Ruvende Ransve

Bjørn Ransve (f. 1944), en av Norges beste malere, undrer seg lavmælt over om maleriet vil fortsette å bevege, om maleriets posisjon og fremtid. Var det ferdig utviklet i 1960? Ransve maler uansett videre.

"Gult svart" av Bjørn Ransve

"Gult svart" av Bjørn Ransve

Ved siden av Odd Nerdrum og Frans Widerberg var Bjørn Ransve sterkt medvirkende til at det figurative maleriet fikk en renessanse og en sterk stilling i norsk kunst fra slutten av 1960-tallet. Men Ransve, som gikk samme kull som Nerdrum, skilte seg fra gruppen med unge stil- eller nyromantikere. Han rokket i norsk kunstliv da han innledet 70-tallet med sin grafiske installasjon i Galleri 27 i Pilestredet i Oslo, der han hadde sin debut i 1968, og ble betegnet som en av postmodernismens fremste representanter i Norge. I år 2000 var han den første– og hittil eneste – som har fått æren av å fylle hele Museet for Samtidskunst. Enkelte mente utstillingen var en presentasjon av norsk kunst etter 1960.

Selv er han mild i sin fremtoning, lite synlig i media sammenlignet med enkelte kolleger, tilsynelatende beskjeden og snakker lavmælt.

«Det gjelder å vise besinnelse, men med besettelse og lidenskap» (Bjørn Ransve)

– Jeg begynte på Kunst- og Håndverksskolen da jeg var 17. Det syntes jeg var for seint. Jeg har aldri tenkt at jeg skulle bli noe annet enn maler og jeg har ikke gjort noe aktivt for å fremme meg selv. Allerede da bestemte jeg meg for at kunsten skulle få lov til å stå på egne ben og representere seg selv. Jeg har heller ikke holdt meg med noen ideologi, i hvert fall ingen som inneholder noe kortfattet svar på hva jeg egentlig vil. Selvfølgelig tenker jeg. Men det tenkes og skrives så mye svada, fraser og floskler. Selvfølgeligheter gjøres til store dype eksistensielle spørsmål og tolkes ut i det absurde. Da får en nesten behov for å holde munn. De siste årene er det teoretisert så mye rundt kunsten, at 10 års offisiell tenkepause hadde vært riktig å innføre, sier Bjørn Ransve.

Inne i naturen midt på Nesøya ligger Bjørn Ransves bolig og atelier. Her bor han med sin kone Anne Marie, overlege i kjeve- og ansiktskirurgi på Ullevål sykehus, og deres seks år gamle sønn. Atelieret ble bygget i 1978 og påbygd i 1991. Med etasjer som holder fem meter under taket kan huset minne om et moderne rådhus i en middels norsk by. Huset rommer de siste tretti år av maleriets liv: Abstrakte former, rene fargeflater, spiraler, naturalistiske kropper, harlekiner, aper, avrevne legemsdeler og indianere.

Ransve har en tvisynt tilnærming til det meste. Et temperamentsfulle oppgjør med professor Alf-Jørgen Aas på Kunstakademiet, var i mangt relatert til grunnspørsmålet Ransve stilte seg som ung kunstner, i tråd med den generelle uro i tidens kunstliv: Om det overhodet var mulig å male.

Minst av alt er han en politisk kunstner. Det er distanse i bildene hans. Ransve innledet sin kunstneriske karriere i en tid da kunsten i sterkere grad enn ved forrige århundreskifte var preget av en følelse av meningstap. Den eksistensielle ambisjon i hans kunst angår dens egenrelevans: Om bildene angår oss, om kunsten selv kan oppleves som et eksistent anliggende. I en av mange omtaler het det: ”I Ransves bilder ligger det en fortvilelse over en tradisjon som han beundrer. Motivene røper en resignert distanse og mistro til de idealer som ble sagt å bære det humanistiske Europa”

– Selv stiller er jeg ofte uenig i slike tolkninger og er lei av den evige pukkingen på at jeg er ironisk og postmodernistisk, sier Ransve.

Av Bjørn Ransve blir det også ventet at han skal gjøre det uventede, for det har han gjort siden debuten i 1968. Nå ville det uventede være om han laget samme utstilling om igjen, har han funnet ut.

– Jeg føler meg fanget i en idiotisk sirkel av kritikerne. «Hva har han funnet på denne gang?», spør de. Og hvis jeg ikke har funnet på noe, sier de: «Å, han fant ikke på noe, det var skikkelig smart». Jeg har fått et slags image for å skifte stil for hver utstilling, men dette ville jeg protestere kraftig mot. Alle mine utstillinger har vært del av en helhetlig logisk utvikling der jeg bygger opp min egen billedverden, sier Ransve.

– Jeg har ikke ønsket å forandre meg hver gang jeg har gjort det. Det er skummelt og angstskapende å gå fra en form til en annen når du endelig begynner å mestre den, kanskje til og med vinne publikum og konsolidere økonomien. Men den grensen brøt seg selv, innenfra. Jeg har alltid hatt et ønske om å utfordre de formale sider av mediet. Når jeg er kommet godt inn i en malemåte, har jeg ofte lyst til å arbeide videre i denne. Likevel blir jeg presset til å fortsette videre – som av en indre drift. Jeg har vært nonfiguativ på det hardeste. Når det gjaldt det abstrakte bildet, mente jeg det kunne trekkes lenger, og jeg har redusert så langt jeg kan. Samtidig er figurasjonen i mitt hode like levende som noen gang. Denne dualiteten er positiv. Jeg har følelse av at det finnes en indre struktur i meg som beveger seg mot et mål, men jeg trenger tid, og den vet jeg ikke om jeg får, sier Ransve.

Ransves grunnleggende tematikk har alltid ligger fast: Menneskets situasjon og bildets mulighet i lys av den store tradisjonen. Og nå er han bekymret for maleriets fremtid.

– Fokus er på video, foto og installasjoner. Det bygges nye kunstmuseer i hele verden, og jeg tenker: Det kan umulig finnes så mye god kunst. Jeg leser også ofte i kunstanmeldelser at det er maleriet som skal nedkjempes.

Ransve tar situasjonen på alvor:

– Det kan det hende en ny art vokser frem, en ny type mennesker som er uten evne til å se noe stillestående som et maleri, at maleriet ikke beveger lenger. Man behøver ikke tro det er slik, men det er også for enkelt å si at maleriet alltid vil bestå. For egen del skal jeg fortsette å male og tegne, se om det er mulig å gjøre noe mer innenfor tradisjonen. Så får tiden vise, sier Bjørn Ransve.

– Men gud skal vite at det også finnes mye til døden kjedelig kunst i maleriet, avslutter han.

Fakta

  • Navn: Bjørn Ransve er født i Oslo i 1944, bosatt på Nesøya.
  • Utdannet: Statens Kunst- og håndverksskoles malerlinje (1962-64), samme kull som Odd Nerdrum og Sidsel Westbø. Statens Kunstakademi i Oslo (1964-1968).
  • Debut: Johan Strays Galleri 27 i 1968.
  • Karriere: Over 30 separatutstillinger i Norge og utland. Over et dusin grafikk, tegninger og maleriutstillinger i Galleri 27 og Kunstnerforbundet siden 1968. Utstillinger i gallerier og museer landet over, deriblant Munch-museet og hele Museet for Samtidskunst, Lillehammer Bys malerisamling, Trondhjems Kunstforening, Bergens Kunstforening med mange flere.

Maleri:

DIAGONALER MED GULT OG SVART
(1992)
olje på lerret
127 x 127

Be Sociable, Share!

Legg gjerne inn en replikk eller ny kommentar