Afrikas siste koloni

Det er mange årsaker til at folk forlater hjem og noen ganger familie. Naturkatastrofer, nød og konflikter skaper stadig flere flyktningstrømmer, samtidig som vi sliter med å løse eldre flyktningproblemer. Noen har vi hørt om, andre er i ferd med å gå i glemmeboka.

Richard Skretteberg, Flyktninghjelpen (NRC)

Richard Skretteberg, Flyktninghjelpen (NRC)

– Vest-Sahara og Bhutan er to gode eksempler på langvarig neglisjerte og uløste flyktningkriser, den ene om okkupasjon, den andre om etnisk rensning, sier seniorrådgiver Richard Skretteberg i Flyktninghjelpen. Den norske Flyktninghjelpen er en stor aktør også internasjonalt, med 2000 medarbeidere lokalt ansatt i prosjekter i om lag 20 land. Fra sitt kontor i Grensen i Oslo følger Richard Skretteberg spesielt neglisjerte og uløste konflikter.

– Da Spania etter press fra FN trakk seg ut av sin siste koloni Vest-Sahara i 1975, skulle folket holde avstemning om sin egen fremtid. Det har enda ikke skjedd, fordi landet da ble okkupert av Marokko i stedet. Marokkos påståtte «historiske krav» på Vest-Sahara ble forkastet av den internasjonale domstolen i Haag allerede i 1975. Hundrevis av resolusjoner i FN har heller ikke ført frem. Vest-Sahara behandles fremdeles av FN som Afrikas siste uløste kolonispørsmål, forteller Skretteberg.

Over halvparten av Vest-Saharas opprinnelige befolkning, saharawiene, lever nå under ekstremt vanskelige forhold i flyktningleire sørvest i Algerie, til sammen 165.000 mennesker. Herfra har de organisert motstand gjennom bevegelsen Polisario, valgt eksilregjering og grunnlagt Den sharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR), som i dag er anerkjent av over 80 stater og er fullverdig medlem av Den afrikanske union (AU). De mangler bare sitt rettmessige territorium, som i mellomtiden befolkes av Marokkanske bosettere.

«Shangri La»-syndromet

Det uløste flyktningspørsmålet i Vest-Sahara er ett av flere. Skretteberg framhever også Bhutan, det lille kongedømmet i Himalaya mellom Kina og India med 640 000 innbyggere.

– Siden midten av 1980-tallet har landet drevet ut en sjettedel av sine innbyggere. Landets elite definerte den nepalskspråklige minoriteten, lhotsampaene, som en politisk og kulturell trussel og drev de ut, i tråd med kongens befaling om «én nasjon, ett folk». Smak litt på det mottoet, sier Skretteberg.

I dag sitter 110 000 flyktninger fra Bhutan i flyktningleire i Nepal, mange siden 1991. De er tvunget ut ved hjelp av lover og maktmisbruk. Det startet i 1977 med loven som krevde at man måtte lese og skrive nasjonalspråket dzongkha for å være statsborger, et fremmed språk for lhotsampaer som dessuten for det meste er analfabeter. Senere er statsborgerskapsloven innskjerpet på mange punkter. Uten statsborgersertifikat får man ikke sendt barna på skole, ingen medisinsk hjelp, reisedokumenter, stipend, jobb i staten eller betalt for sine jordbruksprodukter. Det ble umulig for mange lhotsampaer å leve videre i Bhutan, og de flyktet over grensen til India. På vei ut ble de tvunget til å skrive under på at de forlot Bhutan frivillig. India sendte flyktningene videre til Nepal.

– 40.000 er barn som aldri har opplevd noe annet. Ikke én flyktning har kunnet reise hjem. Det ikke tvil om at lovene har vært rettet mot en bestemt gruppe, og i praksis en etnisk rensning, sier Skretteberg.

Hvorfor uløst?

«UN (FN) står for United Nothing», sier de sharawiske flyktningene i Algerie. Nepal og Bhutan har kranglet i årevis om hva som skal skje med flyktningene uten noen løsning. Selv om man vet blant annet fra Kongo og Palestina at store uløste flyktningproblemer kan avføde nye og langvarige konflikter, skjer det likevel svært lite med situasjoner som Vest-Sahara og Bhutan. Hvorfor?

– Dette er to forskjellige eksempler, men med flere likhetstrekk. Begge grupper har vært flyktninger i lang tid, de får stadig mindre pengehjelp utenfra og liten oppmerksomhet i mediene. Andre hensyn kommer foran det å hjelpe flyktningene: Politikk, strategi, vennskap og penger. Overgriperlandene har også mektige støttespillere. Frankrike står bak Marokko og India viser ingen vilje til å øve press overfor kongedømmet i Bhutan, sier Skretteberg.

– Det er ulike former for neglisjering. Vi kan måle neglisjering i forhold til penger og donormidler til de ulike konflikter og flyktninger. Vi kan måle det i forhold til internasjonal tilstedeværelse og vi kan måle det i forhold til mediedekning og mangel på politisk vilje. Den politiske viljen er ofte mest bestemmende. I noen tilfeller inntreffer alle kriteriene, sier Skretteberg.

– Se her! Jeg kaller det «Shangri La»-syndromet, sier Skretteberg og blar opp lørdagsmagasinet i en stor norsk avis der det «harmoniske lykkelandet» Bhutan presenteres over seks sider uten å nevne den etniske rensningen eller flyktningkrisen med ett eneste ord.

Okkupanten vinner

Etter 16 år med væpnet konflikt i Vest-Sahara, inngikk partene avtale om våpenhvile i 1991. I følge avtalen skulle det i 1992 gjennomføres folkeavstemning i Vest-Sahara om landet skulle bli selvstendig eller innlemmes i Marokko. FN-operasjonen MINURSO ble opprettet for å overvåke våpenhvilen og sikre gjennomføring av folkeavstemningen, men den har til dags dato ikke blitt avholdt.

– FN-operasjonen har kostet 45 millioner dollar i året i 16 år. De har fått lite ut av pengene. Når den humanitære hjelpen også går ned, kan det få sikkerhetsmessige konsekvenser, advarer Skretteberg.

I 2007 fremmet Marokko forslag om at folkeavstemningen ikke skulle handle om selvstendighet, men at kun om at landet innlemmes i Marokko med en viss egen autonomi. To av de permanente medlemmene i Sikkerhetsrådet, USA og Frankrike, uttalte at den marokkanske planen var et godt forslag, på tvers av FNs tidligere vedtak.

Da den danske generalmajor Kurt Mosgaard var sjef for MINURSOs militære styrker i 2005-2007, var han den første som beordret at det marokkanske flagget over FN-bygningen i Vest-Sahara skulle fires for godt.

– Saken er enkel og krystallklar. FN er tydelig på at statusen for territoriet er uavklart. Da kan man ikke akseptere at det marokkanske flagget henger der. Jeg vet ikke hvordan det kan ha pågått i 16 år uten at noen har reagert, sier Mosgaard. Han mener flaggsaken er et av flere bevis på at FN sier én ting i New York, men ofte spiller en annen rolle i praksis.

– Det er på høy tid at FN setter ned foten, blir klarere i sin tale og gjennomfører sine vedtak. Det ville vært en seier for det internasjonale samfunn, sier Mosgaard. Skretteberg er enig.

– Det er også et strategisk spill om tilgang til naturressurser. Så lenge situasjonen forblir uløst, vinner okkupanten. FN, især Frankrike, Spania og USA, må utøve sin innflytelse mer proaktivt for å oppnå en løsning som fullt ut respekterer saharawienes fundamentale rett til selvbestemmelse og uavhengighet, avslutter Skretteberg.

Be Sociable, Share!

Legg gjerne inn en replikk eller ny kommentar