Av Henrik Steen, Verdensmagasinet X

Jens Stoltenberg og Erik Solheim i Amazonas

Her i denne skogen avgjøres om vi kan redde norske isbreer. Her i denne varme skogen avgjøres det om Nordpolen smelter. Dette er det største og viktigste jeg har gjort, sa statsminister Jens Stoltenberg til troppen av pressefolk som fulgte han og miljøvernminister Erik Solheim på besøk til Brasil og regnskogen Amazonas tidligere i høst.

Der fortalte de Brasils president Lula da Silva og miljøvernminister Carlos Minc at Norge er villig til å gi én milliard dollar til Amazonas-fondet fram til 2015, for å stanse reduksjon av regnskogen. Beløpet er nær seks milliarder norske kroner, eller som engangsbeløp per sysselsatte nordmann: 2800,- kroner.

Hvorfor dette tilsynelatende sjenerøse bidraget – regnskogen omfattes ikke en gang av Kyoto-avtalen? For sosialøkonomen Stoltenberg er regnskapet enkelt og med overskudd.

Våre felles lunger

Det er uomstridt at jordas temperatur øker og at det skyldes økning i menneskeskapte klimautslipp. Jordas utslipp må reduseres med minst 30–40 prosent innen 2020, dersom temperaturen ikke skal øke mer enn 2 grader Celsius.

Mens vi mennesker puster CO² ut av våre lunger, viser det seg at regnskogen binder enorme mengder CO2. Tropiske skoger lagrer dobbelt så mye karbon som andre skoger, derfor er avskogingen av disse enda mer kritisk enn at vanlig skog vokser. Om disse mengdene klimagasser i stedet gikk ut i atmosfæren, ville en klimakatastrofe på jorden allerede vært et faktum.

Hvert hektar regnskog opptar årlig minst 100 tonn CO² fra luften gjennom naturlig fotosyntese. Denne CO² blir ført tilbake til luften dersom trærne hogges og brukes. Ved forbrenning omdannes karbon til klimagassen karbondioksid, CO². Å ta vare på skogen øker naturens opptak av CO², mens det å hogge den øker utslippene.

Klimaforskning det siste tiåret anslår at hele 20 prosent av verdens menneskeskapte CO²-utslipp kunne vært bundet av den regnskogen som i stedet har blitt brent og hugget, samt endringer i arealbruk.

Det er like mye som alle verdens biler, busser og lastebiler til sammen.

Regnskogen ligger som et sporadisk, brett belte omkring ekvator, først og fremst i Sentral-Amerika og Vest-India, samt nordre halvdel av Sør-Amerika, Sentral-Afrika og Sydøst-Asia. Verden største regnskog er Amazonas. Den strekker seg over ni land i Sør-Amerika og dekker nesten 6 millioner kvadratkilometer, et område 19 ganger så stort som Norge.

I nær 20 år har det fra mange hold blitt ropt varsko om viktigheten av å bevare regnskogen. I samme periode har en sjettedel av all regnskog forsvunnet på grunn av brenning og hogst. Ekstra ille var det fram til år 2000. Da forsvant 150 000 km2 regnskog – hvert år, tilsvarende halve Norges areal. Årlig forsvinner fremdeles omlag 13 millioner hektar skog, 50 fotballbaner i minuttet. Nigeria anslår at deres regnskog vil være utryddet innen 12 år om avskogningen fortsetter i samme tempo. Hvis avskogingen fortsetter i samme takt som i dag, vil verdens største regnskog kun være et lappeteppe i løpet av en generasjon – med katastrofale konsekvenser for jordens klima.

Og som første land i verden, forpliktet Norge seg i høst til å gi et større beløp til Amazonas-fondet for å stanse avskogingen.

Mye CO2

For elleve år siden, da Kyoto-avtalen ble fremforhandlet, var man ikke klar over hvor mye CO² som blir frigjort når skog raseres. Derfor var bare skogplanting med i avtalen, ikke reduksjon av hugst. Forhandlerne på klimatoppmøtet på Bali i desember 2007 bestemte seg derfor å ta med avskoging i forhandlingene om en ny klimaavtale.

For enkelte land handler det om enorme arealer regnskog og store mengder CO²-binding.
For Brasil og Indonesia handler det om så mye, at effekten av å stanse avskogingen helt i seg selv ville innfri av 80 prosent av reduksjonsforpliktelsene i Kyoto-protokollen – på vegne av alle land i hele verden!

Da utslipp fra avskoging ble lagt til landenes CO²-regnskap, spratt Indonesia opp til en tredjeplass på listen over verdens største utslippsnasjoner, mens Brasil inntok en fjerdeplass på listen over verdens verste. 70-80 prosent av Brasils utslipp kommer fra avskoging, som det siste året igjen har skutt kraftig fart. Ifølge nyhetsbyrået AP ble det hugget 228 prosent mer regnskog i løpet av august måned i år, sammenlignet med august i fjor. Om lag 760 kvadratkilometer av regnskogen ble ødelagt i august i år, sammenlignet med 230 samme måned i fjor. Ulovlig hogst foretas av soyafarmere og kvegfarmere, som først selger tømmer og dretter bruker områder til dyrking og beiteland, i den senere tid ekstra motivert av høyere matvarepriser. Det viser seg også at det statlige Instituttet for kolonisasjon og jordbruksreform (Incra), som fordeler jord til fattige, over tid har delt ut større områder i strid med myndighetenes egen politikk.

Amazonas-avtalen

De senere år har regnskogen i Brasil har blitt redusert med om lag 30 millioner mål i året. Fram til 2004 var utviklingen i avskogingen negativ, med stadig raskere avskoging. Da satte landet i gang en tiltaksplan for forhindring og kontroll av avskoging i Amazonas, blant annet gjennom opprettelsen av et avansert overvåkingssystem med satellittfotografering.

1. august opprettet Brasils president Lula da Silva Amazonas-fondet. Det skal drives helt uavhengig av statskassen. Med Amazonas-fondet får Brasil betaling for trær de ikke selger og skogsområder som ikke blir benyttet til dyrking og beiteland. Det administreres av landets utviklingsbank og med et eget styre.

Om Brasil i 2009 kun hogger 28 millioner mål, vil Norge gjennom Amazonas-fondet betale Brasil 100 millioner dollar for de 200.000 hektarene de valgte ikke kutte ned. Etter fem år beregnes ett nytt årlig gjennomsnittlig avskogingstall til grunn for utbetalingene. Har Brasil redusert den gjennomsnittsavskogingen til 15.000 kvadratkilometer i 2014, men fortsetter å avskoge 15.000 kvadratkilometer året etter, får ikke landet noen kompensasjon fra fondet. Reduserer de derimot avskogingen i forhold til siste 10 års gjennomsnitt, får Brasil kompensasjon.

Pengene kan Brasil bruke ganske fritt så lenge de går til noe som har med bevaring av biologisk mangfold, miljøovervåking, formalisering av urfolksrettigheter eller skape ny økonomisk aktivitet på grunnlag av bærekraftig skogsforvaltning. Det anses som en vinn-vinn-vinn situasjon: Verden får bedre klima, Brasil får økonomisk kompensasjon for å bevare en bærekraftig regnskog og indianergrupper får sikret sine rettigheter i skogen.

Men ingen får en krone uten at avskogingen reduseres. Fondet får heller ikke en krone fra Norge uten at redusert avskoging dokumenteres. Bilder og data fra den kontinuerlige satellittovervåkingen legges nå ut på nettsiden til Brasils nasjonale senter for romforskning, INPE: www.obt.inpe.br.

Mye penger?

Det var under klimatoppmøtet på Bali i desember 2007 at Norge lovet verden å bidra med opptil tre milliarder kroner i året for å redusere avskogning. Bidraget til Amazonas-fondet fram til 2015 representerer en drøy tredjedel av dette. Det er anslått at det vil koste 60 milliarder i året i ti år framover å stanse tropisk avskoging i hele verden.

– Vårt bidrag her, gir like store CO²-kutt som 25 fangstanlegg på Mongstad. Det tilsvarer nesten halvparten av Norges utslipp. Det sier alt om proporsjonene. Og ikke bare det. Vi kan gjøre det nå, straks, og få umiddelbare kutt i klodens utslipp. Det kan ikke bli bedre, sier Jens Stoltenberg.

En annen grunn til at det haster, er at forskning indikerer at for hver dag som går, jo mer temperaturen øker, dess dårligere blir regnskogen til å lagre CO².

Dessuten er det «småpenger» i norsk målestokk: Tre milliarder kroner i året tilsvarer det vi overfører til oljefondet på to-tre døgn! 60 milliarder tilsvarer det oljefondet normalt vokser på to måneder – et fond som er et direkte resultat av CO²-utslipp. En annen sammenligning: I løpet av tre måneder i 2008 tapte Oljefondet 170 milliarder kroner på verdipapirplasseringer. For Oljefondet er heller ikke det noe avskrekkende beløp.

Oljesmurt samba

Med på turen var toppsjef Helge Lund i StatoilHydro. Ikke så rart. Brasil kan bli storeksportør av olje, etter enorme oljefunn utenfor kysten. Om reservene viser seg å være så store som det ser ut til, vil Brasil snart være i samme oljeliga som de arabiske landene og Venezuela, ifølge oljeminister Dilma Rousseff. Brasils nasjonale oljeselskap, Petrobras, opplyser at undersøkelser av det dype Tupi-feltet utenfor sørøstkysten av Brasil, tyder på at det kan hentes mellom fem og åtte milliarder fat olje og naturgass. Det er større enn noe felt i Nordsjøen. I tilfelle går Brasils oljereserver opp med 40 prosent. I tilfelle vil Brasil da ha verdens åttende største olje- og gassreserver.

StatoilHydro har allerede lenge vært engasjert i Brasil. Det forrige store funnet av olje utenfor Brasil var Peregrino-feltet, inntil Tupi-feltet et av største nyoppdagede felt i verden. Petrobras fant feltet på begynnelsen av 90-tallet, men boret tvers igjennom og fant ingenting under. Petrobras leverte så området tilbake til myndighetene. StatoilHydro tok 50 prosent eierskap i feltet, og fant mellom 300 og 600 millioner fat olje der, og planlegger produksjon fra 2010. Det blir et av de største internasjonale feltene til StatoilHydro.

På «regnskogturen» inngikk StatoilHydro og Petrobras en avtale om langsiktig strategisk samarbeid innen leting og utvinning av olje og gass. Norge ønsker å spille en fremtredende rolle når Brasils store oljereserver skal hentes opp fra dypet. Det er allerede inngått kontrakter for titalls milliarder kroner mellom oljenæringen i Norge og Brasil.

Som sagt, regnestykket er enkelt: Å rense et tonn CO² fra oljeindustrien koster mer enn å ta vare på ett hektar regnskog. Dermed er det økonomisk lønnsomt å redde regnskogen. I tillegg ønsker Norge at tiltak mot avskoging og skogforringelse i utviklingsland skal inngå i et nytt globalt klimaregime etter 2012. Det vil i tilfelle bety at Norges bidrag i regnskogen teller med i det globale karbonmarkedet, og da, vips, blir Norge «flinkeste gutt i klassen i klimaregnskap».

På spørsmål fra en journalist om ikke koblingen mellom CO²-kutt gjennom regnskogsfond og deltakelse i stor utvinning av fossilt brensel gir noe flau smak i munnen, svarer Stoltenberg:

– Oljen her er i utgangspunktet verdiløs dersom de ikke får den opp. Den totale mengden karbon som er «lagret» i verdens skoger er større enn den totale karbonmengden i alle verdens gjenværende oljereserver. Brasil har gjort et stort sprang fremover. Dette er Brasils månelanding…

Kilder: Regnskogfondet.no, Cicero (cicero.uio.no), Financial Times (15.9.08), ClimateWire, Aftenposten (11-15-17.9.08), ClimateWire, Reuters, Regjeringen.no, Forskning.no, Utviklingsfondet.no.

Av Henrik Steen, Verdensmagasinet X

Rajendra Pachauri, leder for FNs klimapanel

Det så ikke akkurat ut som starten på en revolusjon der de rundt 100 dresskledde satt samlet i et konferanserom i British Library – men det kan likevel godt være.

Seminaret «Klimaendringer og den nye verdensorden» var viet ideen om en global klimadomstol på linje med FNs internasjonale domstol i Haag og Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Ideen er ikke helt ny, men har fått ny næring i forkant av klimamøtet i Poznan i Polen og klimatoppmøtet i København neste år. Den britiske advokaten Stephen Hockman tok initiativet til konferansen og leder en gruppe som utvikler forslaget.

Hvorfor ikke en tilsvarende instans for store klimaforbrytere? (Rajendra Pachauri, leder FNs klimapanel)

– Verden trenger en slik institusjon. Det er behov for å styrke ikke bare avalene, men også institusjonen som skal håndheve dem. Mens den internasjonale domstolen i Haag bare tillater stater å være parter i saker som blir tatt opp av domstolen, bør en global klimadomstol kanskje også være tilgjengelig for enkeltindivider og grupper. Det vil bli mye vanskeligere for både stater og internasjonale selskaper å feie sine unnlatelsessynder under teppet dersom saken behandles for en respektert og prominent internasjonal domstol, sier Hockman.

Også lederen av FNs klimapanel (IPCC), som ble tildelt Nobels fredspris for 2007, Rajendra Pachauri, vil ha sterkere inter– og overnasjonale institusjoner som kan sanksjonere mot klimasyndere.

– I dag kan vi stille personer som er tiltalt for brudd mot menneskeheten for menneskerettighetsdomstolen i Haag. Hvorfor ikke å opprette en tilsvarende instans som skal ta vare på interessene til de som blir ofre for klimaendringene? sier Pachauri.

Lite sanksjoner

Et problem med Kyotoprotokollen er svakheter ved reglene for håndheving. For eksempel risikerer man at en regjering i en stat som regner med å måtte betale en «utslippsgjeld» med renter i perioden 2013–2017, rett og slett vil ta høyde for dette i forhandlingene om nye forpliktelser for denne perioden og kreve mindre strenge grenser for utslippene for å kompensere for straffen.

Dessuten inneholder ikke avtalen noen regler om straffereaksjoner mot land som trekker seg fra hele samarbeidet. Siden det ikke finnes noen verdensstat med politistyrker eller domstoler som kan håndheve folkeretten, nytter det lite å forsøke å pålegge et land å underskrive avtaler det ikke ønsker å følge.

Når det gjelder et felles problem som klimaendringer, står mange land overfor fristelsen til å være gratispassasjer på de andres innsats for å løse problemet, mens man selv tjener penger på å forurense som før.

– For å få til en internasjonal klimaavtale som forplikter til betydelig reduksjon i utslipp av klimagasser, er det nødvendig å få til sanksjoner som har slagkraft. Et problem i internasjonal sammenheng er at de finnes få reelle sanksjonsmuligheter som det internasjonale samfunnet kan bruke mot land som bryter avtaler. I nasjonal sammenheng snakker man gjerne om «pisk og gulrot». Det må foreligge reelle sanksjoner for å bryte avtalen, og disse må være av en slik art at det virkelig svir å bryte den. Med få sanksjonsmidler er det vanskelig å få til en slik avtale i praksis, mener Stephen Hockman.

Et annet forslag som er framme, er at handelsavtalen som fremforhandles gjennom Verdens handelsorganisasjon (WTO) kan smeltes sammen med en eventuell klimaavtale, slik at primissene for begge avtaler fremforhandles over samme bord. På denne måten kan man i teorien bruke handelsbetingelser mellom nasjoner som belønning eller straff mot de nasjonene som skulle bryte med sine utslippsforpliktelser. Det å gi opp nasjonal suverenitet, selv om det er snakk om lite, sitter langt inne for de fleste nasjoner.

– Situasjonen er uansett den at uten et effektivt internasjonalt sanksjonsregime vil en klimaavtale ikke kunne fungere effektivt. Gjennom WTO kan man håndheve både pisk og gulrot, men disse kan lett misbrukes for egen gevinst av de rike landene som hovedsaklig sitter med kontrollen over begge deler, anfører Hockman.

Skjev fordeling

– Det blir en utfordring hva domstolen skal legge til grunn for en eventuell klimatiltale. Fordelingen av utslippsreduksjonene mellom industrilandene ble vedtatt i Kyoto etter lange og harde forhandlinger, og bygger mer på politisk dragkamp og hestehandel enn et klart prinsipp for rettferdig fordeling, bemerker Hockman.

USA holdt seg rett og slett utenfor.

Kyoto-avtalen åpner for at landenes utslippsforpliktelser kan møtes på andre måter enn ved å redusere utslippene innenlands. Internasjonal kvotehandel tillater myndighetene i et industriland (eller bedrifter som får tillatelse av staten) å selge deler av den nasjonale utslippskvoten fastsatt i protokollen, eller kjøpe deler av andre lands kvote. Dette vil gi den som betaler rett til å slippe ut mer hjemme, mens vertslandet vil få anledning til å slippe ut tilsvarende mindre.

Den grønne utviklingsmekanismen (CDM) åpner for at industrilandene også kan sikre seg utslippskreditter (rett til å slippe ut klimagasser) ved å betale for klimatiltak i utviklingsland som ikke har fått fastsatt utslippskvoter. Slik kan land som Norge kjøpe seg fri.

Helge Drange, klimaforsker på Universitetet i Bergen og ved Bjerknes-senteret, har laget en oversikt der også utslippet fra oljen vi eksporterer er tatt med. Da bidrar Norge til ikke mindre enn to prosent av verdens utslipp av klimagasser (grafikk).

Les mer her: http://www.environmentcourt.org/

Av HENRIK STEEN, Verdensmagasinet X

Sir Nicholas Stern

Han trådte for alvor inn på verdens klimascene da han i 2006 utga den 700-siders «Stern Review on the Economics of Climate Change» på oppdrag fra Gordon Brown og den britiske regjering. Før det var Nicholas Stern sjeføkonom og visepresident i Verdensbanken fra 2000 til 2003.

Nå er han manges ledestjerne innen klimapolitikk. Internasjonale organisasjoner, statsledere samt et underhav av foreninger og andre lytter til og referer til økonomen Sir Nicholas Stern i klima- og miljøpolitikk.

Stern-rapporten var den til da mest omfattende gjennomgang av kostnader knyttet til klimaendringer og klimatiltak, og banebrytende i å få politikere og publikum til å forstå behovet for å sette i gang omfattende klimatiltak i dag, og ikke senere, fordi det da vil det koste enormt mye mer.

Rapporten pekte ut at de fire viktigste områdene for å redusere klimagassene er å redusere forbruket, produsere mer effektivt, etablere lavutslippsteknologi og hindre avskoging. Av disse tiltakene er det å bevare regnskogen det billigste og mest effektivt på kort sikt (se side 22), hevder rapporten bestemt.

– Jeg tok litt feil…

Rapporten møtte også motbør fra flere hold. Mange mente at Stern overdrev. I dag, to år etter, reiser han rundt fra konferanse til konferanse og innrømmer at han på enkelte punkter tok feil: Anslagene var for forsiktige.

– Mange sa jeg drev med skremselspropaganda, men det er fryktelig feil. Faktisk undervurderte jeg mange momenter i den knapt to år gamle rapporten, sier Stern et intervju med The Wall Street Journal.

– Utslippsveksten er blitt større enn vi trodde. Konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren øker langt raskere enn vi trodde i 2006. Jordas kapasitet for opptak av CO2 er mindre enn vi hadde trodd. Risikoen ved utslipp av klimagasser er potensielt større enn mer forsiktige estimater har anslått, klimaendringene ser ut til å komme raskere, sier Stern.

Det viser seg blant annet at verdenshavene tar opp mindre CO2 enn tidligere. Et femårig forskningsprosjekt viser at Nordatlanteren, som er en av verdens viktigste hav når det gjelder å binde CO2, kun absorberer halvparten av den CO2 som det gjorde på midten av 90-tallet.

Må halveres innen 2050

Stern har tro på at det er mulig å gjøre noe med klimaproblemene, men for å unngå farlige klimaendringer må verdens klimagassutslipp halveres innen 2050.

– U-landene må godta utslippstak innen 2020, men på forskjellige krav og betingelser. Dette må dels finansieres av vestlige land, som samtidig må kutte med hele 80 prosent, USA med 90 prosent, innen 2050, mener Stern.

At USA skal kutte sine utslipp med 90 prosent innen den tid, står i kontrast til Bush sin nylige klimatale, der han kunngjorde at USA bare skulle stoppe veksten i sine utslipp innen 2025.

Han er mer bekymret for konsekvensene av klimaendringene nå enn i 2006, men har i dag større tro på politisk handling og er dels optimist. Han tror verden vil få en klimaavtale med forpliktelser om store kutt i utslippene i København i desember 2009.

U-landene må godta utslippstak innen 2020, men på forskjellige krav og betingelser. Det må dels finansieres av vestlige land, samtidig som rike land må kutte 80 prosent, og USA 90 prosent, innen 2050

NOEN FAKTA

• Nicholas Stern er født 22. april 1946, baron av Brentford. Britisk økonom og akademiker.
• Sjeføkonom og Senior Vice-President i Verdensbanken fra 2000 to 2003.
• Ble i 2003 rekruttert av daværende finansminister Gordon Brown. Skrev Stern-rapporten på oppdrag for den britiske regjeringen, publisert 30. oktober 2006.
• Rapporten beskriver de økonomiske konsekvensene av global oppvarming.
• Den konkluderer med at kostnadene ved ikke å gjøre noe med klimaendringene nå med en gang, vil bli enorme.