Av Henrik Steen, Økonomisk Rapport

Kjell A Nordström og Jonas Ridderstråle

I «Funky business: Med talent danser kapitalen», lanserer Kjell A. Nordström og Jonas Ridderstråle et manifest for vår tids forretningsliv. Den funky fremtiden er her. Funky Business er nødvendig lesning for dem som prøver å forstå språket til, og lære oppskriftene bak, den nye økonomien.

Hells Angels og styreformenn

Funky Business er ikke en tradisjonell managementbok. Så er da heller ikke forfatterne de mest tradisjonelle forskere ved Handelshögskolen i Stockholm.

«Boken er et tilfelle av egenterapi», skriver økonomiprofessorene Nordström og Ridderstråle.

«Vi skrev den for å finne ut hvem vi er, hvor vi er, hva som skjer, og hvorfor. Selv om vi begge arbeider som førsteamanuenser ved Handelshögskolen i Stockholm, er ikke denne boken basert på akademisk forskning i tradisjonell forstand. Den er et resultat av vår personlige, noen ganger tilfeldige og noen ganger uklare, jakt på det som er funk. De siste fem årene har vi lest alt fra Administrative Quarterly til Rolling Stone; vi har besøkt styrerom og noen virkelig lugubre barer; vi har hatt samtaler med statsministere og Hells Angels; og vi har hele tiden diskutert, debattert, argumentert og analysert oss imellom. Vi har hatt som mål å avdekke noen strukturer i en tilsynelatende uorganisert verden…»

Funky tider

Funky Business er på den ene siden en provoserende, skremmende tankevekkende og underholdende bok. På den andre siden er budskapet også forenlig med Roger Whittakers ballade: «I´ve come to give you mesages of hope». I Funky Town er mulighetene like for alle, ikke bare et paradis for den unge vakre og friske jet set-eliten. Boken har seks kapitler.

Det første heter Funky tider og tar for seg den tredje kunnskapsrevolusjonen. Her konstateres at Karl Marx hadde rett. I dag tilhører produksjonsmidlene folket, en ikke folket som kollektiv, men folket som seks milliarder individer med full eiendomsrett til selve kjernen av vårt viktigste produksjonsmiddel: Det er lite, det er grått og veier 1,3 kilo. Vår egen hjerne.

Vi lever allerede i en verden som i høy grad kjennetegnes av tekno-økonomisk paritet. Det betyr at de muligheter som finnes i London, Milano og New York også er tilgjengelig i Gdansk, Kuala Lumpur og Kristiansund.

Funky Business forteller oss at den nye verdenen er annerledes. Glem den gamle verdensordenen. Glem det som var sant i går. Den revolusjonerende sannheten er at 1,3 kilo hjerne har nøkkelen til hele vår framtid. Funky Business er et veritabelt globalt fenomen, betyr mer konkurranse om alt overalt, krever en evig jakt på noe annet, krever organisasjonsfornyelse, setter ledelse i sentrum og funky business gir oss makt.

Dømt til frihet

I annet kapittel, Funkens makt, beskrives den nye virkelighetens tre drivkrefter: Forandringer i teknologi institusjoner og verdier. Den er ingen som fungerer i vakuum. Alt overlapper og henger sammen. De tre forandringene påvirker hverandre samtidig som de påvirker samfunnet, bedrifter og individer.

Teknologien: Begrepet «revolusjon» må vike plass for begrepet «relevans». Visst er det fantastisk kunne på 360.000 tekstsider på en CD, men hvordan skal vi dra nytte av dette til å forbedre livskvaliteten for menneskene? Det andre området som gjennomgår dramatiske forandringer er vår tids store institusjoner: Korporasjonene. Næringslivets forgagne selvtilfredshet har gått over til å bli utrygghet og redsel. Hvordan vil de organisasjonene som nå vokser fram skille seg fra dem som har vært?

Institusjonene må velge mellom fornyelse eller forsvinne. Forfatterne behandler fire institusjoner: Kapitalismen, nasjonalstaten, bedriften og familien. Teknologi, institusjoner og verdier omdannes og snus opp-ned. De utgjør en sammenvevd triade av endringskrefter som påvirker hverandre, og som skaper en global landsby med turbulens, stammesamfunn og nye muligheter. Vi deregulerer våre egne og våre barns liv. Du kan like det eller ikke, men vi er alle dømt til frihet – friheten til velge. Forfatternes sammenfatning så langt er at det avregulerte livet har dømt oss alle til frihet. Denne friheten kan enten håndteres som en ubegrenset mengde konstruktive muligheter eller som så alvorlige valgkvaler at vi blir verdens mest stressede folk.

Uskarpe grenser i Funky town

Den funky byen, som beskrives i tredje kapittel, har to kjennetegn: Overflod og nær gratis informasjonsformidling. Allerede i dag surfer 16 prosent av bilkjøperne markedet på nettet før de kjøper bil. Konkurransen gjelder ikke lenger pris og tradisjonell kvalitet, men oppmerksomhet, kampen om følelser og hjerte. Foretaket eBay, en global auksjonsforretning, har 9000 ulike produkter og 140 millioner besøk i uken på sin web. Der kan man kjøpe det meste til beste dagspris.

Den som vil ha tryggheten i faste priser kan få det, men ikke hos eBay. Da betaler man for å bestemme egen risikoprofil som konsument.

Til og med risikoprofilen kan velges. Den funky byen er hjernebasert. Det norske oljefondet, vårt felles oppsamlede pensjonsfond gjennom 30 år, er på 17 milliarder dollar.

Yahoo er verdsatt til 34,5 milliarder dollar på børsen, drøyt dobbelt så mye. Verden er annerledes, men foretakledernes tankesett henger igjen i den virkeligheten som ikke lenger finnes. Ledelsen i et konsulentforetak reagerer ikke når konsulenter med en nåverdi av fremtidig fakturering på to millioner kroner sier opp, men blir rasende og setter himmel og jord i bevegelse når en lampe verdt 2000 kroner blir stjålet i forbindelse med en personalfest. I den funky byen er grensene uskarpe: Produksjon og konsumpsjon flyter sammen i prosumpsjon.

Nytt, levende, originalt AS

I fjerde kapittel beskrives Funky AS, foretaket i www – the weird wired world. Funky AS er fokusert, balansert og nyskapende. Mens vi applauderer bedriftenes enorme makt, vet vi samtidig at de kommer til å se annerledes ut og oppføre seg på andre måter i morgen.

Men funky organisasjoner gjør ikke bare dette. De gjenskaper vår oppfatning av hva det er som finnes. Forfatterne siterer George Bernhard Shaw i stykket Man and Superman fra 1903: «Den fornuftige organisasjonen tilpasser seg verden, den ufornuftige insisterer på at verden skal tilpasse seg den.»

Som et resultat av dette er fremskrittet avhengig av den ufornuftige organisasjonen. Ken Olsen, som grunnla Digital Equipment, sa det slik: «Det kan være fornuftig å gå ut fra at de fleste generelle oppfatninger er feil». Suksess handler om å skape, ikke tilpasse. Andy Warhol gjorde det. Charlie Parker gjorde det. Michael Dell gjorde det. Muhammed Ali gjorde det. De skapte noe nytt, noe levende og originalt.

Drivkreftene skaper en merkelig, tilkoblet verden. For det første forandrer de måten samfunnet fungerer på. Adferdsmønstre, sosiale forventninger og system gjennomgår forandringer av gigantiske proporsjoner. Samfunnet omstruktureres langs stammegrenser etter hvert som overskudd og overflod blir en del av livet – og av forretningslivet. Og bare de som har en unik oppskrift, kommer til å overleve.

Konkurransefortrinn får man ved å være annerledes. I økende grad er det som er annerledes knyttet til hvordan folk tenker i stedet for hva organisasjoner gjør. I dag er talent det eneste som får kapitalen til å danse. I tider som disse kan vi ikke gjøre det samme som vi alltid har gjort. Nå trenger vi funky business.

Shopping og knulling

Og hva skjer med mennesket? Midt i endringens malstrøm leter mennesker etter forståelse, mening, utvikling, ferdigheter og innsikt. Hvordan skal du lede andre, og hvordan skal du styre ditt eget liv? Dette behandles i kapittel seks: Funky du. I den funky byen får ikke folk sine kick av sølibat og sparing.

Det er opplevelser som gjelder, leisure and pleasure. Den kontroversielle engelske skuespillforfatteren Mark Ravenhill hevder at det bare er shopping og knulling som virkelig kan motivere den yngste generasjonen. Om han bare har 20% rett, er det viktig å være oppmerksom på at vi er i ferd med å kvitte oss med arven etter Martin Luther.

I en slik verden blir lederne stilt overfor helt andre krav enn tidligere. Det siste kapittelet, Fylt av funk, drøfter hva du må gjøre i dag og i morgen for å kunne lykkes i den funky verdenen. De middelmådige vinner aldri. Normal AS er død. Kom ut! Tenk annerledes. Alberto Alessi gjør det allerede. Det samme gjør Steve Jobs. Og Richard Branson. Og Jorma Ollila. De utnytter alle det siste tabu: De konkurrerer om følelser og fantasi.

FORFATTERNE:

Kjell A. Nordström arbeider ved Institutt for internasjonal handel ved Handelshögskolen i Stockholm. Etter avlagt doktorgrad var han med å etablere skolens prestisjetunge lederutviklingsprogram. Kjell A. Nordström sitter blant annet i styret til norske Stokke fabrikker, den svenske internettbedriften Spray Ventures og amerikanske Razorfish.

Jonas Ridderstråle arbeider ved Handelshögskolen i Stockholms lederutviklingsprogram. Ridderstråle har doktorgrad i økonomi og har også skrevet bok om globale innovasjonsprosesser. I tillegg fungerer han som rådgiver, foredragsholder og konsulent for en rekke internasjonale selskaper.

Se også eget websted for Funky Business

Av Henrik Steen (bokanmeldelse i Morgenbladet)

Jeg tør vedde på at noen en gang har sagt til spaltisten og skribenten Mikael Godø at han i årevis har skrevet banalt og overfladisk om banale og overfladiske ting. Hans debutroman tyder på at dette har gjort inntrykk på han. Men ikke helt overbevisende. Uavhengig av det er han språklig overbevisende.

«Galleri Oslo» lanseres i samme måned som Oslo og Norge fremstår som et groteskt og bisart galleri internasjonalt. Avisen The New York Times har på to uker hatt to forskjellige oppslag fra Oslo: Først i forbindelse med FN-rapporten som plasserer Norge som beste land i verden å leve i; deretter en annen toppsak om Oslo som en av de verste narkobyene i Europa. Avisen besøkte blant annet heroinistene på «plata» i Oslo sentrum i et forsøk på å forklare leserne hvordan den tilsynelatende vakre hovedstaden i det oljerike landet er åsted for mer enn 110 årlige overdosedødsfall.

Godøs galleri befinner seg langt unna denne scenen. Tittelen henspeiler heller ikke til bussterminalen med samme navn, skjønt mylderet av reisende til og fra uten bånd seg i mellom – kun eksistererende side om side – ikke er et ueffent bilde.

Hovedpersonen Mads er spaltist i norges største avis og vanker med eliten i det trendy storbymiljøet på vernissager, filmpremierer, restaurantåpninger, nye utesteder, motevisninger, lanseringsfester for designerditt og designetvann, hippe parties og andre steder der man ser og blir sett.

Samfunnet utenfor er ikke så viktig. Mads omgås striglede wannabe-typer samtidig som han konstaterer at det å bli trendy i Oslo er en enkel sak: «Miljøet er lite, kravene overkommelige, konkurransen minimal og intelligensen påsmurt i et tynt, nesten usynlig lag».

Dette er miljø og mennesker forfatteren Godø kjenner godt fra sine år som skribent og som vi som lesere kjenner fra hans moteblikk, medieblikk, reklameblikk, petiter, bokanmeldelser og filmkritikker. Hans observasjonsevne er god nok og miljøtegningene har høy kvalitet. Men vi blir ikke for alvor kjent med noen i boken. Det er irriterende å ikke komme ordentlig under huden på noen, men samtidig understreker dette tematikken: tomhet og overfladiskhet. Hovedpersonen kan minne om en Hugh Grant-karakter.

På sitt lavmål er innholdet i hovedpersonens refleksjoner på linje med Carrie i serien Sex- og singelliv. En del lirum-larum og mye beskrivelser av designerklær, frisyrer, de riktige magasinene og så videre, mens det på sitt beste til og med kunne gi assosiasjoner til Ernest Hemingways «Edens Hage», særlig avslutningen.

Mads er kjæreste med den mer idealistiske Maria som han møtte på Universitetet ti år tidligere. Maria representerer tryggheten og det vante. Men forholdet hangler. Mest fra hennes side etter hvert som Mads blir en sterkere del av det ovennevnte overfladiske miljø. Han er ikke like oppmerksom på Marias økende distanse, men føler også en utilfredshet og tomhet i forholdet: «Jeg er lykkelig og bekymringsløs etter å ha elsket med Maria. Men bare i noen minutter. Hun gjør meg oppløftet på samme måte som en god film (…)».

Etter en kino-premiere møter så Mads den kontroversielle og hippe kunstneren Stine Jomfruland på en kafé. Maria drar snart på en to ukers reise. Mads og Stine innleder et seksuelt forhold. Men Stine har også en kjæreste. Slik starter firkantdramaet der det viser seg at alle har en forbindelse med alle og det utvikler seg til et spill som Mads etter hvert opplever som farlig.

I bokens ytre fortelling følger vi Mads gjennom dette firkantdramaet som strekker seg over et halvt år. Han må velge mellom to kvinner. Skal han velge den fristende utfordringen, Stines dekante friskhet, eller det trygge, idealistiske og velkjente hos Maria?

Underveis deltar vi i et miljø av mennesker som nærmest har hevet seg over letingen etter forståelse, mening, utvikling, ferdigheter og innsikt. I vår tid er det opplevelser og identitetsfølelse som gjelder, leisure and pleasure. Den kontroversielle engelske skuespillforfatteren Mark Ravenhill hevdet for noen år siden at det eneste som kunne motivere dagens unge, er shopping and fucking. Men ikke bare. Vi opplever også mennesker som lurer på hva de egentlig driver med under all staffasjen og selvopptattheten.

Da Mads etter hvert lurer på hva Stine vil med kunsten sin, svarer hun: «Vi lever et liv uten motstand, uten virkelig fare. Vi utøver ekstremsport av ymse slag for å føle at vi lever. Vi lager helter av folk som går på ski i månedsvis. Hvorfor dyrker vi ikke i stedet dem som utfordrer sine indre demoner? (…) Jeg må få et kick av det jeg holder på med. I dag blir alt godtatt.»

Galleriet i boken er et miljø der kulhet er en definerende faktor. Kule mennesker har tre grunnleggende personlighetstrekk: Narsissisme, ironisk distanse og hedonisme. For eksempel er utroskap, det som sårer aller mest, ikke noe kult å henge seg opp i, det er ikke kult å være sjalu.

Men uten å vite det, lever disse menneskene i et slags Jante, byen som var opphavet til Janteloven, skapt av forfatteren Aksel Sandemose i 1933 i «En flyktning krysser sitt spor». Boken var Sandemoses definitive gjennombrudd, der arbeidergutten tar et etterlengtet, endelig, totalt og voldsomt oppgjør med barndommens og ungdommens bødler og fangevoktere. «Bare få ting kunne det bli snakket om i Jante», skriver Aksel Sandemose.

Det er urettferdig å sammenligne en okse og en buljongterning. Mikael Godø har da heller ikke tatt mål av seg til å skrive den ultimate utelivsromanen eller noen form for nøkkelroman. Det har han heller ikke gjort, men likevel en drivende roman som ikke mangler litterære kvaliteter. I lange passasjer er boken velskrevet. Nesten skoleflinkt. Den finnes overhodet ikke «skitten» på noe vis (noe enkelte mener hører hjemme i en god roman). Boken har en hipp ironisk tone og er nesten vel mettet av dialoger på bekostning av lengre tanker og refleksjon.

Hvordan bevare selvrespekten når ingen andre gidder? er et av spørsmålene forfatteren stiller seg og leserne. Vel. Noen må starte. Men hovedpersonen, som sliter seg gjennom tvil og tro, gjennom redsel for å bli nummen, går på akkord med seg selv og sine prinsipper (selger seg til en livsstilsprodusent), blir noe mer desillusjonert her i verden og velger til slutt den brede vei, bukker under for en kvinne og godtar at livet består av kompromisser.

I et litterært landskap kan boken kanskje plasseres i en norsk etterdønning av den blanke generasjonen. Jay McInerey startet det hele med sitt iskalde kokainsummende New York-jetset i «Bright Lights, Big City» i 1985. Ingen har som han skildret 80- og 90-tallets overfladiske, statusfikserte og mediebombarderte ungdom. Den norske varianten, utført av noe beskyttede sosialdemokrati-forfattere, er ikke den samme deprimerte generasjonen neddopet på prozac, men på bortskjemthet og overfladiskhet.

Klarer fortelleren Godø å bevare sin integritet som observatør og formidler av dette, eller er han selv blitt et offer? Det er et kunststykke å beskrive en slik tomhet og ovcerfladiskhet uten å etterlate følelse av at stoffet i seg selv er overfladisk og tomt. Jeg mener Godø klarer det. For hos hovedpersonen pågår det likevel en drøftelse: Handler det om å være flere ting på én gang; ambivalent, inkonsekvent, søkende, selvmotsigende, tvetydig, rasjonell, splittet og delt – et helt menneske?!

ROMAN Mikael Godø: Galleri Oslo 272 sider. Aschehoug 2002.

Av Henrik Steen, Morgenbladet, 2002

Ragnar Hovland er en produktiv forfatter som føler seg kallet til å berike nasjonens bokskatt med minst en utgivelse i året. Siden debuten i 1979 har han gitt ut nær 40 bøker, alene eller sammen med andre, innenfor alle genre: romaner, dikt, skuespill, essay og barnebøker.

I vår mottok han Kritikerprisen 2001 for romanen «Ei vinterreise», som blant annet handler om forfatterens kreftsykdom. Han fikk også Samlagsprisen 2002.

Phillipe Delerm

Det som skulle være gleder, går over i lettere kvalme, slik en gjerne får ved å spise for mye iskrem. Derfor er det med en viss forventning jeg setter meg ned med Hovlands siste bok, «Norske gleder». Formatet på boka er 17 x 12,5 cm. Assosiasjonene går til en delikat og estetisk kjøledisk fylt av bokser med iskrem i forskjellige farger og smak, med fristende titler som «Er det underlig man lengter bort i blant», «Ein himmel for bortkomne leiker», «Alene i mørket» og «Den gode smaken».

Titlene er ledsaget av 25 korte tekster. Her serveres nostalgiske tilbakeblikk på barndomsminner: den første sommerjobben, den første forelskelsen, yndlings-leken, hawaiiskjorta, pannekaker og bøkene til P.G. Wodehouse.

Vi fornemmer allerede smaken av banana-split med deilig sjokoladesaus. Det skal altså handle om glede, norske gleder.

«Når ein sit der om kvelden i det gule lampelyset, mellom flakkande skuggar, og tenkjer over kva som har vore vakkert i livet, blir det meir og meir tydeleg. Ein reiser seg frå stolen og går til vindauget og ser ut på lysa frå byen og tenkjer at slik er det berre. Sjølvsagt er det mykje, ein skal ikkje påstå anna. Stille frukthagar i seine sommarkveldar, små, kvite landsbyar frå eit togvindauge (…) å vakne opp ein morgon med sol gjennom hotellpersiennene og oppdage at du ligg ved sida nett henne du ønskjer å liggje ved sida av, ein overraskande setning på ei bokside, skyskraparane i Chigago, balkongane i Havanna, amerikanske julefilmar, engelsk salmesong».

Franskmannen Phillipe Delerm hadde på slutten av 90-tallet internasjonalt gjennombrudd med en liten samling historier om hverdagens små gleder i boken «La Premiere Gorgee De Biere Et Autres Plaisirs Minuscules» (utgitt første gang i Frankrike i 1997).

Denne boken ble oversatt av nettopp Ragnar Hovland (utgitt på Samlaget i år 2000, der Hovland jobber deltid) under tittelen «Ørsmå gleder». Boka er en kortprosasamling og ble omtalt å være en verdig representant for den franske samtidspoesien.

Hovland har tatt Delerms verk og laget sin egen versjon. Den pretenderer å skulle si noe om det norske, uten at det er lett å få øye på hva som er spesielt norsk (verken fotball, fyll eller tilfeldig sex nevnes blant ungdomsgledene i boka). Det eneste måtte være det norske «koselig». Antropologer som har gitt seg i kast med å definere «det norske» ender visstnok med tre adjektiver, hvorav «koselig» er blant dem, og da ikke i positiv forstand, men i betydningen påtatt og tvunget («nå koser vi oss, dere!»).

Egentlig sier han bare noe om det Hovlandske, og det han har sagt om det Hovlandske hadde jeg strengt tatt ikke behov for å vite (i motsetning til den svært vellykkede «Ei vinterreise», der forfatteren i dagbok-kapitlene er privat på en helt annen måte).

I tillegg skriver Hovland for det meste i annen person entall «du» i stedet for «ein» eller «eg». Det er sikkert jovialt ment, men oppfattes lett som påtrengende: «Du såg det først på sløyden» (nei, jeg gjorde ikke det!). Det er en autoritær skrivemåte. Leseren blir tvunget inn i forfatterens bilde. Det føles nærmest som å få iskrem med mye sjokoladesaus presset ned i halsen mot sin vilje.

Dette er Hovland sine minner, ikke mine, det hans gleder, ikke mine. Tekstene trenger seg inn i private områder der vi har våre egne minner og ord. Når er tekst skal få lov til det, bør de være bedre enn dette.

Vi nikker gjenkjennende og humrer litt, men etter å ha bladd videre, er det like fort glemt. Det som skulle være gleder, går over i lettere kvalme, slik en gjerne får ved å spise for mye iskrem. Det minner fort om side fire i lørdags-Dagbladet, der skriveføre folk som Jo Nesbø, Kjetil Rolness og Sissel Benneche-Osvold skriver tilsvarende lett og morsomt om små og store ting i hverdagen, vi nikker gjenkjennende og humrer litt, men etter å ha bladd videre i avisa, er det like fort glemt. Det kommer ingen overraskende setning som biter seg fast.

Hovlands tekster gir dessverre litt samme opplevelse. Ikke fordi han ikke skriver godt. Det gjør han. Og heller ikke fordi han ikke skriver om sjarmerende ting. Det gjør han også. Og det er gjenkjennelig.

Alle har vi et nostalgisk forhold til et gammelt leketøy, den første forelskelsen eller en reise, og den nærmest grøssende gleden av å ha på seg noe så stygt som en hawaiiskjorte. Historiene har ikke noe annet til felles enn at de handler om noe som Hovland opplever som gledelig på et eller annet nivå. Men det er for sjarmerende, for lite motstand i teksten.

Man kan få inntrykk av at han prøver å begå en DeLillos eller en Odd Børretzen: han prøver å si noe stort om det små, men greier det ikke. Tidvis kan leseren smittes av en barnslig glede over minnet av den første forelskelsen, en fordums slagersangerinne, de første sirkusforestillingene, Fred Anton Maier på 10.000-meter eller smaken av pannekaker.

De som har behov for det, kan lese boken for å finne sitt barnesinn igjen, men trolig gjelder det mest den delen av befolkningen som er født på begynnelsen av 50-tallet. Hovland kan oppleves som en sentimentalist som her lever seg gjennom sin ungdoms drømmer for minst tredje gang. Resultatet denne gang er kjønnsløst kos.

Når tiden kommer og du mangler en julepresang til svigermor eller tante, kan du legge ved denne boken (som koster 228,-). Men husk at vi er det landet i verden der det både spises mest is og gis ut flest bøker i forhold til innbyggertallet.