Uforståelige tall i media

Journalister er fremdeles for dårlige i formidling av tall, mener Pulitzerprisvinner David Cay Johnston. Han etterlyser også en langt mer kritisk vurdering fra journalistene som dekker finanskrisen.

David Cay Johnston

David Cay Johnston

Presidentvalget i USA ble avgjort i disse sekundene, tv-sendingens siste, da kandidaten vendte seg mot kamera, så like inn i millioner av amerikanske velgeres stuer og øyne og spurte: «Har du det bedre enn for ti år siden?»

Talen satt rett i øyet, øret og hjertet på amerikanerne. Året var 1980. Ifølge amerikanske valgforskere og medieanalytikere var dette øyeblikket da Ronald Reagan vant amerikanernes gunst og kunne ri på bølgen inn i Det hvite hus.

– Han brukte det velkjente prinsippet «Hey! You! See! So!». Jeg skulle ønske flere journalister gjorde det når de skriver om finans, skatt og økonomi, sier den amerikanske journalisten og forfatteren David Cay Johnston (60) til Journalisten.

«Sier han»-journalistikk

Han er tildelt den prestisjetunge Pulitzerprisen for sine artikkelserier i New York Times om hvordan det amerikanske samfunnssystem gjør de rike rikere på bekostning av de fattige, og hvordan han gjorde det forståelig for den jevne leser. Han fikk også Årets bokpris fra Investigative Reporter & Editors for en av sine bøker om samme tema.

Han er lite imponert over hvordan finanskrisen dekkes av mange kolleger.

– Mange journalister praktiserer en ren «sier han»-journalistikk: «da, da, da, komma, sier han». Artiklene utelater You, om hvorfor det angår deg; See, nye og gode fakta i saken, og viktigst; So, hva dette egentlig betyr. Journalistene ender opp med å sitere folk noenlunde korrekt, men uten å ha filla peiling på hva de skriver om, sier Cay Johnston.

Tidligere i høst var han og kona Jennifer Leonard på en to ukers rundtur i Skandinavia, blant annet for å delta på den globale konferansen for gravende journalistikk på Lillehammer.

– Ble det forresten bedre? Nei, tvert om. De siste 20 årene har den jevne amerikaner stått på stedet hvil, mens skattepengene er kanalisert til de aller rikeste, uavhengig av om det er republikanere eller demokrater som har styrt. I Sverige gikk jeg bort til en gruppe på åtte bussjåfører og slo av en prat. Samtlige eier sitt eget hjem, fem eier i tillegg egen hytte og tre har egen båt. Det skulle bussjåførene i USA ha visst! De har knapt hatt noen lønnsøkning siden 1970-tallet. Gapet i inntektsfordelingen i USA har ikke vært så alarmerende skjevt siden 1928. Få medier har i virkeligheten formidlet dette, sier Cay Johnston.

Nylig kom hans tredje bok: «Gratis Lunsj. Hvordan de rikeste amerikanerne blir rikere takket være myndighetene (og gir deg regningen)».

Den handler om hvordan det amerikanske skattesystemet og statlige ordninger skaper store skjevheter, uten at dette er særlig formidlet av media. Et av eksemplene er hvordan George W. Bush beriket seg på å kanalisere skatteøkninger (!) i Texas til sine bedrifter.

Ubegripelige tall

– Mediene fylles med tall som ikke settes i en forståelig sammenheng for leseren. Hva betyr pluss eller minus tyve prosent? Tall er bare meningsfullt når de er relatert til andre tall. Store tall må også oversettes til begripelige størrelser for folk flest. Tall må brytes ned. Utgiftssiden i det amerikanske statsbudsjettet er faktisk 814.307 dollar i sekundet. Folk forstår ikke milliardbeløp, men hus, antall containere, biler, båter og så videre, sier Cay Johnston.

Han er også kritisk til den nylig vedtatte redningspakken i Kongressen og etterlyser en langt mer kritisk vurdering fra journalistene som dekker finanskrisen.

Kalle Moene, professor i økonomi ved Universitetet i Oslo, er enig.

– Noen er faktisk veldig gode og fortjener ros, men det er stor variasjon. Dekningen den siste tiden tyder på at mange journalister ikke helt vet hva de snakker om, sier Kalle Moene til Journalisten.

Han mener mange journalister søker tilflukt i et innleid begrepsapparat de ikke mestrer.

– Dels gjør de seg selv immune ovenfor kritikk ved å snakke et fagspråk de ikke behersker i sin fulle dybde. Det høres profesjonelt ut, gir integritet og så videre på grunn av språket, sier Moene. Han oppfordrer mediene til å kutte ned på detaljer som ikke passer inn i en større sammenheng, og heller fokusere på forklaringer på hva som ligger bak krisen.

Cay Johnston mener journalister også må skjerpe seg på hvem de skriver for.

– Noen ganger undrer jeg over hvem kollegene skriver for. En avis med løpende dekning av spillekasinoer, vinkler saken til at Donald Trumph har tjent noe mindre penger på kasinoet siste kvartal. Grunnen er at spillere har vunnet mer. Hvorfor skriver de ikke da at siste kvartal har vært bra for kasinospillerne? Det ser ut som de skriver for eierne, politikerne, aktørene, ikke for deg og meg, sier Cay Johnston.

— BILDETEKST — «SKATTEREVISOREN»: Pulitzerprisvinneren, journalist og forfatter David Cay Johnston (60), har blitt omtalt som «den amerikanske skatterevisorens vakthund» (foto: Bonk Johnston)

Be Sociable, Share!

Legg gjerne inn en replikk eller ny kommentar