Fotnøtter (grr#@*)

«Du må ikke irritere folk for mye i New York», skriver Torgrim Eggen i sin bok «Manhattan – historier om New York». Men hva meg meg, leseren? Her tråkkes det i vei med fotnoter fra første tekstside, helt unødvendige og irriterende snubletråder i leseopplevelsen.

Torgrim Eggens "Manhattan"

Torgrim Eggens "Manhattan"

Til jul fikk jeg Torgrim Eggens siste bok «Manhattan – Historier om New York» (Cappelen, 2007).

Den har gledet – og gremmet meg.

Gledet meg, fordi jeg har sans for bokas innhold. Det er en moderne oppdagelsesreise, en leken, inspirert og entusiastisk samling tekster om New York, med interessante perspektiver og velformulerte hverdagsobservasjoner (riktignok gjennomsyret av Eggens hovedinteresser; musikk, mat og arkitektur). Fullt fortjent har den høstet gode anmeldelser jevnt over.

Og gremmet meg, fordi leseopplevelsen reduseres av en mengde snubletråder (1) strødd rundt i form av 71 fotnoter!.

Jeg har ikke noe imot fotnoter og referanser, men her er nær alle ganske unødvendige og dels uforståelige, et fenomen som underlig nok ikke er nevnt av noen anmelder.

Dette altså en anmeldelse av fotnotene i Eggens siste bok.

«Fotnote» brukes i dagligspråk om alle anmerkninger utenfor selve teksten. De består av et fotnotetegn og selve fotnoten. Fotnotetegnet, et tall eller tegn (*), plasseres uten mellomrom etter det ordet eller den setningen som fotnoten tilhører. Selve fotnoten plasseres nederst på siden, bakerst i teksten eller i margen. Eggen har praktisert tall med fotnote nederst på gjeldende side.

Det tråkkes i vei med fotnoter fra første tekstside. Den lengste er på side 16, opptar nær halve tekstsiden. Det er en historie om hvordan New York Times dekket den aldrende og døende kultfiguren og poeten Walt Whitman med flere dusin oppslag i desember-januar 1891-92, med titler som: «Walt Whitman Dying», «Whitman Still Alive», «Whitman Eats Squab», «Whitman Reads the Papers», «Whitman Improving» (igjen) og så videre. På slutten av fotnoten bemerker Torgrim Eggen: «De som mener det er i overkant gnål om denne Paris Hilton, må gjerne gjøre det, men det har altså lite med noen «postmodernistisk medievirkelighet» å gjøre. Historien sier imidlertid noe om poesiens skiftende kår».

Personlig synes jeg det er en artig og god anekdote, en spøkefull fortelling med et tydelig poeng, men ikke komisk som en enkel vits – noe boka har gledelig mye av. Men hvorfor som fotnote? En god skribent kan da flette en anekdote inn i selve teksten? Det ville ha blitt bedre. Hos Eggen fremstår det noe vilkårlig hva som står i teksten og hva som står som fotnote i form av «undertekst».

Et annet eksempel: Eggen og bekjente besøkte restauranten «66» som åpnet i 2003. Etter å ha brukt to sider på å beskrive restaurantbesøket, tilføyes en fotnote som opplyser at restauranten dessverre stengte i 2007. Hvorfor den opplysningen som fotnote og ikke i teksten? Andre går som dette: «Restauranten tilbyr breddfulle mega-martinis [etcetera, etcetera]…», etterfulgt av en fotnote der det nærmest står «de har konjakk også».

Det er fristende å si: Du skal sette punktum – ikke fotnotetegn.

En halvpart av fotnotene er referanser, men også disse er inkonsekvent gjennomført. Noen steder oppgis referanse i teksten (noen i parentes, andre ikke) og andre steder som fotnote. De fleste av disse er også helt unødvendige. Eksempel: «I Amerikansk pastorale fortelles denne historien…», så refereres et avsnitt fra boka, med fotnotetegn der fotnoten forteller: «Amerikansk Pastorale, Pax Forlag 2005». Hva er vitsen? Det hadde holdt å oppgi forlag med parentes i teksten.

Et par eksempler til: «New York Times’ kunstkritiker Grace Glueck var i salen, og rapporterte noen dager etter…», så refereres et par avsnitt fra New York Times, med fotnotetegn og påfølgende fotnote: «New York Times, 14.1.1966». Fotnoten gir oss kun en dato som med hell kunne stått teksten i stedet for som fotnote. Eggen skriver: «Det er et avsnitt i William Gibsons Neuromancer (1984) som alltid har fascinert meg…» – igjen etterfulgt av en helt unødvendig og overflødig fotnote: «Fra Neuromancer…».

Ja, skjønte det!

Fotnotetegn er også feil plassert. De skal settes rett etter det ordet eller setningen som fotnoten er knyttet til. Et sted plasseres fotnoten slik: «Den kubanske delegasjonen ble kastet ut av et hotell i Midtown, angivelig fordi noen av dem hadde med seg levende fjærkre som skulle ofres på santeria-manér(5), men det lå politikk bak.». Vi forventer at fotnoten forklarer eller oversetter begrepet, men nei. Fotnoten lyder: «(5) I en sidegate til 125. gate, tvers overfor en god og billig meksikansk take-away, stinker det ram hønsemøkk fra en butikk som selger levende fjærkre…». Ikke noe om santeria-manér. Andre fotnoter forklarer et uttrykk i setningen, men fotnotetegnet er feil plassert etter hele setningen.

Jeg skummer tilfeldig i bokhylla etter lignende litteratur spekket med sitater, referanser og anekdoter: Carsten Jensen «Jorden rundt» er på over 1000 sider, ikke én fotnote. Paul Theroux «Den store togbasaren», Ryszard Kapuscinski «Reiser med Herodot» og så videre. Ingen fotnoter. Jenny Diski «Amerika rundt med røyk, dagdrømmer og avbrytelser» – men i hvert fall ingen fotnoter som avbryter.

Dette plager meg med de fleste av fotnotene i «Manhattan»: Hvorfor fotnotene? (2).

Er de et forsøk på å gi boka et annet preg? Framstå mer etterrettelig? (Skjønt, anmeldere har påpekt et par faktiske feil og slurv i boka). Fotnoter hører vanligvis hjemme i sakprosa og faglitteratur, fordi vitenskapelig arbeid skal kunne etterprøves og alle kilder skal vises. Jeg har ikke noe imot fotnoter og gode referanser, men synes de hører hjemme på forskjellig vis i sakprosa og annen litteratur.

I sakprosa er vi innstilt på fotnoter og gode referanser. «Manhattan» er subjektive «historier», og vi kan si: Torgrim, når det kommer til dine historier fra New York – vi tror deg! Teksten er en løpende kommentar, det er ikke behov for en forstyrrende suffløse.

På sin blogg referer Eggen at enkelte anmeldere har etterlyst ting de savnet i boka, og svarer: «stort sett er jeg helt enig – dersom jeg hadde hatt f.eks. 1200 sider til disposisjon. Jeg måtte ned på 329». Aha, kanskje fotnotene er et spørsmål om plass? Men nei. Etter alle kunstens regler har jeg skrevet inn sider med og uten fotnoter og målt forholdet mellom antall ord, tegn og linjer. Så lenge fotnotene tar av samme plass som tekstsatsen, er det ikke plassbesparende – tvert om! Om fotnotene ble kuttet ut eller samlet til slutt, for eksempel som en liste over sitert litteratur, ville det blitt mer plass.

«Du må ikke irritere folk for mye i New York», skriver Eggen. Men hva med meg, leseren? Jeg vil ha meg frabedt å bli spent bein på til stadighet når jeg leser en god bok.

I boka «(sic)» (Spartacus forlag, 2001) skriver Eivind Røssaak om fotnotens ambivalens: På den ene side har den tungtveiende status som ankerpunkt for sannhet, empiri og fakta. På den annen side kan nettopp dette «sannhetspedanteri» gjøre den utsatt for latterliggjøring. Da er det ikke bare leseren, men også forfatteren selv som snubler i teksten.

I samme øyeblikk jeg har kommet hit i «anmeldelsen», melder tvilen seg igjen. En spøk? Var det ment som «fotnøtter»? Er det slik det føles å flanere – eller snuble rundt – på Manhattan? Kanskje. Uansett kan fotnoter av og til være tvilsomme greier, synes jeg.

(1) Skjønner’u!? (tilbake)

(2) Jeg mener det! (tilbake)

Be Sociable, Share!

Legg gjerne inn en replikk eller ny kommentar