Av Henrik Steen

Er Twitter litt vel sosialt?

I Klassekampen 3. november kommenterer ansvarlig redaktør Bjørgulv Braanen mediefolks bruk av sosiale medier, fot tiden særlig Twitter og Facebook, der man som kjent kan knytte opp nettverk bestående av andre personer, helt etter eget valg og den størrelsen man selv ønsker, fra en håndfull til tusenvis. Alle brukere kan sende et ubegrenset antall meldinger som umiddelbart blir synlige hos enhver som har valgt – og fått lov til – å følge denne brukeren på Twitter.

Braanen ramser opp et dusin sentrale norske mediefolk, særlig kommentatorer, som aktivt har tatt i bruk sosiale medier og daglig kvitrer i vei om en rekke forskjellige ting, aktuelle hendelser og meninger. Braanen er bekymret for «døgnets meningsdannelse» på tvers av forskjellige aviser og medier.

«For mye viten om kollegers meninger kan fungere negativt», skriver Braanen. Han uttrykker skepsis til at den daglige «samtalen» mellom forskjellige mediefolk på sosiale nettverk kan bidra til en kollegialisering av kommentatorsjiktet i mediene og en konform «feltplassering» hos den enkelte politiske kommentator.

Braanen siterer dramatikeren Arthur Miller: «De beste aviser er å sammenlikne med nasjoner i samtale med seg selv». Det er da en besynderlig allegori! Hvilken nasjon er i tilfelle Braanen og Klassekampen? Nord-Korea? Og hvordan arter det seg på julebordet til Norsk Redaktørforening? Jeg antar alle redaktørene sitter med hvert sitt eget konjakkglass på magen og mumler kun for seg selv! Nei, da velger jeg meg heller John Donnes’ berømte utsagn «no man is an island». Fra samme avsnitt hos Donne hentet og udødeliggjorde Ernest Hemingway utsagnet «ikke spør hvem klokkene ringer for, klokkene ringer for deg»!

Nå lever Braanen i en verden (eller nasjon?) der det fremdeles gjelder publisering kun én gang i døgnet. Men sosiale medier har kommet for å bli, i hvert fall på noenlunde samme måte som i sin tid telegrafen, telefon, teleks, telegraf, radio og fjernsyn.

Braanen er redd for at «saften» skal gå ut av neste dags innhold, hvis et tema eller spørsmålsstilling allerede er kommentert «i hjel» av kolleger gjennom dagen, eller at kolleger gjennom samtale har blitt påvirket!

Braanen tar til orde for at norske mediehus bør innføre klare regler for hvordan ansatte kan opptre på Twitter og Facebook. Han referer til at blant annet Washington Post har gjort dette. Jeg kan opplyse Braanen om at reglene som stort sett gjelder lyder: «Bruk sosiale medier. Vi kvitrer ikke om interne prosesser eller personalsaker. For øvrig stoler vi på din egen dømmekraft, du er tross alt ansatt som journalist her!». Braanen sier tvert om til egne medarbeidere, og andre, at «jeg stoler ikke helt på deres dømmekraft, derfor må vi innføre stramme kjøreregler for bruk av sosiale medier». Jeg ville blitt sur.

Politiske journalister og kommentatorer har løpt mye i flokk lenge før Twitter og Facebook. Og «noen har snakket sammen» til alle tider, på alle slags arenaer og alle slags kommunikasjonsmidler. Men sjelden har det vært mer åpent! Alle som vil kan kikke disse nettverkene og meningsutvekslingen i kortene. De nettverk som ble – og blir – dyrket over telefon og andre lukkede fora burde vært gjenstanden for Braanens bekymring, ikke den åpne samtalen via Twitter.

Når Klassekampens utmerkede journalist og kommentator Anders Horn melder «Sliter med å finne bilde av Erna som puster Siv i nakken på Scanpix…» kan det gi et hint om at vi kanskje ikke får se et slikt bilde i neste dags Klassekampen, men det kan da vitterlig også skape en forventning til om Klassekampen finner et slikt bilde før deadline!

En melding på Twitter er begrenset til maksimum 140 tegn. Det er ikke akkurat plass til et overbevisende resonnement, en fyndig kommentar eller å presse en mening på noen andre. Derimot er det helt utmerket til å videresende og spre lenker til innhold som allerede er publisert. Sosiale medier er en god, rik og kvalifisert peking til vesentlig innhold i det enorme havet av alt som daglig publiseres og deles på nettet, det vi i «gamle dager» ville kalt en «portvakt» og som de fleste seriøse aviser har bestrebet seg på å være.

Vil Braanen ha sine medarbeidere – og andre politiske kommentatorer – i et vakuum? Hvilke regler gjelder for deres bruk av radio? Må de se den politiske debatten på fjernsynet helt alene?

«Skulle ønske jeg slapp å høre de selvhøytidelige kåseristene på P2s Nyhetsmorgen (men ja, det fins jo en av-knapp)», kvitret Horn nylig. Ja, det går an. Braanen må gjerne for egen del følge Karl Marx’ motto slik det ville lyde i dag: «Gå din egen vei, og la folk kvitre». Men de som føler at de både kan lytte til radio, beholde sin integritet og evne til fortsatt å tenke og mene selv, må få lov å ha radioen på.

Av Henrik Steen

Eiere bidrar til avisdøden

Man kan som Schibsteds direksjon skylde på regjeringen fordi den ikke ga konsernet fritt spill i Stavanger, Bergen og Trondheim. Men det er ikke en gang halve sannheten. Den krise som Schibsted, Edda Media (tidligere Orkla Media) og andre står overfor, kan også tilskrives disposisjoner som ledelsen har foretatt gjennom årene. Men det snakker redaktørene mindre om fordi det vil irritere eiere og direksjon.

Konstituert sjefredaktør Hilde Haugsgjerd hadde i Aftenposten en kommentar om Medie-Norge som skjelver. Den var forbilledlig i sin ryddighet og åpenhet. Men ikke ett ord om et styre som fortsatt insisterer på at det skal utbetales utbytte.

Analysesjef Atle Vereide i SEB Enskilda mener utbyttet i Schibsted burde ha vært kuttet denne gang. Dersom det hadde skjedd, ville mediekonsernet ifølge Vereide kunne ha spart nesten 140 millioner kroner av de ytterligere 250 millioner som skal kuttes på toppen av de tidligere varslede 500 millioner.

Selv om styreleder Ole Jacob Sumde har et rasjonelt resonnement for å utbetale utbytte, så går det tilbake på en grådighets-ukultur som lenge har preget eierne i Schibsted såvel som i tidligere Orkla Media. Og i fjor ble det fastsatt et utbytte på 18 prosent for det Schibsted-dominerte Stavanger Aftenblad.

Og enda verre er det i Edda Media, der den britiske eier David Montgomery har tappet de aviser som går godt for store summer. Når han snart er ut av dansen både i Edda Media og Mecom, etterlater han seg en mediemessig slagmark. Det er tale om midler som avisene kunne ha brukt til å forberede seg på dårligere tider og til å rette opp tidligere kostbare feil, som for eksempel Aftenpostens per gyntske fram og tilbake med sitt lørdagsmagasin. Jeg ser frem til når Per Egil Hegge en gang forhåpentligvis skriver sine memoarer. Han er jo ikke kjent for å la sjefer dø i synden.

Tidligere Fritt Ord-professor, Vibeke Sperling, arrangerte for syv år siden et seminar sammen med Institutt for Medier og Kommunikasjon. Jahn Otto Johansen spurte der Orkla Medias styreleder Halvor Stenstadvold om det var riktig at man ikke var fornøyd med mindre utbytte enn 15 prosent. Svaret var JA. Tilsvarende spørsmål fikk Schibsted-direktør Kjell Aamot, som bekreftet at det var slik også der i gården. Jeg spurte så om man i Orkla forventet tilsvarende utbytte fra de andre sektorer i konsernet. Svaret var unnvikende. I virkeligheten var det meget få, om i det hele tatt noen Orkla-sjefer som kunne ha slike forhåpninger.

Av Henrik Steen

Torgrim Eggens "Manhattan"

Til jul fikk jeg Torgrim Eggens siste bok «Manhattan – Historier om New York» (Cappelen, 2007).

Den har gledet – og gremmet meg.

Gledet meg, fordi jeg har sans for bokas innhold. Det er en moderne oppdagelsesreise, en leken, inspirert og entusiastisk samling tekster om New York, med interessante perspektiver og velformulerte hverdagsobservasjoner (riktignok gjennomsyret av Eggens hovedinteresser; musikk, mat og arkitektur). Fullt fortjent har den høstet gode anmeldelser jevnt over.

Og gremmet meg, fordi leseopplevelsen reduseres av en mengde snubletråder (1) strødd rundt i form av 71 fotnoter!.

Jeg har ikke noe imot fotnoter og referanser, men her er nær alle ganske unødvendige og dels uforståelige, et fenomen som underlig nok ikke er nevnt av noen anmelder.

Dette altså en anmeldelse av fotnotene i Eggens siste bok.

«Fotnote» brukes i dagligspråk om alle anmerkninger utenfor selve teksten. De består av et fotnotetegn og selve fotnoten. Fotnotetegnet, et tall eller tegn (*), plasseres uten mellomrom etter det ordet eller den setningen som fotnoten tilhører. Selve fotnoten plasseres nederst på siden, bakerst i teksten eller i margen. Eggen har praktisert tall med fotnote nederst på gjeldende side.

Det tråkkes i vei med fotnoter fra første tekstside. Den lengste er på side 16, opptar nær halve tekstsiden. Det er en historie om hvordan New York Times dekket den aldrende og døende kultfiguren og poeten Walt Whitman med flere dusin oppslag i desember-januar 1891-92, med titler som: «Walt Whitman Dying», «Whitman Still Alive», «Whitman Eats Squab», «Whitman Reads the Papers», «Whitman Improving» (igjen) og så videre. På slutten av fotnoten bemerker Torgrim Eggen: «De som mener det er i overkant gnål om denne Paris Hilton, må gjerne gjøre det, men det har altså lite med noen «postmodernistisk medievirkelighet» å gjøre. Historien sier imidlertid noe om poesiens skiftende kår».

Personlig synes jeg det er en artig og god anekdote, en spøkefull fortelling med et tydelig poeng, men ikke komisk som en enkel vits – noe boka har gledelig mye av. Men hvorfor som fotnote? En god skribent kan da flette en anekdote inn i selve teksten? Det ville ha blitt bedre. Hos Eggen fremstår det noe vilkårlig hva som står i teksten og hva som står som fotnote i form av «undertekst».

Et annet eksempel: Eggen og bekjente besøkte restauranten «66» som åpnet i 2003. Etter å ha brukt to sider på å beskrive restaurantbesøket, tilføyes en fotnote som opplyser at restauranten dessverre stengte i 2007. Hvorfor den opplysningen som fotnote og ikke i teksten? Andre går som dette: «Restauranten tilbyr breddfulle mega-martinis [etcetera, etcetera]…», etterfulgt av en fotnote der det nærmest står «de har konjakk også».

Det er fristende å si: Du skal sette punktum – ikke fotnotetegn.

En halvpart av fotnotene er referanser, men også disse er inkonsekvent gjennomført. Noen steder oppgis referanse i teksten (noen i parentes, andre ikke) og andre steder som fotnote. De fleste av disse er også helt unødvendige. Eksempel: «I Amerikansk pastorale fortelles denne historien…», så refereres et avsnitt fra boka, med fotnotetegn der fotnoten forteller: «Amerikansk Pastorale, Pax Forlag 2005». Hva er vitsen? Det hadde holdt å oppgi forlag med parentes i teksten.

Et par eksempler til: «New York Times’ kunstkritiker Grace Glueck var i salen, og rapporterte noen dager etter…», så refereres et par avsnitt fra New York Times, med fotnotetegn og påfølgende fotnote: «New York Times, 14.1.1966». Fotnoten gir oss kun en dato som med hell kunne stått teksten i stedet for som fotnote. Eggen skriver: «Det er et avsnitt i William Gibsons Neuromancer (1984) som alltid har fascinert meg…» – igjen etterfulgt av en helt unødvendig og overflødig fotnote: «Fra Neuromancer…».

Ja, skjønte det!

Fotnotetegn er også feil plassert. De skal settes rett etter det ordet eller setningen som fotnoten er knyttet til. Et sted plasseres fotnoten slik: «Den kubanske delegasjonen ble kastet ut av et hotell i Midtown, angivelig fordi noen av dem hadde med seg levende fjærkre som skulle ofres på santeria-manér(5), men det lå politikk bak.». Vi forventer at fotnoten forklarer eller oversetter begrepet, men nei. Fotnoten lyder: «(5) I en sidegate til 125. gate, tvers overfor en god og billig meksikansk take-away, stinker det ram hønsemøkk fra en butikk som selger levende fjærkre…». Ikke noe om santeria-manér. Andre fotnoter forklarer et uttrykk i setningen, men fotnotetegnet er feil plassert etter hele setningen.

Jeg skummer tilfeldig i bokhylla etter lignende litteratur spekket med sitater, referanser og anekdoter: Carsten Jensen «Jorden rundt» er på over 1000 sider, ikke én fotnote. Paul Theroux «Den store togbasaren», Ryszard Kapuscinski «Reiser med Herodot» og så videre. Ingen fotnoter. Jenny Diski «Amerika rundt med røyk, dagdrømmer og avbrytelser» – men i hvert fall ingen fotnoter som avbryter.

Dette plager meg med de fleste av fotnotene i «Manhattan»: Hvorfor fotnotene? (2).

Er de et forsøk på å gi boka et annet preg? Framstå mer etterrettelig? (Skjønt, anmeldere har påpekt et par faktiske feil og slurv i boka). Fotnoter hører vanligvis hjemme i sakprosa og faglitteratur, fordi vitenskapelig arbeid skal kunne etterprøves og alle kilder skal vises. Jeg har ikke noe imot fotnoter og gode referanser, men synes de hører hjemme på forskjellig vis i sakprosa og annen litteratur.

I sakprosa er vi innstilt på fotnoter og gode referanser. «Manhattan» er subjektive «historier», og vi kan si: Torgrim, når det kommer til dine historier fra New York – vi tror deg! Teksten er en løpende kommentar, det er ikke behov for en forstyrrende suffløse.

På sin blogg referer Eggen at enkelte anmeldere har etterlyst ting de savnet i boka, og svarer: «stort sett er jeg helt enig – dersom jeg hadde hatt f.eks. 1200 sider til disposisjon. Jeg måtte ned på 329». Aha, kanskje fotnotene er et spørsmål om plass? Men nei. Etter alle kunstens regler har jeg skrevet inn sider med og uten fotnoter og målt forholdet mellom antall ord, tegn og linjer. Så lenge fotnotene tar av samme plass som tekstsatsen, er det ikke plassbesparende – tvert om! Om fotnotene ble kuttet ut eller samlet til slutt, for eksempel som en liste over sitert litteratur, ville det blitt mer plass.

«Du må ikke irritere folk for mye i New York», skriver Eggen. Men hva med meg, leseren? Jeg vil ha meg frabedt å bli spent bein på til stadighet når jeg leser en god bok.

I boka «(sic)» (Spartacus forlag, 2001) skriver Eivind Røssaak om fotnotens ambivalens: På den ene side har den tungtveiende status som ankerpunkt for sannhet, empiri og fakta. På den annen side kan nettopp dette «sannhetspedanteri» gjøre den utsatt for latterliggjøring. Da er det ikke bare leseren, men også forfatteren selv som snubler i teksten.

I samme øyeblikk jeg har kommet hit i «anmeldelsen», melder tvilen seg igjen. En spøk? Var det ment som «fotnøtter»? Er det slik det føles å flanere – eller snuble rundt – på Manhattan? Kanskje. Uansett kan fotnoter av og til være tvilsomme greier, synes jeg.

(1) Skjønner’u!? (tilbake)

(2) Jeg mener det! (tilbake)

Av Henrik Steen, Aftenposten Innsikt

Richard Skretteberg, Flyktninghjelpen (NRC)

– Vest-Sahara og Bhutan er to gode eksempler på langvarig neglisjerte og uløste flyktningkriser, den ene om okkupasjon, den andre om etnisk rensning, sier seniorrådgiver Richard Skretteberg i Flyktninghjelpen. Den norske Flyktninghjelpen er en stor aktør også internasjonalt, med 2000 medarbeidere lokalt ansatt i prosjekter i om lag 20 land. Fra sitt kontor i Grensen i Oslo følger Richard Skretteberg spesielt neglisjerte og uløste konflikter.

– Da Spania etter press fra FN trakk seg ut av sin siste koloni Vest-Sahara i 1975, skulle folket holde avstemning om sin egen fremtid. Det har enda ikke skjedd, fordi landet da ble okkupert av Marokko i stedet. Marokkos påståtte «historiske krav» på Vest-Sahara ble forkastet av den internasjonale domstolen i Haag allerede i 1975. Hundrevis av resolusjoner i FN har heller ikke ført frem. Vest-Sahara behandles fremdeles av FN som Afrikas siste uløste kolonispørsmål, forteller Skretteberg.

Over halvparten av Vest-Saharas opprinnelige befolkning, saharawiene, lever nå under ekstremt vanskelige forhold i flyktningleire sørvest i Algerie, til sammen 165.000 mennesker. Herfra har de organisert motstand gjennom bevegelsen Polisario, valgt eksilregjering og grunnlagt Den sharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR), som i dag er anerkjent av over 80 stater og er fullverdig medlem av Den afrikanske union (AU). De mangler bare sitt rettmessige territorium, som i mellomtiden befolkes av Marokkanske bosettere.

«Shangri La»-syndromet

Det uløste flyktningspørsmålet i Vest-Sahara er ett av flere. Skretteberg framhever også Bhutan, det lille kongedømmet i Himalaya mellom Kina og India med 640 000 innbyggere.

– Siden midten av 1980-tallet har landet drevet ut en sjettedel av sine innbyggere. Landets elite definerte den nepalskspråklige minoriteten, lhotsampaene, som en politisk og kulturell trussel og drev de ut, i tråd med kongens befaling om «én nasjon, ett folk». Smak litt på det mottoet, sier Skretteberg.

I dag sitter 110 000 flyktninger fra Bhutan i flyktningleire i Nepal, mange siden 1991. De er tvunget ut ved hjelp av lover og maktmisbruk. Det startet i 1977 med loven som krevde at man måtte lese og skrive nasjonalspråket dzongkha for å være statsborger, et fremmed språk for lhotsampaer som dessuten for det meste er analfabeter. Senere er statsborgerskapsloven innskjerpet på mange punkter. Uten statsborgersertifikat får man ikke sendt barna på skole, ingen medisinsk hjelp, reisedokumenter, stipend, jobb i staten eller betalt for sine jordbruksprodukter. Det ble umulig for mange lhotsampaer å leve videre i Bhutan, og de flyktet over grensen til India. På vei ut ble de tvunget til å skrive under på at de forlot Bhutan frivillig. India sendte flyktningene videre til Nepal.

– 40.000 er barn som aldri har opplevd noe annet. Ikke én flyktning har kunnet reise hjem. Det ikke tvil om at lovene har vært rettet mot en bestemt gruppe, og i praksis en etnisk rensning, sier Skretteberg.

Hvorfor uløst?

«UN (FN) står for United Nothing», sier de sharawiske flyktningene i Algerie. Nepal og Bhutan har kranglet i årevis om hva som skal skje med flyktningene uten noen løsning. Selv om man vet blant annet fra Kongo og Palestina at store uløste flyktningproblemer kan avføde nye og langvarige konflikter, skjer det likevel svært lite med situasjoner som Vest-Sahara og Bhutan. Hvorfor?

– Dette er to forskjellige eksempler, men med flere likhetstrekk. Begge grupper har vært flyktninger i lang tid, de får stadig mindre pengehjelp utenfra og liten oppmerksomhet i mediene. Andre hensyn kommer foran det å hjelpe flyktningene: Politikk, strategi, vennskap og penger. Overgriperlandene har også mektige støttespillere. Frankrike står bak Marokko og India viser ingen vilje til å øve press overfor kongedømmet i Bhutan, sier Skretteberg.

– Det er ulike former for neglisjering. Vi kan måle neglisjering i forhold til penger og donormidler til de ulike konflikter og flyktninger. Vi kan måle det i forhold til internasjonal tilstedeværelse og vi kan måle det i forhold til mediedekning og mangel på politisk vilje. Den politiske viljen er ofte mest bestemmende. I noen tilfeller inntreffer alle kriteriene, sier Skretteberg.

– Se her! Jeg kaller det «Shangri La»-syndromet, sier Skretteberg og blar opp lørdagsmagasinet i en stor norsk avis der det «harmoniske lykkelandet» Bhutan presenteres over seks sider uten å nevne den etniske rensningen eller flyktningkrisen med ett eneste ord.

Okkupanten vinner

Etter 16 år med væpnet konflikt i Vest-Sahara, inngikk partene avtale om våpenhvile i 1991. I følge avtalen skulle det i 1992 gjennomføres folkeavstemning i Vest-Sahara om landet skulle bli selvstendig eller innlemmes i Marokko. FN-operasjonen MINURSO ble opprettet for å overvåke våpenhvilen og sikre gjennomføring av folkeavstemningen, men den har til dags dato ikke blitt avholdt.

– FN-operasjonen har kostet 45 millioner dollar i året i 16 år. De har fått lite ut av pengene. Når den humanitære hjelpen også går ned, kan det få sikkerhetsmessige konsekvenser, advarer Skretteberg.

I 2007 fremmet Marokko forslag om at folkeavstemningen ikke skulle handle om selvstendighet, men at kun om at landet innlemmes i Marokko med en viss egen autonomi. To av de permanente medlemmene i Sikkerhetsrådet, USA og Frankrike, uttalte at den marokkanske planen var et godt forslag, på tvers av FNs tidligere vedtak.

Da den danske generalmajor Kurt Mosgaard var sjef for MINURSOs militære styrker i 2005-2007, var han den første som beordret at det marokkanske flagget over FN-bygningen i Vest-Sahara skulle fires for godt.

– Saken er enkel og krystallklar. FN er tydelig på at statusen for territoriet er uavklart. Da kan man ikke akseptere at det marokkanske flagget henger der. Jeg vet ikke hvordan det kan ha pågått i 16 år uten at noen har reagert, sier Mosgaard. Han mener flaggsaken er et av flere bevis på at FN sier én ting i New York, men ofte spiller en annen rolle i praksis.

– Det er på høy tid at FN setter ned foten, blir klarere i sin tale og gjennomfører sine vedtak. Det ville vært en seier for det internasjonale samfunn, sier Mosgaard. Skretteberg er enig.

– Det er også et strategisk spill om tilgang til naturressurser. Så lenge situasjonen forblir uløst, vinner okkupanten. FN, især Frankrike, Spania og USA, må utøve sin innflytelse mer proaktivt for å oppnå en løsning som fullt ut respekterer saharawienes fundamentale rett til selvbestemmelse og uavhengighet, avslutter Skretteberg.

Til: Sjefredaktøren

Vedr.: Planene om Norsk overtakelse av Island

Fra: Lilleulvir Steensøn

Den blå lagune på Island

Keflavik (Weekend): Sjef, viser til våre interne samtaler de siste ukene om norsk overtakelse av Island. Etter første rekognoseringstur til øya, kan jeg bekrefte at alt ligger til rette. Odd Nerdrum var forresten den første jeg traff ved ankomst. Han har alt gjort det! Forlatt Norge og inntatt et stort hus midt i Reykjavik. Jeg tror ikke han bare er på flukt fra norske skattemyndigheter, men har skjønt det samme som oss!

Bláa Ióni∂ (Weekend): Etter ankomst dro jeg til den amerikanske militærbasen Icelandic Defense Force ved Keflavik Island har ikke noe eget forsvar i det hele tatt, men er beskyttet av amerikanerne, som er til stede med 500 mann og fire jagerfly.

Hele Islands befolkning er 285.000 innbyggere Det tilsvarer fire ganger Stovner! Og nær halvparten bor i hovedstaden Reykjavik.

Jeg tok med den amerikanske generalen til det luksuriøse utendørsbadet Den Blå Lagune, et fantastisk utendørsbad hele året. Vannet holder 35 til 44 grader og er hentet opp fra Islands varme undergrunn. Der nede blandes det glohete kildevannet med havvann som siver inn i de underjordiske vannreservoarene fra kysten.

På Island er det bare å grave et hull i bakken og det kommer opp varme!

Etter undervannsmassasje og cocktails i det mykgjørende salte vannet med hvit kiselleire ble selv en amerikansk general ganske bløt og da innrømmet han at USA har planer om gjøre militærbasen mobil, det vil si flytte fra øya. I et skjult samarbeid med amerikanerne  vil det være en smal sak – selv for norske angrepstyrker, noen fiskere og kystvakten – å sikre Island i løpet av noen timer. Jeg har trålet øya uten å finne andre tegn på evne til forsvarsmobilisering, unntatt tre amfibiefartøy som jeg tror er til turistbruk. Vi kaller det selvforsvar. Videre dialog om dette tar vi med våre gode bekjente i den amerikanske ambassaden i Drammenssveien. Weekend og ambassaden begynner jo å kjenne hverandre godt.

Club Ö∂al (Weekend): Generalen og jeg har tok turen downtown Reykjavik, en moderne trendby med det siste i mat, moter, kunst og musikk. Særlig hipt er det rundt det sentrale postnummeret 101 Reykjavik – du har sikkert sett filmen. Folk går ikke på byen før klokka 23, men blir ute leeeenge. Det vrimler av utesteder, islendingene går fra sted til sted i løpet av kvelden og natten. Utelivet er dessuten totalt liberalisert. De bestemmer selv hvor lenge de skal ha åpent, og mange har åpent til fem-seks om morgenen! Her har vi noe å lære av Island.

Hele byen blir varmet opp med vann fra jordas indre. Det har vært seriøst vurdert å slippe ut varmt vann i sjøen utenfor Reykjavik, slik at innbyggerne kan bade i havet om sommeren. Samtidig har byen også ren luft, rent vann og ren natur. Dette er en by Norge trenger! Island er en dessuten en smeltedigel, påvirket av beliggenheten mellom Europa og USA. Først med det siste, samtidig som de tar vare på gamle tradisjoner. Mange av de europeiske motehusene prøver ut sine kolleksjoner i Reykjavik.

Finnene har sin sauna. Islendingene har sine heiturpotturer. Lørdagen er dagen da folket i Reykjavik samles i de store utebadene som ligger midt i byen. Et islandsk utebad krever en viss teknikk i vinterkulda. De ulike badene har forskjellig temperatur. Du starter med det kaldeste og lar kroppen bli iskald før du går opp i et bad som er litt varmere. Og neste enda litt varmere. De tøffeste ender opp i de varmeste heiturpotturene med temperaturer opptil 45 grader.

Men der hører du også de heteste ryktene.

Dessuten er lammekjøttet det beste som finnes, også på tallerkenen.

Vatnajökull (Weekend): Som du forstår er det mange gode grunner til å overta Island. Island er det virkelige Temptation Island! Akkurat den lekeplassen som Norge trenger nå. Og Island er slett ikke isete og kaldt. Det må ha skjedd en navneforveksling mellom Grønland og Island en gang. Riktignok har de Nord-Europas største isbre her, Vatnajökull. Det er rågøy å råkjøre en spesialbygget Land-rover nedover isbreen, noe som stadig vekk skjer når nye bilreklamer i all hemmelighet blir spilt inn i området, eller James Bond dukker opp, noe som har skjedd i hele to Bond–filmer.

Å forsvare overtakelsen rent moralsk er ikke noe problem. Nordmannen Ingólfur Arnarson var det første mennesket som satt sin fot på øya i år 874. Han og de som kom etter, med familie, slaver og husdyr, reinsdyr og planker, bygget Island. Og Island søkte senere om norsk beskyttelse da høvdingene her ikke ble enige.

Og du husker bråket rundt Smutthullet? Island ranet Smutthullet i et blodig rovfiske som savner sidestykke. Det var en systematisk massevoldtekt av en naturressurs. Norge måtte jo åpne ild til slutt. Der skylder de oss mye, og det er bedre at vi er én felles nasjon enn at vi driver og skyter på hverandre. La oss heller samarbeide om utbyttingen av fiskeriressursene. Her har vi mye å tilføre hverandre.

Islendingene har dessuten en solid jobbkultur og høyeste levestandard i Norden etter Norge. Arbeidsledighet et ukjent begrep (her kan vi drukne noe av vår). Og de vil i likhet med oss beholde fisken sin selv og stå utenfor EU. Men sammen står vi sterkere!

Þingvellir (Weekend): Om vi overtar Island kan vi også snart arrangere OL igjen! Jeg fant det perfekte stedet for åpnings- og avslutningsseremonien: Þingvellir, på norsk: Tingvollen. Dette er midt på Atlanterhavsryggen, der to kontinent forenes. Som de første i verden ble det allerede i år 930 holdt ett ting for hele landet, det første Alltinget, akkurat her. Området er omgitt av fem vulkaner. Jeg ser for meg at vi kan arrangere det slik at det puffer opp en røykring fra de fem vulkanene som forenes på himmelen i de olympiske ringer, wow, det hadde vært tøff symbolikk! Vi må bare skaffe litt snø først, for det er mangelvare her. Alternativt arrangere OL sommerleker.

BILDETEKSTER:

TROLSK: Det svovelholdige vannet skaper en trolsk stemning med damp og kulde.

STAVKIRKE: Island har allerede norske stavkirker, som her på Vestmannaeyjar.

GOD HEST: På en islandshest kan man ri uten å skvette en dråpe fra et coktailglass, ifølge Weekends utsendte.

INTET FORSVAR: Weekends utsendte fant ingen tegn på evne til forsvar, unntatt tre amfibiefartøy.

Av Henrik Steen

Hva skjedde?

Ingenting tydet på at dette skulle gå til helvete, men stadig flere av de optimistiske forestillingene som ble rigget opp på denne scenen, får nå servert budskapet: The show must go off. Det kanskje verste eksempelet er SOL. Raketten har gått så skjevt ut at styret har vurdert å trykke på den røde knappen merket destroy.

Det er litt over en olympiade siden den entusiatiske starten. I norges tradisjonelle media, ble Internett første gang viet en større reportasje i Arbeiderbladets lørdagsbilag i juni 1994, under tittelen «Verdens største møteplass». Senere er nettet hauset på en måte som minner om innføringen av elektrisitet.

Publikum kom på nett fort som virus — for å oppdage at det i virkeligheten var verdens største roteskuff. Men roteskuffen lovet store muligheter for gutter og jenter med en redaktør i magen. Å lage en web-side var jo slett ikke vanskelig!

Som den kosmologiske skapelsesscenen Big Bang, kunne det startes noe nytt fra ingenting.

Rock´n´roll

Dessuten var Internett en desentralisert modell, et system uten en topp eller bunn og dermed totalt ulikt den tradisjonelle mediaindustrien, der organisasjonene er bygget som varseltrekanter besatt av sjefer og mellomledere så trekantet i hodet at de klarer å sette seg ved kortenden selv ved et rundt bord.

Flaskehalsen sitter som kjent på toppen!

Her skulle det gås utenom og skapes noe nytt fra bunn! Morgendagens informasjonsmotorvei — foreløpig en krøttersti — var for alvorlig til å overlates de tradisjonelle portvaktene.

Web-proletariatet mobiliserte. En Frode Nielsen gikk foran som et godt eksempel og sluttet i Geelmuyden.Kiese og etablerte sin egen webzine, Nielsen Observer, hjemme i stua. Flere kom etter.

Spennende, kreative, skapende mennesker forlot sine studier, sine arbeidsplasser eller arbeidsledighet med stjerneskudd i blikket, med drømmer om å skape en ny fet rakett.

Riktignok minnet enkelte om fluer på vei opp elefantryggen med voldtekt i blikket, men intensjonene var gode. Her skulle det bli rock´n´roll!

Generasjon WWW

På puben Stopp Pressen i VG-bygget og andre obskure steder møttes web-proletariatet og la planer om å underminere de tradisjonelle aktørene og erobre Web. …og ut av et slikt storartet kaos ventet vi at det skulle dukke opp, fabelaktive web-sider, i den mest uventede form, en ny fet rakett som skulle lyse opp himmelen. Den skulle ikke bli skutt opp fra Akersgata. På Web var Akersgata død! Da VG kom på Web, var det jo ikke WG, men en dårlig skjermversjon av avisa! De hadde ikke skjønt det! Og det samme gjaldt Dagbladet og Aftenposten og alle de andre. De tradisjonelle mediene måtte forstå at de nå så døden i øynene! Her kom generasjon WWW. Og hestene i Akersgata var dopa! Banen var av glass! Alle odds var strøket! Alle kunne delta og forsyne seg av kaka! Alle gamle tradisjoner var utslitt og ingen nye var ennå etablert.

Men det skulle komme…fomlende i begynnelsen… i små lokaler, i Møllerveien, på Majorstua, på C.J. Hambros plass og andre steder var WWWorspielene i gang… og snart… snart ville noen utvide skjermen, smelle Champagnenkorken…si til helvete med det!…vi gjør det! …og ut av et slikt storartet kaos ventet vi at det skulle dukke opp, fabelaktive web-sider, i den mest uventede form, en ny fet rakett som skulle lyse opp himmelen. Den skulle ikke bli skutt opp fra Akersgata. På Web var Akersgata død!

Bønnetellerne

Men slik gikk det ikke. Nielsen ble kapret av VG, Oslonett og Origos Spinn er nostalgiske minner, SOL og Digi reduserer staben. Og dette som skulle bli rock´n´roll!? De mest spennende rakettene som er skutt opp i cyberspace i løpet av denne tiden, har i stedet endt med samme skjebne som den 42 sekunder lange jomfruturen til den amerikanske Titan-raketten denne sommeren.

Oppskytingen ble fulgt av tusentalls involverte med champagne-kassene stående klart bak i auditoriet. Men det var ikke Champagne-korkene som smalt.

Hva skjedde?

Bønnetellerne kom tuslende! Duften av elektronisk gull hadde sivet inn også i styrerommene til Schibsted og Telenor og dess like. Kunnskaper om internett hadde de fra overhead. Klart det måtte gå galt.

Web var kommet på dagsorden også her. Så kom de tuslende, sendt på oppdrag fra styrerommene, med fotformsko, i nystrøkne kortermede skjorter & slips og blå keramikk-kopper med navnet sitt på (vi i web-proletariatet brukte selvfølgelig papp-krus), de inntok lokalene og la sitt kvalmende konforme ikke-preg på det hele. Kunnskaper om internett hadde de fra overhead. Klart det måtte gå galt.

Ingen fet rakett?

Schibsted kjøpte pionérbedriften Oslonett AS. Senere tok Telenor og Schibsted og slo alle sine nett-pjolter sammen. (Hva skal vi med Konkurransetilsynet?). Det som var Telenors beste internettsatsning, Origo, har endt opp som et telegrambyrå for Internett-notiser. Oslonetts beste internettsatsning, Kvasir, er døende. Kjempepjolteren ble døpt «SOL», men minner mest av alt om en solformørkelse.

Internett ble i hvert fall disse årenes største hype. Det engelske ordet brukes også ofte på norsk, men da i omtale av PR-jippoer og pop-døgnfluer som er overstimulert og gjenstand for ufortjent mye oppmerksomhet. På engelsk brukes ordet også om handlingen når en sprøytenarkoman setter seg et skudd…

Det er synd å konstatere at ingen ny fet rakett ennå har lyst opp himmelen.