 år gammel.
  • Desember 2005: En mann (67) i Nord-Trøndelag tilstår på
  • dødsleiet å ha drept de to Trondheim-studentene.
  • Juni 2006: Torunn-saken besluttes gjenopptatt.
  • August 2006: Fritz Moen fullstendig renvasket.
  • Oktober 2006: Sandberg anmelder tre høyesterettsdommere.
  • Juni 2007: Mæland-utvalget (NOU 2007:7) leverer sin rapport om politiets og påtalemyndighetens rolle.
  • November 2007: Stortinget forelegger Sandbergs anmeldelse for høyesterettsdommerne.
  • Desember 2007: Dommerne svarer at de står på sitt.
  • Februar 2007: Stortinget tar Sandbergs anmeldelse til behandling.
  • Mars 2007: Moens dødsbo tilkjennes 16 millioner i erstatning for Sigrid-saken.
  • Mai 2007: Kontroll- og konstitusjonskomiteen skal overlevere innstilling.
Be Sociable, Share!

Legg gjerne inn en replikk eller ny kommentar