Av Henrik Steen, Showroom, 2002

"Gult svart" av Bjørn Ransve

Ved siden av Odd Nerdrum og Frans Widerberg var Bjørn Ransve sterkt medvirkende til at det figurative maleriet fikk en renessanse og en sterk stilling i norsk kunst fra slutten av 1960-tallet. Men Ransve, som gikk samme kull som Nerdrum, skilte seg fra gruppen med unge stil- eller nyromantikere. Han rokket i norsk kunstliv da han innledet 70-tallet med sin grafiske installasjon i Galleri 27 i Pilestredet i Oslo, der han hadde sin debut i 1968, og ble betegnet som en av postmodernismens fremste representanter i Norge. I år 2000 var han den første– og hittil eneste – som har fått æren av å fylle hele Museet for Samtidskunst. Enkelte mente utstillingen var en presentasjon av norsk kunst etter 1960.

Selv er han mild i sin fremtoning, lite synlig i media sammenlignet med enkelte kolleger, tilsynelatende beskjeden og snakker lavmælt.

«Det gjelder å vise besinnelse, men med besettelse og lidenskap» (Bjørn Ransve)

- Jeg begynte på Kunst- og Håndverksskolen da jeg var 17. Det syntes jeg var for seint. Jeg har aldri tenkt at jeg skulle bli noe annet enn maler og jeg har ikke gjort noe aktivt for å fremme meg selv. Allerede da bestemte jeg meg for at kunsten skulle få lov til å stå på egne ben og representere seg selv. Jeg har heller ikke holdt meg med noen ideologi, i hvert fall ingen som inneholder noe kortfattet svar på hva jeg egentlig vil. Selvfølgelig tenker jeg. Men det tenkes og skrives så mye svada, fraser og floskler. Selvfølgeligheter gjøres til store dype eksistensielle spørsmål og tolkes ut i det absurde. Da får en nesten behov for å holde munn. De siste årene er det teoretisert så mye rundt kunsten, at 10 års offisiell tenkepause hadde vært riktig å innføre, sier Bjørn Ransve.

Inne i naturen midt på Nesøya ligger Bjørn Ransves bolig og atelier. Her bor han med sin kone Anne Marie, overlege i kjeve- og ansiktskirurgi på Ullevål sykehus, og deres seks år gamle sønn. Atelieret ble bygget i 1978 og påbygd i 1991. Med etasjer som holder fem meter under taket kan huset minne om et moderne rådhus i en middels norsk by. Huset rommer de siste tretti år av maleriets liv: Abstrakte former, rene fargeflater, spiraler, naturalistiske kropper, harlekiner, aper, avrevne legemsdeler og indianere.

Ransve har en tvisynt tilnærming til det meste. Et temperamentsfulle oppgjør med professor Alf-Jørgen Aas på Kunstakademiet, var i mangt relatert til grunnspørsmålet Ransve stilte seg som ung kunstner, i tråd med den generelle uro i tidens kunstliv: Om det overhodet var mulig å male.

Minst av alt er han en politisk kunstner. Det er distanse i bildene hans. Ransve innledet sin kunstneriske karriere i en tid da kunsten i sterkere grad enn ved forrige århundreskifte var preget av en følelse av meningstap. Den eksistensielle ambisjon i hans kunst angår dens egenrelevans: Om bildene angår oss, om kunsten selv kan oppleves som et eksistent anliggende. I en av mange omtaler het det: ”I Ransves bilder ligger det en fortvilelse over en tradisjon som han beundrer. Motivene røper en resignert distanse og mistro til de idealer som ble sagt å bære det humanistiske Europa”

- Selv stiller er jeg ofte uenig i slike tolkninger og er lei av den evige pukkingen på at jeg er ironisk og postmodernistisk, sier Ransve.

Av Bjørn Ransve blir det også ventet at han skal gjøre det uventede, for det har han gjort siden debuten i 1968. Nå ville det uventede være om han laget samme utstilling om igjen, har han funnet ut.

- Jeg føler meg fanget i en idiotisk sirkel av kritikerne. «Hva har han funnet på denne gang?», spør de. Og hvis jeg ikke har funnet på noe, sier de: «Å, han fant ikke på noe, det var skikkelig smart». Jeg har fått et slags image for å skifte stil for hver utstilling, men dette ville jeg protestere kraftig mot. Alle mine utstillinger har vært del av en helhetlig logisk utvikling der jeg bygger opp min egen billedverden, sier Ransve.

- Jeg har ikke ønsket å forandre meg hver gang jeg har gjort det. Det er skummelt og angstskapende å gå fra en form til en annen når du endelig begynner å mestre den, kanskje til og med vinne publikum og konsolidere økonomien. Men den grensen brøt seg selv, innenfra. Jeg har alltid hatt et ønske om å utfordre de formale sider av mediet. Når jeg er kommet godt inn i en malemåte, har jeg ofte lyst til å arbeide videre i denne. Likevel blir jeg presset til å fortsette videre – som av en indre drift. Jeg har vært nonfiguativ på det hardeste. Når det gjaldt det abstrakte bildet, mente jeg det kunne trekkes lenger, og jeg har redusert så langt jeg kan. Samtidig er figurasjonen i mitt hode like levende som noen gang. Denne dualiteten er positiv. Jeg har følelse av at det finnes en indre struktur i meg som beveger seg mot et mål, men jeg trenger tid, og den vet jeg ikke om jeg får, sier Ransve.

Ransves grunnleggende tematikk har alltid ligger fast: Menneskets situasjon og bildets mulighet i lys av den store tradisjonen. Og nå er han bekymret for maleriets fremtid.

- Fokus er på video, foto og installasjoner. Det bygges nye kunstmuseer i hele verden, og jeg tenker: Det kan umulig finnes så mye god kunst. Jeg leser også ofte i kunstanmeldelser at det er maleriet som skal nedkjempes.

Ransve tar situasjonen på alvor:

- Det kan det hende en ny art vokser frem, en ny type mennesker som er uten evne til å se noe stillestående som et maleri, at maleriet ikke beveger lenger. Man behøver ikke tro det er slik, men det er også for enkelt å si at maleriet alltid vil bestå. For egen del skal jeg fortsette å male og tegne, se om det er mulig å gjøre noe mer innenfor tradisjonen. Så får tiden vise, sier Bjørn Ransve.

- Men gud skal vite at det også finnes mye til døden kjedelig kunst i maleriet, avslutter han.

Fakta

• Navn: Bjørn Ransve er født i Oslo i 1944, bosatt på Nesøya.
• Utdannet: Statens Kunst- og håndverksskoles malerlinje (1962-64), samme kull som Odd Nerdrum og Sidsel Westbø. Statens Kunstakademi i Oslo (1964-1968).
• Debut: Johan Strays Galleri 27 i 1968.
• Karriere: Over 30 separatutstillinger i Norge og utland. Over et dusin grafikk, tegninger og maleriutstillinger i Galleri 27 og Kunstnerforbundet siden 1968. Utstillinger i gallerier og museer landet over, deriblant Munch-museet og hele Museet for Samtidskunst, Lillehammer Bys malerisamling, Trondhjems Kunstforening, Bergens Kunstforening med mange flere.

Maleri:

DIAGONALER MED GULT OG SVART
(1992)
olje på lerret
127 x 127

Av Henrik Steen (for Showroom Kunst, 2002)

Også i kunsten...

Tommy Sørbø er kunsthistoriker, skribent og dramatiker. Finn Skårderud, privatpraktiserende spesialist i psykiatri, har vært sentral i 90-tallets debatt med blant andre essaysamlingene «Sultekunstnere», «Uro. En reise i det moderne selvet», «Federico Fellini. Et Essay om kreativitet» samt lære- og håndbøker om spiseforstyrrelser.

Jeg møtte herrene i en første prøvende dialog om de mange parallelle analogier mellom spiseforstyrrelser og kunst. Er deler av kunsten i en dietetisk tilstand?

SØRBØ: – Modernistenes begrunnelse for et stadig mer minimalistisk uttrykk minner om munkenes forklaring på hvorfor askesen var nødvendig for å oppnå kontakt med det guddommelige.

Argumentasjonen er også påfallende lik den anorektikere bruker når de forklarer hvorfor det er nødvendig for dem å slanke seg. Vi bruker begreper knyttet til kropp og sykdom som metaforer også innenfor kritikken.

Ordene anorektisk og bulimisk beskriver for eksempel kunstneriske uttrykk vi opplever som henholdsvis nedstrippet, eller overdrevet, og i litteraturanmeldelser er det ikke uvanlig å støte på begreper som «blodfattig» og «skåret inn til benet», sier Sørbø.

Spiseforstyrrelser er nervøse konflikter som utspiller seg rundt maten og forholdet til egen kropp. Anoreksi handler om sykelig vegring mot mat. Bulimi er hyppig overspising kombinert med metoder for å drive ut kaloriene igjen; oppkast, avføringspiller eller andre legemidler.

«Spiseforstyrrelser kan sies å være en overordnet kulturkritikk» (Finn Skårderud)

SKÅRDERUD: – Ja, spiseforstyrrelser kan ses på som uttrykk for en overordnet kulturkritikk. Personer med nervøse spiseforstyrrelser lider fordi de føler at de har mistet kontrollen over sitt liv. Opptattheten av mat og slanking fungerer som en lynavleder for den indre utryggheten. Gjennom å kontrollere maten forsøker de å gjenvinne kontroll over livet.

Spiseforstyrrelser handler nesten alltid om dårlig selvtillit, depresjon, om å være sårbar og usikker på egen verdi. Når man stoler lite på seg selv, blir man følsom for andres blikk og kommentarer.

Det er tilfeldig hvem som blir rammet. Det kommer an på hvem man er, når man blir født, hvem man blir oppdratt til å være, forskjellige erfaringer fra skole, venneflokk, familie og de måter man takler disse forskjellige opplevelsene.

Det er neppe tilfeldig at Vesten er hardest rammet av lidelsen: vår kultur er fanatisk opptatt av tynnhet, sunnhet og ytre prestasjoner.

SØRBØ: – Minimalisme og spiseforstyrrelser kan kanskje begge sies å være kulturkritikk eller kultursladder. Begge fenomener «sladrer» om en metthet i kulturen.

Når man har nervøse spiseforstyrrelser er realitetstapet for stort til at jeg tror noen samtidig kan lage stor kunst» (Finn Skårderud)

SKÅRDERUD: – Vårt samfunn flyter over av muligheter, materielle goder og informasjon. I frykt for dette store og farlige, kan mange bli tiltrukket av det enkle, infantile.

Anorektikerens slanking er like ukontrollert som bulimikerens overspising. Begge deler kan beskrives som desperate forsøk på å redde ”selvet”, en tilbaketrekning fra en verden som fremstår som uoversiktlig og truende. Dette forsøket på å beskytte seg, fremstår som paradoksalt, da pasienten skader seg selv i prosessen.

Kunstnere og mennesker med spiseforstyrrelser kan kanskje sies å ha tatt det ut i det ekstreme?

SØRBØ: – Selv om kunstnerne kommuniserer ubehaget i kulturen på enn annen måte enn anorektikere, har både deres begrunnelse og virkemidler mye til felles.

På begynnelsen av 1900-tallet beveget modernistene seg bort fra sansningen. Mange trakk seg tilbake fra det man oppfattet som verdens kaos. Fotografiet, filmen og kommersen invaderte virkeligheten, gjorde den ”uren”, slik at kunstnerne i stedet søkte mot noe bortenfor, innenfor eller bakenfor synsbildet.

«Den spiseforstyrrede nekter å ta verden inn gjennom munnen på samme måte som den minimalistiske billedkunstneren nekter å ta verden inn gjennom øyet» (Tommy Sørbø)

Rundt 1915-1920 opplevde vi nærmest reduksjonskonkurranser der kunstnerne forsøkte å overgå hverandre i minimalisme. Fra å geometrisere virkeligheten gikk man over til å male «rene» geometriske figurer, for til slutt å ende med ensfargede flater eller såkalte monokromer.

Dette får meg til å tenke på den misunnelse man noen ganger kan se en anorektiker ha overfor en annen. Hvor lavt matinntak er det mulig å ha? Er det noe man kan skjære ytterligere ned på? Å tilføre kroppen næring oppfattes som en forurensning, et knefall overfor naturen, en måte å miste sin makt over den.

Den spiseforstyrrede nekter å ta verden inn gjennom munnen på samme måte som den minimalistiske billedkunstneren nekter å ta verden inn gjennom øyet. Når en sann minimalist ser sin elskedes ansikt, en vakker solnedgang eller en rose er det alltid noe annet han ser. Han simpelthen fornekter virkeligheten slik anorektikeren fornekter maten. Han ser forbi det umiddelbare, fordi det er kaotisk, urent og truende. Til nød pirker han i virkeligheten gjennom geometriens små teskjeer.

Et eksempel på en som har gått den andre veien, er den kjente svenske kunstneren Torstein Bergmark. Etter å ha arbeidet nonfigurativt i mange år begynte han å male figurativt på sine gamle dager. Han var endelig blitt gammel nok, eller modig nok, til å male det han syntes var vakkert; oliventrær, blomster og kvinnen han elsket.

Blir anorektikeren noen gang tynn nok til å frigjøre dette innestengte selvet, og blir kunsten minimalistisk nok til at kunstneren endelig får skildret dette overjordiske?

SØRBØ: – Picasso beskrev sin utvikling mot kubismen, som en nødvendighet. «Først rive ned, så bygge opp». Så noen lykkes faktisk.

SKÅRDERUD: – Ja, jeg har hatt pasienter som faktisk hevder å ha kommet til et punkt der de hadde fjernet nok av sitt gamle jeg, og kunne begynne å skape seg selv på nytt. De har hatt en reell følelse av å ha kvittet seg med noe negativt, og erstattet det med noe godt. I Erlend Loes roman «Naiv.Super» ser vi en mann som går inn i en regresjon etter å ha gått på en trøkk, trekker seg helt tilbake til en slags barndom, men gradvis bygger seg opp igjen gjennom mestring. Hva med den spiseforstyrrede kunstner?

KÅRDERUD: – Det er i hvert fall ingen stor kunstner. En spiseforstyrret kan være like vanskelig å engasjere som en som er dypt forelsket, og like vanskelig å nå inn til som en person i dyp sorg. Når man har nervøse spiseforstyrrelser er realitetstapet for stort til at jeg tror noen samtidig kan lage stor kunst.

SØRBØ: – Men også her finnes det kanskje unntak, en Franz Kafka for eksempel.

FAKTA

• Finn Skårderud

• Født i Elverum i 1956, bosatt i Oslo. Spesialist i psykiatri. Privatpraktiserende og forsker ved Regionssenteret for barne- og ungdomspsykiatri. I tillegg er han forfatter, skribent, spaltist, filmkritiker og redaktør for nettstedet Lommelegen. Har utgitt flere bøker og essaysamlinger, mest kjent for ”Uro. En reise i det moderne selvet” (1998). Siste bok er ”Sterk/Svak. Håndboken om spiseforstyrrelser” (2000). Har mottatt Karl Evangs pris for fortjenstfullt helseopplysningsarbeid.

• Tommy Sørbø

• Født i Stavanger i 1953, oppvokst i Porsgrunn. Magister i Kunsthistorie. dramatiker og skribent. Han har blant annet vært museumslektor ved Nasjonalgalleriet og han har formidlet billedkunst i radio, fjernsyn og aviser. Sørbø vakte debatt vinteren 2001, da han ironiserte over en rekke av vår tids fremste samtidskunstnere.