Kropp og kunst på diett?

Er vi på kollektiv diett både som mennesker og kunstnere? Psykiater og spesialist på spiseforstyrrelser Finn Skårderud og kunstkritiker Tommy Sørbø bruker mange av de samme ordene: anorektisk, bulimisk og blodfattig. Tilfeldig?

Også i kunsten...

Også i kunsten...

Tommy Sørbø er kunsthistoriker, skribent og dramatiker. Finn Skårderud, privatpraktiserende spesialist i psykiatri, har vært sentral i 90-tallets debatt med blant andre essaysamlingene «Sultekunstnere», «Uro. En reise i det moderne selvet», «Federico Fellini. Et Essay om kreativitet» samt lære- og håndbøker om spiseforstyrrelser.

Jeg møtte herrene i en første prøvende dialog om de mange parallelle analogier mellom spiseforstyrrelser og kunst. Er deler av kunsten i en dietetisk tilstand?

SØRBØ: – Modernistenes begrunnelse for et stadig mer minimalistisk uttrykk minner om munkenes forklaring på hvorfor askesen var nødvendig for å oppnå kontakt med det guddommelige.

Argumentasjonen er også påfallende lik den anorektikere bruker når de forklarer hvorfor det er nødvendig for dem å slanke seg. Vi bruker begreper knyttet til kropp og sykdom som metaforer også innenfor kritikken.

Ordene anorektisk og bulimisk beskriver for eksempel kunstneriske uttrykk vi opplever som henholdsvis nedstrippet, eller overdrevet, og i litteraturanmeldelser er det ikke uvanlig å støte på begreper som «blodfattig» og «skåret inn til benet», sier Sørbø.

Spiseforstyrrelser er nervøse konflikter som utspiller seg rundt maten og forholdet til egen kropp. Anoreksi handler om sykelig vegring mot mat. Bulimi er hyppig overspising kombinert med metoder for å drive ut kaloriene igjen; oppkast, avføringspiller eller andre legemidler.

«Spiseforstyrrelser kan sies å være en overordnet kulturkritikk» (Finn Skårderud)

SKÅRDERUD: – Ja, spiseforstyrrelser kan ses på som uttrykk for en overordnet kulturkritikk. Personer med nervøse spiseforstyrrelser lider fordi de føler at de har mistet kontrollen over sitt liv. Opptattheten av mat og slanking fungerer som en lynavleder for den indre utryggheten. Gjennom å kontrollere maten forsøker de å gjenvinne kontroll over livet.

Spiseforstyrrelser handler nesten alltid om dårlig selvtillit, depresjon, om å være sårbar og usikker på egen verdi. Når man stoler lite på seg selv, blir man følsom for andres blikk og kommentarer.

Det er tilfeldig hvem som blir rammet. Det kommer an på hvem man er, når man blir født, hvem man blir oppdratt til å være, forskjellige erfaringer fra skole, venneflokk, familie og de måter man takler disse forskjellige opplevelsene.

Det er neppe tilfeldig at Vesten er hardest rammet av lidelsen: vår kultur er fanatisk opptatt av tynnhet, sunnhet og ytre prestasjoner.

SØRBØ: – Minimalisme og spiseforstyrrelser kan kanskje begge sies å være kulturkritikk eller kultursladder. Begge fenomener «sladrer» om en metthet i kulturen.

Når man har nervøse spiseforstyrrelser er realitetstapet for stort til at jeg tror noen samtidig kan lage stor kunst» (Finn Skårderud)

SKÅRDERUD: – Vårt samfunn flyter over av muligheter, materielle goder og informasjon. I frykt for dette store og farlige, kan mange bli tiltrukket av det enkle, infantile.

Anorektikerens slanking er like ukontrollert som bulimikerens overspising. Begge deler kan beskrives som desperate forsøk på å redde ”selvet”, en tilbaketrekning fra en verden som fremstår som uoversiktlig og truende. Dette forsøket på å beskytte seg, fremstår som paradoksalt, da pasienten skader seg selv i prosessen.

Kunstnere og mennesker med spiseforstyrrelser kan kanskje sies å ha tatt det ut i det ekstreme?

SØRBØ: – Selv om kunstnerne kommuniserer ubehaget i kulturen på enn annen måte enn anorektikere, har både deres begrunnelse og virkemidler mye til felles.

På begynnelsen av 1900-tallet beveget modernistene seg bort fra sansningen. Mange trakk seg tilbake fra det man oppfattet som verdens kaos. Fotografiet, filmen og kommersen invaderte virkeligheten, gjorde den ”uren”, slik at kunstnerne i stedet søkte mot noe bortenfor, innenfor eller bakenfor synsbildet.

«Den spiseforstyrrede nekter å ta verden inn gjennom munnen på samme måte som den minimalistiske billedkunstneren nekter å ta verden inn gjennom øyet» (Tommy Sørbø)

Rundt 1915-1920 opplevde vi nærmest reduksjonskonkurranser der kunstnerne forsøkte å overgå hverandre i minimalisme. Fra å geometrisere virkeligheten gikk man over til å male «rene» geometriske figurer, for til slutt å ende med ensfargede flater eller såkalte monokromer.

Dette får meg til å tenke på den misunnelse man noen ganger kan se en anorektiker ha overfor en annen. Hvor lavt matinntak er det mulig å ha? Er det noe man kan skjære ytterligere ned på? Å tilføre kroppen næring oppfattes som en forurensning, et knefall overfor naturen, en måte å miste sin makt over den.

Den spiseforstyrrede nekter å ta verden inn gjennom munnen på samme måte som den minimalistiske billedkunstneren nekter å ta verden inn gjennom øyet. Når en sann minimalist ser sin elskedes ansikt, en vakker solnedgang eller en rose er det alltid noe annet han ser. Han simpelthen fornekter virkeligheten slik anorektikeren fornekter maten. Han ser forbi det umiddelbare, fordi det er kaotisk, urent og truende. Til nød pirker han i virkeligheten gjennom geometriens små teskjeer.

Et eksempel på en som har gått den andre veien, er den kjente svenske kunstneren Torstein Bergmark. Etter å ha arbeidet nonfigurativt i mange år begynte han å male figurativt på sine gamle dager. Han var endelig blitt gammel nok, eller modig nok, til å male det han syntes var vakkert; oliventrær, blomster og kvinnen han elsket.

Blir anorektikeren noen gang tynn nok til å frigjøre dette innestengte selvet, og blir kunsten minimalistisk nok til at kunstneren endelig får skildret dette overjordiske?

SØRBØ: – Picasso beskrev sin utvikling mot kubismen, som en nødvendighet. «Først rive ned, så bygge opp». Så noen lykkes faktisk.

SKÅRDERUD: – Ja, jeg har hatt pasienter som faktisk hevder å ha kommet til et punkt der de hadde fjernet nok av sitt gamle jeg, og kunne begynne å skape seg selv på nytt. De har hatt en reell følelse av å ha kvittet seg med noe negativt, og erstattet det med noe godt. I Erlend Loes roman «Naiv.Super» ser vi en mann som går inn i en regresjon etter å ha gått på en trøkk, trekker seg helt tilbake til en slags barndom, men gradvis bygger seg opp igjen gjennom mestring. Hva med den spiseforstyrrede kunstner?

KÅRDERUD: – Det er i hvert fall ingen stor kunstner. En spiseforstyrret kan være like vanskelig å engasjere som en som er dypt forelsket, og like vanskelig å nå inn til som en person i dyp sorg. Når man har nervøse spiseforstyrrelser er realitetstapet for stort til at jeg tror noen samtidig kan lage stor kunst.

SØRBØ: – Men også her finnes det kanskje unntak, en Franz Kafka for eksempel.

FAKTA

  • Finn Skårderud
  • Født i Elverum i 1956, bosatt i Oslo. Spesialist i psykiatri. Privatpraktiserende og forsker ved Regionssenteret for barne- og ungdomspsykiatri. I tillegg er han forfatter, skribent, spaltist, filmkritiker og redaktør for nettstedet Lommelegen. Har utgitt flere bøker og essaysamlinger, mest kjent for ”Uro. En reise i det moderne selvet” (1998). Siste bok er ”Sterk/Svak. Håndboken om spiseforstyrrelser” (2000). Har mottatt Karl Evangs pris for fortjenstfullt helseopplysningsarbeid.
  • Tommy Sørbø
  • Født i Stavanger i 1953, oppvokst i Porsgrunn. Magister i Kunsthistorie. dramatiker og skribent. Han har blant annet vært museumslektor ved Nasjonalgalleriet og han har formidlet billedkunst i radio, fjernsyn og aviser. Sørbø vakte debatt vinteren 2001, da han ironiserte over en rekke av vår tids fremste samtidskunstnere.
Be Sociable, Share!

Legg gjerne inn en replikk eller ny kommentar