Av Henrik Steen, fagbladet Journalisten

David Cay Johnston

Presidentvalget i USA ble avgjort i disse sekundene, tv-sendingens siste, da kandidaten vendte seg mot kamera, så like inn i millioner av amerikanske velgeres stuer og øyne og spurte: «Har du det bedre enn for ti år siden?»

Talen satt rett i øyet, øret og hjertet på amerikanerne. Året var 1980. Ifølge amerikanske valgforskere og medieanalytikere var dette øyeblikket da Ronald Reagan vant amerikanernes gunst og kunne ri på bølgen inn i Det hvite hus.

– Han brukte det velkjente prinsippet «Hey! You! See! So!». Jeg skulle ønske flere journalister gjorde det når de skriver om finans, skatt og økonomi, sier den amerikanske journalisten og forfatteren David Cay Johnston (60) til Journalisten.

«Sier han»-journalistikk

Han er tildelt den prestisjetunge Pulitzerprisen for sine artikkelserier i New York Times om hvordan det amerikanske samfunnssystem gjør de rike rikere på bekostning av de fattige, og hvordan han gjorde det forståelig for den jevne leser. Han fikk også Årets bokpris fra Investigative Reporter & Editors for en av sine bøker om samme tema.

Han er lite imponert over hvordan finanskrisen dekkes av mange kolleger.

– Mange journalister praktiserer en ren «sier han»-journalistikk: «da, da, da, komma, sier han». Artiklene utelater You, om hvorfor det angår deg; See, nye og gode fakta i saken, og viktigst; So, hva dette egentlig betyr. Journalistene ender opp med å sitere folk noenlunde korrekt, men uten å ha filla peiling på hva de skriver om, sier Cay Johnston.

Tidligere i høst var han og kona Jennifer Leonard på en to ukers rundtur i Skandinavia, blant annet for å delta på den globale konferansen for gravende journalistikk på Lillehammer.

– Ble det forresten bedre? Nei, tvert om. De siste 20 årene har den jevne amerikaner stått på stedet hvil, mens skattepengene er kanalisert til de aller rikeste, uavhengig av om det er republikanere eller demokrater som har styrt. I Sverige gikk jeg bort til en gruppe på åtte bussjåfører og slo av en prat. Samtlige eier sitt eget hjem, fem eier i tillegg egen hytte og tre har egen båt. Det skulle bussjåførene i USA ha visst! De har knapt hatt noen lønnsøkning siden 1970-tallet. Gapet i inntektsfordelingen i USA har ikke vært så alarmerende skjevt siden 1928. Få medier har i virkeligheten formidlet dette, sier Cay Johnston.

Nylig kom hans tredje bok: «Gratis Lunsj. Hvordan de rikeste amerikanerne blir rikere takket være myndighetene (og gir deg regningen)».

Den handler om hvordan det amerikanske skattesystemet og statlige ordninger skaper store skjevheter, uten at dette er særlig formidlet av media. Et av eksemplene er hvordan George W. Bush beriket seg på å kanalisere skatteøkninger (!) i Texas til sine bedrifter.

Ubegripelige tall

– Mediene fylles med tall som ikke settes i en forståelig sammenheng for leseren. Hva betyr pluss eller minus tyve prosent? Tall er bare meningsfullt når de er relatert til andre tall. Store tall må også oversettes til begripelige størrelser for folk flest. Tall må brytes ned. Utgiftssiden i det amerikanske statsbudsjettet er faktisk 814.307 dollar i sekundet. Folk forstår ikke milliardbeløp, men hus, antall containere, biler, båter og så videre, sier Cay Johnston.

Han er også kritisk til den nylig vedtatte redningspakken i Kongressen og etterlyser en langt mer kritisk vurdering fra journalistene som dekker finanskrisen.

Kalle Moene, professor i økonomi ved Universitetet i Oslo, er enig.

– Noen er faktisk veldig gode og fortjener ros, men det er stor variasjon. Dekningen den siste tiden tyder på at mange journalister ikke helt vet hva de snakker om, sier Kalle Moene til Journalisten.

Han mener mange journalister søker tilflukt i et innleid begrepsapparat de ikke mestrer.

– Dels gjør de seg selv immune ovenfor kritikk ved å snakke et fagspråk de ikke behersker i sin fulle dybde. Det høres profesjonelt ut, gir integritet og så videre på grunn av språket, sier Moene. Han oppfordrer mediene til å kutte ned på detaljer som ikke passer inn i en større sammenheng, og heller fokusere på forklaringer på hva som ligger bak krisen.

Cay Johnston mener journalister også må skjerpe seg på hvem de skriver for.

– Noen ganger undrer jeg over hvem kollegene skriver for. En avis med løpende dekning av spillekasinoer, vinkler saken til at Donald Trumph har tjent noe mindre penger på kasinoet siste kvartal. Grunnen er at spillere har vunnet mer. Hvorfor skriver de ikke da at siste kvartal har vært bra for kasinospillerne? Det ser ut som de skriver for eierne, politikerne, aktørene, ikke for deg og meg, sier Cay Johnston.

— BILDETEKST — «SKATTEREVISOREN»: Pulitzerprisvinneren, journalist og forfatter David Cay Johnston (60), har blitt omtalt som «den amerikanske skatterevisorens vakthund» (foto: Bonk Johnston)

Av Henrik Steen, Ny Tid

Skumle Facebook...

På rekordtid har Facebook blitt verdens største landsby med over 22 millioner innbyggere. I løpet av de fire siste månedene har også en kvart million nordmenn meldt seg på det digitale sosiale nettverket. Nå inntar også journalister det populære Facebook. Det resulterer i medieomtale. De to første ukene i mai ble det i norske aviser skrevet og publisert 670 artikler om Facebook (1000 totalt hele det siste året).

Det medfører også hype. Med hype mener jeg det hysteri og støy som oppstår når journalister og redaktører står overfor noe de ikke helt fatter. Da arrangeres møter med titler som «Facebook – venn eller fiende?», slik Oslo Journalistklubb (OJ) gjorde forrige uke. Det avvikles med mindre ironi enn «Brødrene Alvestads reportasjeforum» (Lille Lørdag), som blant annet «avslørende» og begeistret tok for seg fenomenet «telex – venn eller fiende?»!

Det har fellestrekk med den hype som oppsto da internett for all alvor slo ut i eksponensiell vekst på begynnelsen av 1990-tallet. Vi fikk etter hvert de vante oppslagene i avisene: «Internett gjør deg syk», «Internett gjør deg avhengig», «Kjendis hengt ut på internett!». Porno og nazi-propaganda rant ut av internett i strie strømmer – men pussig nok, nesten utelukkende i media.

Det samme skjer nå – bare bytt ut betegnelsen med Facebook.

Facebook er et nett på nettet med mange av de samme grunntrekk og dynamikk som gjorde Internett så slagkraftig: Det er lettere anarkistisk, brukerne står for veksten (som tidvis er eksponensiell), det er autonomt, det kommer fra et system som ikke har en topp og bunn, ganske ulikt de mediebedriftene journalister flest tradisjonelt jobber i!

Om vi skal finne en parallell 50 år tilbake, minner det litt om mottagelsen av rock´n´roll. Likhetstrekkene er i hvert fall mange. Rocken hadde masseappell, var grensesprengende, opprørsk og sa: «Roll over Beethoven!» (Chuck Berry).

Tema for det åpne debattmøtet til OJ var å problematisere at også journalister er på Facebook, der man deltar gjennom å koble seg med enkelte eller et helt hav andre mennesker, eller «friends» som det heter i dette brukergrensesnittet.

Det foreløpige høydepunktet står redaktør Trygve Aas Olsen i fagbladet Journalisten for. I lederen av siste utgave går han til angrep på navngitte journalister som deltar på Facebook, fordi de «avslører identiteten til kildene sine», ifølge Aas Olsen, som utdyper «De eneste nettverkene journalister aldri skal avsløre, er sine egne kildenettverk, om de er aldri så ulne». Redaktøren avslører selv innledningsvis at han ikke har filla peiling på hva han snakker om: «Et nettsted jeg aldri rakk å registrere meg på, før det ble populært blant folk flest – og derfor ikke så interessant for de trendbevisste»…

Videre følger en slags stønning over at dagens unge journalister ikke vet hvor grensene går. Det er fristende å si «Roll over, Aas Olsen!».

Man skal ikke ha orientert seg mye på Facebook før man oppdager at uttrykket «friend» betyr noe helt annet enn det vi oppfatter som venn i vår dagligtale. Vi snakker om et sterkt utvidet begrep, om bekjente, mennesker hvis veier har krysset en gang i livet, tidligere skolekamerater, kolleger, noen du har truffet ved enkelte anledninger, eller ikke en gang kjenner – bare deler interesser med.

At «en god journalist skal dø venneløs», har dessverre blitt hengende igjen som en omskrevet og misforstått klisjé. Da Steinar Hansson tiltrådte som ansvarlig redaktør i Arbeiderbladet/Dagsavisen, uttalte han i et portrettintervju at han hadde som mål for sin redaktørgjerning å dø venneløs. Det var en omskrivning og personliggjøring av den berømte Joseph Pulitzers ord om at avisen ikke skulle ha noen venner. Det er noe annet enn at journalister ikke skal ha venner.

Journalister nettverker ofte for å få sakene, noen ganger ender det bare med en venn. Og så? Hvor kommer tips og saker fra – det rene intet!? Selvsagt ikke. Kan ikke en journalist intervjue bekjente? Jo, naturligvis.

Også Trygve Aas Olsen blir observert i fora der det tydelig framgår at han kjenner andre. Har vi grunn til å tro at han da deler kildene sine med dem han møter? Nei. Tror virkelig Aas Olsen at journalister er så dumme at de legger ut beskyttede kilder på nett?

Da Telegrafen ble oppfunnet for 200 år siden, medførte det ingen fundamental endring i vårt syn på kildekritikk. Det skjedde heller ikke med postgangen, telefonen, radioen, telefaksen eller fjernsynet, selv om alle disse innretningene har forskjellige karakter, det vil heller ikke skje nå.

Langt verre er teknofobi hos journalister, som ender med at de gir fra harddisker fulle av fortrolig informasjon til fremmede, ikke aner hvilken fil på PC-en som inneholder e-posten utvekslet med fortrolige kilder, etc. Du skal ikke lenger enn til de fleste avisresepsjonene, der får du som regel utlevert en stor bok der du kan lese hvem som har besøkt hvilke journalister de siste dagene.

Men teknologi gir alltid selve kommunikasjonen en ny karakter. Når kommunikasjonen får en ny karakter, får de sosiale mønstre en ny karakter. Også informasjonen endrer karakter. Tradisjonelt har informasjonsteknologi vært å forstå som teknologi som gjør informasjon lettere tilgjengelig, men informasjonsteknologi blir nå i stigende grad benyttet til å påvirke. Enkelte spår at det amerikanske presidentvalget kan avgjøres på Facebook og lignende nettverk. Mener redaktøren av Journalisten at journalistene ikke skal være der?

Å avvise Facebook er like dumt som å avvise månen. Kanskje Facebook er budskapet, Aas Olsen?

I 1964 skrev Marshall McLuhan klassikeren Mennesket og media. Her lanserte han den ofte siterte tesen om at mediet er budskapet: «Budskapet i et medium eller en teknologi er selve forandringen av de grader, hastigheter eller mønstre som det innfører i samfunnslivet. Jernbanen innførte verken bevegelsen, transporten, hjulet eller veien samfunnet, men den akselererte graden av tidligere menneskelige funksjoner, og skapte på den måten helt nye former for byer og nye former for arbeide og fritid». Begrepet informasjonssamfunnet ble lansert av sosiologen Daniel Bell i 1973. Han mente at kunnskap og kommunikasjon er i ferd med å bli de viktigste faktorene i den økonomiske og samfunnsmessige utviklinga. Siden den gang har it-teknologien gjort det mulig å transportere flere bits fortere enn før. Hva som skjer når vi gjør om fra atomer til bits, er fenomen som fremdeles forundrer oss.

Aas Olsen bør ta seg med bryet med å lese i hvert fall første bind av sosiologen Manuel Castells trebindsverk om nettverkssamfunnet, individet og den nye økonomien: The Rise of the Network Society (1996/2000). Hos Castells er «Nettet» noe langt mer en «Internett», nemlig en helt grunnleggende struktur i informasjonssamfunnet, som omfatter alt i fra teknisk infrastruktur til organisering av arbeidet. Castells beskriver informasjonssamfunnet som et nytt erkjennelsesmessig paradigme for å forstå samfunnsutviklingen teknologisk, økonomisk, sosialt og kulturelt. Utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologien foregår på en annen måte enn annen teknologiutvikling vi har sett gjennom historien. Men det har kanskje gått ut på dato og er ikke lenger så interessant hos de trendbevisste?

Nettets logikk er en realitet som også redaktører i tradisjonelle medier burde forholde seg til. Nye og konvergerende teknologier innebærer muligheter for dialog som skaper nye praksiser og påvirker både den sosiale organiseringen og samspillet i samfunnet. For første gang i historien er menneskets hjerne den viktigste innsatsfaktoren i samfunnets produksjon og økonomi. Informasjon og kunnskap er gjennomtrengende og styrende premiss på alle nivå i samfunnet.

Skal journalister holde seg langt unna deltakelse, overvåkning og forståelse av dette? Av hensyn til diskresjon?

Hvem gagner mer diskresjon, om ikke de lysskye affærer og lysskye individer? Personvern og integritet er kanskje mest mulig åpenhet? Det ideelle personvern er kanskje et mest mulig transparent samfunn? Facebook er en del av demokratiet og det åpne samfunn som journalister har kjempet for gjennom alle tider. Er det ikke snarere fantastisk at man kan få innblikk i nettverk og potensielle koblinger?

Et annet moment er at nettet som verdens raskest voksende markedsplass omformer de tradisjonelle verdikjeder. Vi vet at de som er opptatt av verdikjeder og bunnlinjer i et mediehus, ikke har store problemer med å sende signaler til redaksjonen som reflekteres i spaltene med uttrykk for skepsis til fenomen som kan virke truende. Aas Olsen har gitt sitt bidrag. Neste OJ-møte bør kanskje ha tittelen «Media – venn eller fiende?»

Av Henrik Steen, Dagbladet

Nixon mente Washington Post ikke var objektive...

Dette ble senest bekreftet av Dagbladets journalist Andreas Wiese den 23. desember. I et innlegg på debattsiden skriver han: «Som journalist er jeg inhabil til å skrive om dette. For jeg har selv en døvblind datter».

Saken han ikke kunne skrive om gjelder et vedtak i barnevernet om å flytte døvblinde Linda (17) fra fosterhjemmet hun har hatt i 12 år. Der har hun etablert en god venneflokk, de vil fortsette å bo sammen og det jobbes med å få til dette. Men barnevernets vedtak risikerer å rive Linda vekk.

Denne saken kunne journalisten altså ikke skrive om…skriver han. Hva slags grunnleggende misforståelse er dette? Når var det media underkastet seg reglene i forvaltningsloven om ugildhet? Domstolene har ikke gjort det. Stortinget har ikke gjort det. Men pressen? Har Dagbladet underkastet seg til et forvaltningsorgan? Regner journalisten seg som offentlig tjenestemann? Selv ikke habilitetsreglene i forvaltningsloven er så firkantet som Wiese: Selv om han var offentlig tjenestemann og saksbehandler for saken, ville han ikke blitt rammet av habilitetsreglene, fordi uansett utfall av vedtaket ville det verken berørt han eller hans datter!

Vel, han er dessverre ikke den første som roter seg bort i denne misforståelse. Opp gjennom årene har jeg støtt på flere presumptivt oppegående journalistkolleger som uttrykker seg som om de var underlagt habilitetsreglene i forvaltningsloven (som altså gjelder offentlige myndigheter). Hvorfor i all verden gjør de det!?

Habil eller inkompetent?

Man kan ikke gjøre det til inhabilitetsgrunn at man kjenner sitt metier, at man vet. Bytt ut habil med riksmålsordbokens «passende, dugelig, dyktig», så står det poenget nokså klart.

Det er ikke slik at man blir bedre til å beskrive virkeligheten jo mindre man vet og jo færre man snakker med. Det er ikke slik at en journalist er inhabil til å skrive om trafikk fordi vedkommende selv har sertifikat. På samme måte som prinsippet i forvaltningslovens habilitetsregler (at det er publikums tillit til at det offentlige skal være ugild som avgjør), så er det til syvende og sist leserne som avgjør avisens troverdighet.

Integritet skapes ikke ved å tro at man er hevet over konfliktene eller over samfunnskreftene (John O. Egeland)

Troverdighet skapes av integritet. Alt som er verdifullt i journalistikken handler om integritet. Noen synes å mene at slik integritet kun kan skapes i et univers hvor journalisten er en frittsvevende døvblind variant av fru Justitia, høyt hevet over alt som ellers påvirker våre liv. Det er ikke bare naivt, men en farlig forestilling. For å sitere tidligere redaktør John O. Egeland: Integritet skapes ikke ved å tro at man er hevet over konfliktene eller over samfunnskreftene. Den som ikke våger å la seg påvirke, vil aldri skjønne hva som foregår.

Journalistikk handler ikke bare om å avdekke konflikter og sammenhenger, men også om å forsvare, angripe, skape eller verne om verdier. Journalistikk er også å ta standpunkt. Derfor er kravet om objektiv journalistikk en loddrett selvmotsigelse.

Det finnes glitrende eksempler på reportasjer basert på journalistens selvopplevde erfaringer. At vi pynter oss med formell skepsis og kritikk, gjør oss heller ikke mer uavhengige. Det er i møte med kildene og i vurderingen av den informasjonen som innhentes, at journalister viser om de har integritet. Denne integritet må ikke blandes med habilitetsreglene i forvaltningsloven!

Selv journalister med høy integritet, kan publikum oppleve som inhabile i en bestemt sak. Skulle det stoppe en journalist?

Selv journalister med høy integritet, kan publikum oppleve som inhabile i en bestemt sak. Skulle det stoppe en journalist? Skulle journalistene Woodward og Bernstein stanset Watergate-jobbingen i det øyeblikk noen i Nixon-administrasjonen uttalte at de ikke hadde tillit til deres upartiskhet? Selvfølgelig ikke.

Skal vi nekte en stortingsrepresentant å stemme for en lov som hun selv eklatant har brudt? Selvfølgelig ikke. Kan vi nekte en dommer å dømme i noens liv fordi vedkommende selv har ett? Selvfølgelig ikke.

Så – om ikke pur selvhøytidelighet – hva er forklaringen på fenomenet?

For noen tiår siden jobbet journalistene Arne Skouen og Gerd Benneche fram en rekke engasjerte reportasjeserier i Dagbladet om samfunnets underdogs, de mest utsatte. Den mest kjente er “Gro-saken”, om behandlingsopplegget for en autistisk hyperaktiv 12-åring som ble lagt i jern. Det kaltes for atferdsterapi. Journalistene kalte det tortur og vitenskapelig svindel.

Skouen hadde selv en autistisk datter. Språkbruken var så sterk at de havnet i Høyesterett som injurianter. Høyesterett fant for øvrig at bruken av ordet “vitenskapelig svindel” var berettiget. Bruken av uttrykket “torturist” ble felt med fem mot seks stemmer. I dag ville Dagbladet fått full frifinnelse. Resultatet var uansett at det ble gjort noe for de utviklingshemmede.

Det var en av Dagbladets stolteste stunder, for å låne et uttrykk fra krigens dager. I nåtidas Dagbladet er det kanskje ikke lenger noen krigens dager i samfunnsjournalistikken – kun om markedsandeler?

Saken om døvblinde Linda er omtalt med flere artikler, men fra den journalist som kanskje kunne mobilisert mest engasjement i saken (?) – ett leserbrev der han av misforståtte grunner i stedet erklærer seg inhabil.

Er det et sunnhets– eller sykdomstegn?

Jeg vedder på det siste. Det er ikke med sitt engasjement i saken at Dagbladet steller seg i fare for å miste sin troverdighet, men med sitt leserbrev blottstiller journalisten at hans evne til å opprettholde tilstrekkelig integritet i en sak stopper i det øyeblikk blodet bruser litt fortere enn normalt.

Media har villet beholde ryktet som “objektiv” og balansert, men kommer i stedet i skade for å bli ufarlig og irrelevant. Det styrker inntrykket av forflatningstendensene, at dagens journalistikk er blitt mer og mer meningsløs og holdningene utydelige. Media har villet beholde ryktet som “objektiv” og balansert, men kommer i stedet i skade for å bli ufarlig og irrelevant.

Siden det synes som mange journalister er forvirret om dette, burde kanskje Norsk Journalistlag og Norsk Presseforbund spleise på et notat fra habile (les: dugelige) mennesker om tematikken? For eksempel ett notat som avgrenser seg til spørsmålet om ugildhet, og eventuelt en mer omfattende utredning som tar for seg alle begrepene fra inhabilitet til objektivitet. Så lenge det ikke fører til at man blir blind på det ene øyet og ser bort fra fakta, er engasjement og empati en god journalistisk egenskap. Men det mest engasjerte samfunnsstoffet er heretter å finne på leserbrev- og debattsidene?