Av Henrik Steen

Som på mange områder vi nordmenn tror at vi er best: Det er jo ikke sant. Slik er det også med vår Grunnlov.

Eidsvollsforsamlingen

Allerede i Grunnlovens paragraf to bærer det utfor: «Den evangelisk-lutherske religion forbliver Statens offentlige religion». Ikke bare er det vanskelig å tenke seg at en stat skal ha en religiøs overbevisning, det er også grovt krenkende i et multikulturelt samfunn.

De som tror at slikt bare har symbolsk verdi, kan jo spørre de som kjemper for å få fjernet den kristne formålsparagrafen fra grunnskolen, de som fører saker mot Norge ved menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg eller Ytringsfrihetsfrihetskommisjonen som ventelig snart vil komme med forslag til grunnlovsendringer.

Vår grunnlov påvirker vårt samfunn. Men selv om den både er gammelmodig og preget av sin høye alder, varierer viljen til å forandre den. Reformviljen er større blant juristene, mens det politiske miljø ikke er særlig opptatt av konstitusjonelle spørsmål, eller i beste fall er grunnlovskonservative.

- Grunnloven bør forandres. På flere områder bidrar den til å skape problemer som vi godt kunne ha klart oss foruten, mener grunnlovsekspert Eivind Smith.

- Grunnloven har fungert så godt gjennom alle disse årene. Jeg har ikke hørt noen overbevisende argumenter for reform av grunnloven. Den har vært et veldig fint verktøy som har tilpasset seg de forskjellige forhold den har eksistert under, mener tidligere stortingspresident Guttorm Hansen (A).

«Ler av oss»

Noen av landets fremste jurister vil ikke siteres på sitt syn på grunnloven. Morgenbladet har opptak av blant annet følgende: «Vi trenger en skikkelig reform, mange av oss mener det, men tør ikke ta til orde for det. Vi blir bare ledd ut når det foreslås. Av Guttorm Hansen og andre hellige mennesker. Det er den vanlige reaksjonen (…) Grunnloven mangler viktig sikring av vår rettssikkerhet og menneskerettigheter, men makten som rår nyter den fleksibilitet som dagens uskrevne og usikre rett gir (…) å bli skjøvet ut fra The Establishment er jo lite konstruktivt. Da er det bedre å ta litt om gangen».

Folkerettsekspert Carl August Fleischer, professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo, ser heller ikke behov for en større grunnlovsreform, men mener det er presserende er å få inn bestemmelser som styrker rettssikkerheten i Norge.

- Vår rettsikkerhetsryggrad er brukket i store deler av systemet. Den er blitt meget dårlig, sier Fleischer.

- For eksempel er adgang til å dømme personer i en sak her i landet basert på hva en eller annen tilfeldig underettsdommer eller lagmannsrett har funnet på i en annen sak mellom helt andre parter, sier Fleischer.

- Ideelt sett burde vi foreta en skikkelig revisjon av grunnloven. Men jeg har ikke noen tro på at det kommer til å skje, sier Eivind Smith.

Nest eldst i verden

Dokumentet som regnes som verdens første grunnlov ble laget av 55 utsendinger fra 12 delstater i den vaklende, unge republikken USA i Philadelphia i 1787. Etter tre måneders hardt arbeid med skarpe motsetninger, harde dragkamper og en serie kompromisser, satt de gjenværende 39 sin signatur under det stolte dokumentet, som ble deklamert med det flittig siterte begrepet «We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal…» (uttrykket finnes ikke i selve lovteksten).

Noen år senere ble de viktige artiklene om blant annet full tale- og trykkefrihet lagt til. De tre vitale ben som er USAs fundament, utgjøres av denne Konstitusjonen, Rettighetserklæringen og Uavhengighetserklæringen.

Da våre Eidsvollsmenn 27 år senere samlet seg i Eidsvoll i 1814 for å lage verdens nest eldste grunnlov, ble det ikke lagt ned like mye arbeid. Faktisk er vår grunnlov et hastverksarbeid, drevet av et sterkt behov for å vise fram en uavhengighetserklæring, et dokument som formelt og høytidelig gjorde det klinkende klart overfor stormaktene at nå ville vi styre selv – og slik vil vi gjøre det.

Et blandingsprodukt

Det står mye rart i vårt vår grunnlov og viktige deler av vår forfatning står ikke der. En forfatning må ikke nødvendigvis skrives, den kan gro frem. England har for eksempel ingen grunnlov. Her i landet har vi en blanding av begge deler.

Vi har for eksempel fått parlamentarisme uten at det er nevnt med et ord i grunnloven. Mens Norge har forandret seg dramatisk siden 1814, har ikke Grunnloven blitt særlig endret.

Like fullt blir det flikket litt på den år om annet, men endringene er kosmetiske. Riksforsamlingen på Eidsvoll laget heller ingen rettighetserklæringer eller en katalog som uttrykkelig tilstår borgerne positive menneskerettigheter. Dette begrepet fikk ikke noe fotfeste. Ordet ble ikke engang brukt. Den dag i dag er begrepet hjemløst i norsk rett. Derimot ble det grunnlovsfestet at: «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget»…

Mangler menneskerettigheter

- Det er ingen ordentlig beskyttelse av menneskerettighetene i Grunnloven. Vi har noen, men det har ikke vært ajourført på noen rimelig måte. Det mest presserende nå er å sørge for et skikkelig vern av disse, sier Eivind Smith.

Er det ikke innarbeidet i norsk lov at konvensjonene vi er tilsluttet om internasjonale menneskerettigheter går foran norsk lov?

- Nei. Jeg hørte en gang Kåre Willoch si dette på radioen, men da har han ikke skjønt poenget. Høyesterett har derimot skjønt poenget, selv om vi ikke liker faktum, noe de viste i en dom 10. april i 1997. Det er altså slik at dersom norske myndigheter vil gjøre noe som strider mot internasjonale traktater om menneskerettigheter, så kan de det, sier Smith.

Skaper uklarhet

Til tross for at vår grunnlov var et hastverksarbeid, står det i loven at dens grunnleggende prinsipper skal være eviggyldige og hellige. I løpet av de 183 år som har gått siden grunnloven ble skapt, har det også oppstått betydelige uoverensstemmelser mellom statspraksis og grunnlovens tekst, mellom terrenget og kartet. Ikke minst gjelder det i forholdet mellom statsmaktene.

Grunnloven skaper uklarhet. I den senere tid er dette aktualisert gjennom saker som EØS-avtalen, EU-striden, Lund-kommisjonen og Faremo/Furre-saken. For å nevne noen. I disse dager er våre fremste jurister uenig om det kreves en grunnlovsendring for å binde landet til Schengen-avtalen.

- Etter min oppfatning kan samarbeidsavtalen mellom Norge og Schengen-landene bare godkjennes etter en grunnlovsendring, sier jusprofessor Ståle Eskeland. Andre jusprofessorer mener noe annet.

Det kan være et problem å vinne mot staten – i statens egne domstoler

Statens domstoler

Uavhengige domstoler er en annen hjørnesten i en ideell rettsstat. For å oppnå uavhengige domstoler, må dommerne opptre uavhengig også av staten. Slik er det heller ikke i Norge. Grunnlovens kapittel om den dømmende makt går utenom de fleste spørsmål om de alminnelige domstolenes rolle. Slik er det også i det vitale spørsmål om deres uavhengighet.

Dette ledd i maktfordelingssystemet i norsk versjon er fortsatt ikke gjennomført fullt ut.

I 1814 ga Eidsvollsmennene Kongen alene myndighet til å utnevne alle dommere. I dag er det altså regjeringen som utnevner alle dommere. Politikerne utnevner sine egne kontrollører. Domstolenes ressurser reguleres av Justisdepartementet. Embetsmenn fra Justisdepartementet og dets etater har også hatt fortrinnsrett til dommerembeter.

Som advokat skrev Ketil Lund en gang en artikkel med den talende tittelen: «Det kan være et problem å vinne mot staten – i statens egne domstoler».

Liten religionsfrihet

Mens USAs grunnlov har knesatt prinsippet om full religionsfrihet, det vil si ingen statsprester og ingen adel, så laget Eidsvollsmennene en grunnlov som motarbeider full religionsfrihet. I vår Grunnlovs paragraf to heter det at den evangelisk-lutherske kirke forblir statens offentlige religion. Ikke bare på dette punktet i Grunnloven blir religionsfrihet motarbeidet, men vårt samlende symbol Kongen er i henhold til Grunnloven også øverste myndighet for kirken.

Siden kristendommens innførelse i 1030 har det vært en sammenheng mellom Kongen og Kirken, til tider i form av en uheldig sammenblanding av åndelig og verdslig makt.

- Jeg er ofte blitt konfrontert med denne paragrafen i Grunnloven og det kan være vanskelig å forklare at vi har religionsfrihet i Norge, men til dem som spør, svarer jeg at de må se hvordan vi praktiserer det, sier Guttorm Hansen.

Folkeavstemninger

Noen av de viktigste politiske spørsmål i Norge i etterkrigstiden er avgjort gjennom folkeavstemninger. Grunnloven sier ingenting om folkeavstemningsinstrumentet. Tolkning av grunnloven gjør det derimot klart at de kun kan være rådgivende.

Alle juristene vi har snakket med, er enige om at ettersom Stortinget har brukt folkeavstemninger ved flere anledninger, vil det være på sin plass at dette kommer til uttrykk på en eller annen måte i grunnloven.

Hvorfor er det så vanskelig å gå løs på selv mer begrensede men viktige reformer i Grunnloven?

- Jeg tror det dels skyldes mangel på interesse i det politiske liv, som ikke tenker på konstitusjonelle spørsmål før de blir nødt. Dels henger det sammen med at de ikke vil binde seg, sier Smith.

«Dårlige lover er den verst formen for tyranni» Edmund Burke (engelsk statsmann)

Smal ytringsfrihet

Også når det kommer til ytringsfrihet, er forskjell mellom USAs First Amendment og den norske grunnlovens paragraf 100 enorm. Der First Amendment er uten forbehold, skyter paragraf 100 inn en rekke forbehold. De er ikke få, og ikke uvesentlige. Et dusinvis paragrafer i straffeloven innskrenker ytringsfrihetsprinsippet. Den norske paragraf 100 brukes for nær sagt hvilket som helst formål, og det gjør den.

Når Ytringsfrihetskommisjonen under ledelse av professor Franscis Sejerstedt legger fram sin innstilling i juni, er den ventet å inneholde en endring av Grunnloven på dette punkt.

Hva vil skje om det blir nedlagt et tilsvarende arbeid med de 111 andre Grunnlovsparagrafene?

GRISETE GRUNNLOV: Den sterkeste drivkraften til den britiske forfatteren George Orwell var hatet mot diktatur og kamp for demokrati. Det var også inspirasjonen til en av hans mest berømte bøker, Animal Farm, som her er illustrert i norsk versjon av Ragnar Aalbu i sitt hovedfagprosjekt ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (1996).

Av Henrik Steen, Aftenposten, 1999

Larry flynt - spiller dommer!

Under tittelen «Om menneskets storhet» hadde Verdikommisjonens leder Hanne Sophie Greve i Aftenposten torsdag 30. juli et innlegg om ytringsfrihet. Greve skriver der at hun vil «gå langt med hensyn til å hegne om ytringsfriheten».

Hun skriver også: «(. . .) at det finnes yttergrenser for ytringsfriheten, er ikke tvilsomt». At lederen for Verdikommisjonen har en slik tilnærming til grenser for ytringsfriheten, er urovekkende. For mange vil hevde det motsatte: At grensene for ytringsfriheten er tvilsomme. Om du åpner døren for sensur aldri så lite, vil den aldri bli stående åpen bare så lite, og følgene av dette er alltid mer enn nedslående. Tidligere i sommer uttalte justisminister Aud-Inger Aure uttalt at «det kan bli aktuelt å innføre kontroll av Internett og elektronisk post i Norge i kampen mot barnepornografi».

«Det kan bli aktuelt å innføre kontroll av Internett og epost i Norge (i kampen mot barnepornografi)» Justisminister Aud Inger Aure

Aures forslag kan innebære en forgripelse overfor privatpersoner mer graverende enn George Orwell og Aldous Huxley klarte å forestille seg, men som Greve unnlot å kommentere. Det svulstige og abstrakte innlegget til hanne Sophie Greve er et godt eksempel på Den Moralske Majoritets demagogi. Det er grunn til å spørre: Hva mener egentlig Hanne Sophie Greve og Aud-Inger Aure om ytringsfrihet og sensur?

Tapt frihet

I et samfunn må vi leve med motstridende gode interesser, og vi må leve med et flertall, en Moralsk Majoritet, som alltid vil ønske høye moralske standarder velkommen. Men hvor overrasket blir ikke den samme majoritet når de innser at den offisielle definisjonen av porno ikke bare inkluderer pornografer, halliker, prostituerte og homoseksuelle! Nazistene la raskt til jøder, sorte og slavere. Kommunistene utvidet listen til å omfatte kristne, muslimer og resten av vestlig kultur.

«Det står ingen steder at First Amendment gjelder med visse unntak. Jeg er ikke i tvil om at First Amendment betyr, at det ikke skal være noen lover som innskrenker tale- og ytringsfriheten i USA»(Høyesterettsdommer Black)

Å gjenvinne sin tapte frihet var ikke lett for disse folkene. Millioner betalte prisen med sitt eget liv. Tror noen at en Hitler eller Stalin kunne ha overlevd om de ikke hadde tatt knekken på ytringsfriheten? Det var ikke mangel på forbud mot oppfordring til folkemord som gjorde disse prosessene mulige.

Tvert imot startet det også som sensur av «det usømmelige», mange små korte sensurskritt, korte nok skritt om gangen til at det ikke ble slått alarm, korte nok skritt til at Den Moralske Majoritet var med nesten hele veien.

I dette perspektivet er det urovekkende å se Greve foreta den klassiske avsporing ved å skrive: «hva gavner det å ha ytringsfrihet dersom man ikke har mat så man overlever?» – som om det er aktuelle motsetninger!? Dette er Den Moralske Majoritets demagogi.

For er det noen motsetning? Nei. Men i den norske debatten reises typisk spørsmålet: Er Larry Flynt, den amerikanske Hustler-utgiveren, en oppriktig og hardnakket forkjemper for ytringsfrihet, eller en kynisk pornokonge som brukte sine konstitusjonelle rettigheter til å sikre seg muligheten til å selge flere skitne sider? Hvilken? Eller er det mulig han var begge deler? Var Oscar Schindler, den tyske industrialisten som hjalp jøder, en human menneskeredder? Eller var han en nazist som utnyttet arbeidskraft for profitt? Hvilken? Eller er det mulig han var begge deler?

Et samfunn som starter å sensurere, starter med pornografien. Når et samfunn sensurerer pornografien, hvor det vil stanse å sensurere?

Den moralske majoritet

Det er fristende å anbefale Aure og Greve å se filmen til den tsjekkisk-fødte regissøren Milos Forman, «The People vs. Larry Flynt», om prosessen mot Hustler-utgiveren som førte til en interessant ytringsfrihetsdom i USAs høyesterett. I Norge ble filmen oversatt til «Larry Flynt – skandalenes mann» – av alle ting!

Skandalen i historien var ikke Larry Flynt, men oppførselen til Den Moralske Majoritet. Den sanne historien om Flynt-saken er en god illustrasjon på forskjellene mellom USAs og Norges holdninger til prinsippene for ytringsfrihet.

Magasinet Hustler hadde laget en parodi på en annonsekampanje for Campari som hadde gått i amerikanske medier. I sin parodi konstruerte Hustler et bilde av pastor Falwell, leder for populistbevegelsen The Moral Majority, i et incestmøte med sin mor på utedo.

Historiens klimaks er sluttscenen som utspiller seg i USAs høyesterett, der Flynt og hans advokater vinner over paster Jerry Falwell, som først hadde vunnet i en lavere rett. Pastor Falwell regnet med å ha en sjeldent god sak, Hustler visste jo at det var oppspinn fra ende til annen! «Jooo,» svarte dommer Rehnquist, «men innenfor området debatt om offentlige saker er det mange innlegg som fremsettes uten beundringsverdige motiver og likevel er beskyttet av First Amendment».

Selv om det usanne har liten verdi, er det uunngåelig i en fri, offentlig debatt. En lov som setter straff for usanne påstander vil utvilsomt ha en meget dempende virkning på ytringer om offentlige personer. Ytringsfriheten krever rom til å puste, sa USAs høyesterett.

Store forskjeller

Forskjellen på holdningene i USA og Norge kan ha en sammenheng med den store forskjellen i teksten i USAs First Amendment og den norske grunnlovens paragraf 100 om ytringsfrihet.

Der First Amendment er uten forbehold, skyter paragraf 100 inn en rekke forbehold. De er ikke få, og de er ikke uvesentlige. Det er tilført et dusinvis paragrafer i straffeloven som innskrenker ytringsfrihetsprinsippet, enten av hensyn til «rikets sikkerhet« (§ 90 og 91), offentlig ansattes brudd på taushetsplikt (§ 121), diskriminerende uttalelser (§ 135a, Kjuus-dommen), tilskyndelse til lovovertredelse (§ 140), blasfemi (§ 142), ærekrenkelser (§ 246 og 247), grove voldsskildringer (§ 382) og privatlivets fred (§ 390). Paragrafene gjelder enhver ytring uansett hvordan de er spredt, mens paragrafene 211b og 382 gjelder ytringer fremsatt i film, video eller fjernsynsprogrammer.

Som vi ser kan den norske paragraf 100 brukes for nær sagt hvilket som helst formål, og det gjør den.

Når Ytringsfrihetskommisjonen legger frem sin innstilling neste år, håper jeg den bærer i seg noe av den ånd som den amerikanske dommer Hugo Black la for dagen. Han ble aldri trett av å hevde: «Det står ingen steder at First Amendment gjelder med visse unntak. Jeg er ikke i tvil om at First Amendment betyr at det ikke skal være noen lover som innskrenker tale- og ytringsfriheten i USA».

Når det formuleres lover og domsavsigelser, rammes også andre ting enn det loven eller domsavsigelsen var tenkt rettet mot. I en lovtekst blir det ikke formulert forbud mot kropp og ben i en viss vinkel, men forbud mot det «moralsk støtende», eller som i Jack Erik Kjuus-dommen, «fare for identitetskrise».

Derfor må vi være særdeles på vakt når en av de fremste representantene for Den Moralske Majoritet, justisminister Aud-Inger Aure, er i ferd med å snu seg rundt i kampen mot barnepornografi. Måten hun beveger seg på, minner om elefanten – det kan få katastrofale følger.

Da den amerikanske kongressen formulerte et lovforslag om å forby innhold på nettet som var «uanstendig» (Communications Decency Act), tok det ikke mer enn to dager før en føderal dommer i Philadelphia erklærte lovteksten i strid med grunnlovstillegget om ytringsfrihet.

I begrunnelsen het det blant annet: «På samme måte som Internetts styrke ligger i dets kaos, er vår frihet avhengig av det kaos og den kakofoni som ligger i den ytringsfriheten grunnloven beskytter. Internett må garanteres den samme grad av ytringsfrihet som trykte medier».

Dommeren viste blant annet til FNs menneskerettighetskonvensjon (artikkel 19), som sier: «Enhver skal ha rett til ytringsfrihet, denne rett omfatter rett til å søke, motta og meddele opplysninger og tanker av alle slag, uten hensyn til landegrenser, enten i muntlig, skriftlig eller trykt form, eller ved kunstneriske eller andre uttrykksmidler etter eget valg» (originalteksten benytter uttrykket «through any media»).

Det er tegn på ignoranse eller oversikkerhet å tro at vår frihet er en permanent gave, uten daglige forpliktelser, at ingenting vil skje oss om vi tillater Den Moralske Majoritet å tøye loven bare lite grann for å tilfredsstille bestemte grupper eller bestemte ideologier. Selv i de mest siviliserte samfunn vil demagogene alltid være i beredskap, alltid vente, klare og testende.

De er utrettelige og vi blir aldri kvitt dem. Det er OK.
Men om vi stopper å motsi dem, vil de vinne. Og det er ikke OK.

Av Henrik Steen

Torstein Moland

Det finnes en rekke verre eksempler enn Moland-saken: I 24 år var Levi Østby administrerende direktør for Intersport-kjeden. Da den gikk konkurs i desember 1990, ble Østby tiltalt for grovt økonomisk utroskap og grovt bedrageri. I seks år pågikk Økokrims etterforskning av saken. Østby ble dratt gjennom byrett og lagmannsrett, før han til slutt ble blankt frifunnet.

Det er grunn til å tro at det ikke var identifisering i media som rammet Østby hardest, skjønt media kan bli flinkere til også å fortelle om renvaskelser og frifinnelser.

Å bli frifunnet av dommeren er en mager trøst når livet er lagt i grus.

Noe lignende skjedde i Investa-saken. Odd Rune Austgulen ble tiltalt for grovt økonomisk utroskap for etter flere år å bli blankt frifunnet.

Tidligere sjef for Kreditkassens meglerselskap Christiania Fonds, Dag Simpson, ble suspendert fra jobben og kastet til ulvene. Etter lang tid ble han idømt en mindre bot som han slapp å betale.

Bak etiketter som «Airbus-saken» og «Intersport-saken» skjuler det seg ekte mennesker som urettmessig blir brennemerket for livet: Tor Bergstrøm; Per Terje Vold; Gudmund Rønningen; Tore Henning-Larsen; Torstein Moland; Sverre Walther Rostoft; Svenn Stray; Erik A. Lind, for å nevne noen «Økokrim-ofre».

Å bli frifunnet av dommeren er en mager trøst når livet er lagt i grus.

Økokrims meritter

Om vi ser på de rettskraftige sakene til Økokrim siden opprettelsen i 1989, har etaten brukt rundt 500 årsverk på å bure inne 50 årsverk. For hvert dømte Økokrim-offer, brukes altså ti Økokrim-årsverk. Antall skapte soningsår er en sjettedel av antall årsverk Økokrim selv bruker. Over 50 årsverk er brukt på tapte saker, der mennesker er forfulgt av Økokrim i inntil seks år: ødelagt og ruinert – men frifunnet av retten.

Siden opprettelsen har rundt 200 mennesker blitt «Økokrim-ofre». «Gjennomsnittsbyttet» til Økokrim blir dømt til fem måneder soning og 30000 kroner i bot. Etterforskningen av «den enorme» Airbus-saken ble innledet av Økokrim i januar 1994. Det førte blant annet til siktelse mot den tidligere direktøren i Østlandske Stenexport, en siktelse som senere ble frafalt. Av i alt 150 mennesker i sakskomplekset, har Økokrim maktet å få dømt fire personer for antedaterte kontrakter, noe som i denne sammenheng må kunne kalles bagateller. Bare én eneste er dømt for hva saken egentlig gjaldt: ulovlige gjenkjøpsavtaler.

Først i mars 1996 henla Økokrim straffesaken mot Torstein Moland. Skaden var allerede gjort. Hvor mye ressurser og titalls millioner har ikke Økokrim brukt på disse sakene?

Vi står ovenfor spurvejakt med kanon. Var dette meningen med Økokrim?

I en rettsstat skal påtalemyndighetene være objektive. Vi liker å ha tillit til at påtalemyndighetene også framholder det som taler til fordel for en mistenkt. Da er det betenkelig at det er en enorm avstand mellom Økokrims påstand om dom og rettens dom. Etter et tiår med økende fokusering på økonomisk kriminalitet, og politikerløfter om økt innsats mot «hvitsnippforbrytere», ble Økokrim etablert under jappetidens blåmandag i 1989.

Økokrim ble ikke etablert ved egen lov, men gjennom en endring i påtaleinstruksen. Her gis Økokrim unike fullmakter som riksdekkende etterforsknings- og påtaleorgan for hele landet. Økokrims leder har fullmakter som politimester for hele landet. I praksis kan Økokrim ta de sakene de ønsker.

Kampanje-politi

Det har ikke manglet på kampanjer fra Økokrims side i disse ti årene for å legitimere institusjonen og få tilført økte ressurser. Den første kampanjen var «faunakrim», deretter «datakrim» og senere «kulturminnekriminalitet». Under den siste kampanjen reiste Økokrim tiltale mot to 19-åringer i Fredrikstad, som hadde gravd litt på en haug som dessverre viste seg å være en gravhaug fra jernalderen.

Økokrim mente saken var en passende prøveklut på de nye skjerpede strafferammene i fornminneloven. Økokrim stilte 19-åringene for retten. Men dommeren var ikke helt enig i Økokrims påstander, og lot hobby-arkeologene spasere ut igjen i skogen, mens Økokrim ble idømt alle saksomkostninger.

Økokrim skryter av en oppklaringsprosent på over 80 prosent. Et slikt utsagn er villedende. Dette er Økokrims domfellelsesprosent. Tallet sier ingenting om alle sakene som blir henlagt underveis. Det er ingen kunst å ha høy domfellelsesprosent så lenge alle mindre og opplagte saker kjøres for domstolen. I dette tallet ligger altså også mindre forseelser – og de er det mange av. Hva Økokrim i virkeligheten oppklarer er en helt annen sak.

Det mest unike med Økokrim er at institusjonen i påtaleinstruksen i 1989 ble gitt både etterforsknings- og påtalefunksjonen. Endringen i påtaleinstruksen ved opprettelsen av Økokrim innførte en radikalt ny ordning i Norge: Mens etterforskning og påtale stort sett har vært holdt separat mellom politi og påtalemyndigheter, er statsadvokatene i Økokrim gitt ansvaret for både etterforskningen og har generell påtalekompetanse for hele landet. Det mangler bare at de er dommere også.

Kritikkverdige metoder

I en rettsstat skal påtalemyndighetene være objektive. Vi liker å ha tillit til at påtalemyndighetene også framholder det som taler til fordel for en mistenkt. Da er det betenkelig at det er en enorm avstand mellom Økokrims påstand om dom og rettens dom.

«…påtalemyndigheten er seg fullkomment bevisst at den befinner seg i en gråsone i forhold til loven» (Økokrims aktor i retten)

Da er det betenkelig at Økokrim advarer vitner mot å innlate seg på samtale med forsvarere (Advokatbladet 1997). Spørsmålet om forsvarerens plikter og rettigheter til å konferere med de vitner som er oppgitt i en straffesak, reiser sentrale rettssikkerhetsspørsmål. En forsvarer har rett – og etter omstendighetene også plikt – til å konferere med sakens vitner. Da er det betenkelig å storme et advokatkontor og beslaglegge fortrolig informasjon mellom klient og forsvarsadvokat.

I denne saken måtte Økokrim dras til Høyesterett, før de godtok at de ikke kunne beslaglegge motpartens saksdokumenter.

«Selv om det var tvilsomt, valgte vi å påkjære lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett,» sa daværende Økokrim-leder Lars Oftedal Broch (som i dag selv er høyesterettsdommer). Da er det betenkelig at Økokrim forfølger saker på grunnlag Økokrim selv mener er tvilsomt i forhold til loven. Det er betenkelig at Økokrim i retten uttaler at «påtalemyndigheten er seg fullkomment bevisst at den befinner seg i en gråsone i forhold til loven». Det er faktisk ganske rystende ettersom Grunnloven tydelig sier at man skal ha en klar straffebestemmelse for å forfølge et menneske. I denne saken måtte Gulating lagmannsrett fortelle Økokrim at Stortinget var rette instans for å prøve lovens yttergrenser, ikke domstolen.

Økokrim i lovens gråsone

Det kan høres utrolig, men påtalemyndigheten Økokrim befinner seg mildt sagt stadig i gråsoner av loven.

Etterhvert er det mange ansatte i Økokrim uten politibakgrunn. De er økonomer og revisorer og ser ikke politiarbeidet i kontrast til hva som ellers skjer innen politiet, og i samfunnet forøvrig. Det virker som om de mangler erfaring til å stille spørsmål som: Når jeg vet at det gis fengselsstraff i relativt små narkotikasaker, er det da rimelig å henlegge så mange konkurssaker? Eller omvendt: Skal jeg foreslå en bot på 30000 kroner for en mindre momsunndragelse, som det aldri er gjort noe for å skjule, når et innbrudd med tilsvarende gevinst aldri oppdages?

Økokrim har lagt seg til en del andre uvaner også. For eksempel legger de ransakinger og pågripelser til fredag ettermiddag når det er vanskeligst å få kontakt med advokat, slik at mistenkte kan holdes i arrest hele helgen før forhørsretten åpner mandag. Dette er ikke serien «Murder One» på fjernsynet, men Økokrim i Norge anno 1999. Kanskje det er på tide at sentralforvaltningen og våre folkevalgte ser nærmere på den unike institusjonen de skapte i 1989?