Av Henrik Steen

Hva skjedde?

Ingenting tydet på at dette skulle gå til helvete, men stadig flere av de optimistiske forestillingene som ble rigget opp på denne scenen, får nå servert budskapet: The show must go off. Det kanskje verste eksempelet er SOL. Raketten har gått så skjevt ut at styret har vurdert å trykke på den røde knappen merket destroy.

Det er litt over en olympiade siden den entusiatiske starten. I norges tradisjonelle media, ble Internett første gang viet en større reportasje i Arbeiderbladets lørdagsbilag i juni 1994, under tittelen «Verdens største møteplass». Senere er nettet hauset på en måte som minner om innføringen av elektrisitet.

Publikum kom på nett fort som virus — for å oppdage at det i virkeligheten var verdens største roteskuff. Men roteskuffen lovet store muligheter for gutter og jenter med en redaktør i magen. Å lage en web-side var jo slett ikke vanskelig!

Som den kosmologiske skapelsesscenen Big Bang, kunne det startes noe nytt fra ingenting.

Rock´n´roll

Dessuten var Internett en desentralisert modell, et system uten en topp eller bunn og dermed totalt ulikt den tradisjonelle mediaindustrien, der organisasjonene er bygget som varseltrekanter besatt av sjefer og mellomledere så trekantet i hodet at de klarer å sette seg ved kortenden selv ved et rundt bord.

Flaskehalsen sitter som kjent på toppen!

Her skulle det gås utenom og skapes noe nytt fra bunn! Morgendagens informasjonsmotorvei — foreløpig en krøttersti — var for alvorlig til å overlates de tradisjonelle portvaktene.

Web-proletariatet mobiliserte. En Frode Nielsen gikk foran som et godt eksempel og sluttet i Geelmuyden.Kiese og etablerte sin egen webzine, Nielsen Observer, hjemme i stua. Flere kom etter.

Spennende, kreative, skapende mennesker forlot sine studier, sine arbeidsplasser eller arbeidsledighet med stjerneskudd i blikket, med drømmer om å skape en ny fet rakett.

Riktignok minnet enkelte om fluer på vei opp elefantryggen med voldtekt i blikket, men intensjonene var gode. Her skulle det bli rock´n´roll!

Generasjon WWW

På puben Stopp Pressen i VG-bygget og andre obskure steder møttes web-proletariatet og la planer om å underminere de tradisjonelle aktørene og erobre Web. …og ut av et slikt storartet kaos ventet vi at det skulle dukke opp, fabelaktive web-sider, i den mest uventede form, en ny fet rakett som skulle lyse opp himmelen. Den skulle ikke bli skutt opp fra Akersgata. På Web var Akersgata død! Da VG kom på Web, var det jo ikke WG, men en dårlig skjermversjon av avisa! De hadde ikke skjønt det! Og det samme gjaldt Dagbladet og Aftenposten og alle de andre. De tradisjonelle mediene måtte forstå at de nå så døden i øynene! Her kom generasjon WWW. Og hestene i Akersgata var dopa! Banen var av glass! Alle odds var strøket! Alle kunne delta og forsyne seg av kaka! Alle gamle tradisjoner var utslitt og ingen nye var ennå etablert.

Men det skulle komme…fomlende i begynnelsen… i små lokaler, i Møllerveien, på Majorstua, på C.J. Hambros plass og andre steder var WWWorspielene i gang… og snart… snart ville noen utvide skjermen, smelle Champagnenkorken…si til helvete med det!…vi gjør det! …og ut av et slikt storartet kaos ventet vi at det skulle dukke opp, fabelaktive web-sider, i den mest uventede form, en ny fet rakett som skulle lyse opp himmelen. Den skulle ikke bli skutt opp fra Akersgata. På Web var Akersgata død!

Bønnetellerne

Men slik gikk det ikke. Nielsen ble kapret av VG, Oslonett og Origos Spinn er nostalgiske minner, SOL og Digi reduserer staben. Og dette som skulle bli rock´n´roll!? De mest spennende rakettene som er skutt opp i cyberspace i løpet av denne tiden, har i stedet endt med samme skjebne som den 42 sekunder lange jomfruturen til den amerikanske Titan-raketten denne sommeren.

Oppskytingen ble fulgt av tusentalls involverte med champagne-kassene stående klart bak i auditoriet. Men det var ikke Champagne-korkene som smalt.

Hva skjedde?

Bønnetellerne kom tuslende! Duften av elektronisk gull hadde sivet inn også i styrerommene til Schibsted og Telenor og dess like. Kunnskaper om internett hadde de fra overhead. Klart det måtte gå galt.

Web var kommet på dagsorden også her. Så kom de tuslende, sendt på oppdrag fra styrerommene, med fotformsko, i nystrøkne kortermede skjorter & slips og blå keramikk-kopper med navnet sitt på (vi i web-proletariatet brukte selvfølgelig papp-krus), de inntok lokalene og la sitt kvalmende konforme ikke-preg på det hele. Kunnskaper om internett hadde de fra overhead. Klart det måtte gå galt.

Ingen fet rakett?

Schibsted kjøpte pionérbedriften Oslonett AS. Senere tok Telenor og Schibsted og slo alle sine nett-pjolter sammen. (Hva skal vi med Konkurransetilsynet?). Det som var Telenors beste internettsatsning, Origo, har endt opp som et telegrambyrå for Internett-notiser. Oslonetts beste internettsatsning, Kvasir, er døende. Kjempepjolteren ble døpt «SOL», men minner mest av alt om en solformørkelse.

Internett ble i hvert fall disse årenes største hype. Det engelske ordet brukes også ofte på norsk, men da i omtale av PR-jippoer og pop-døgnfluer som er overstimulert og gjenstand for ufortjent mye oppmerksomhet. På engelsk brukes ordet også om handlingen når en sprøytenarkoman setter seg et skudd…

Det er synd å konstatere at ingen ny fet rakett ennå har lyst opp himmelen.

Av Henrik Steen

Tim Berners-Lee

Engelskmannen Tim Berners-Lee valgte i stedet å forbli den ufeirede helten bak Web. I dag er han leder for W3-konsortiet, som holder til ved Massachussets Institue of Technology Laboratory for Computer Sciences (MIT).

Der fortsetter Tim Berners-Lee en krevende jobb med en mest mulig ideell videreutvikling av Web. Konseptet unnfanget han i 1989. Oppfinneren hadde da ingen idé om hva han satt i gang.

Uten World Wide Web ville Internett fremdeles vært ukjent for de fleste. På spørsmål om hans egne favoritt Web-steder, avsløres en sans for svart humor. Han liker Web-steder «som gir gode praktiske tips i dagliglivet» og anbefaler i samme vending et sted med tips om hvordan du best fyrer opp en grill (http://ghg.ecn.purdue.edu). Stedet viser filmen av en mann som er i gang med å antenne 20 kilo kull ved hjelp av tre tønner flytende nitroglyserin! Grillen skal være klar til bruk etter tre sekunder.

Inquire Within

- Hva slags karakter jeg er som skapte World Wide Web? Alle som har mistet kontakt med tiden mens de har sittet foran en datamaskin, kjenner hangen til å dagdrømme, trangen til å gjøre drømmen sann, og tendensen til å gå glipp av lunsj. I dag kalles det Attention Deficiency Disorder – hyperaktivitetsyndromet, svarer Tim Berners-Lee.

«De første par årene var det mye overtalelser for å få folk til å ta World Wide Web i bruk»

Han ble født i London i 1956. Foreldrene, begge matematikere, traff hverandre over den boksen som skulle bli verdens første kommersielle datamaskin, Ferranti Mark I.

Etter Queens College i Oxford, startet Berners-Lee i 1976 som ingeniør i firmaet Plessey Telecommunications i Poole, der han spesialiserte seg på kommunikasjon og tekstbehandlingsverktøy. På midten av 80-tallet begynte han å sysle med et dataprogram som han kalte Enquire.

– Navnet var inspirert av boken «Inquire Within: Anything You Want To Know», en bok fra 1858 som er stappfull av brukbare råd om nesten alt mulig. Programmet skulle hjelpe meg å holde orden på rotet, til å strukturere data og tilfeldige assosiasjoner som dukker opp i Det Virkelige Liv, som hjernen er konstruert for å huske, men som min ikke alltid mestrer, sier Berners-Lee.

Programmet var basert på hypertekst (selv om Berners-Lee ikke kjente til den allerede eksisterende termen), men Enquire ble aldri helt ferdig og aldri utgitt. Men Berners-Lee hadde det med seg i bagasjen da han i 1984 begynte som datakonsulent ved det intereuropeiske kjerneforskningsinstituttet CERN (Conseil Européen pour la Recherche Nucléire) i Genève. Der ble han styrket i sin overbevisning om at et slikt program virkelig kunne forbedre utvekslingen av informasjon og strukturering av data.

Telefonlisten hos CERN

Først i 1989 fikk han grønt lys til å gjennomføre prosjektet. På sin egen NeXT-maskin skrev han høsten 1990 den originale Web-klienten, som kombinerte både redigerings- og lesemulighet. Programmet kalte han WorldWideWeb (uten mellomrom) og det ble distribuert innenfor CERN i desember.

– Ideen var å få kunnskap representert på en fleksibel måte, at det skulle være lett å utveksle, enkelt å holde ajour. Det var noe vi trengte i vårt arbeid. CERN er sammensatt av en spredt og variert gruppe av smarte og kreative mennesker ved institutter i mange land. Når disse jobbet sammen på et prosjekt, ble resultatet ofte en informasjonsflyt som var kompleks og forvirrende. Jeg tenkte at om jeg satt sammen et stykke programvare som også var passe morsomt å bruke, slik at alle ville bruke det, og faktisk bruke det til å skrive ned alt de gjorde, så det resulterende havet av informasjon bli lettere å forholde seg til.

Noe av det første som ble publisert på Web var CERNs telefonliste. Slik ble Web skapt, ikke som et verdensomspennende system, men som et internt nettverk.

Sommeren 1991 la Berners-Lee og CERN programmet ut på nettet.

– De første par årene var det mye overtalelser for å få folk til å ta det i bruk. Vi reiste rundt på konferanser og messer og maste på mennesker om å lage Web-leser på andre plattformer, ettersom mitt var laget til en NeXT-maskin. Vi måtte overbevise mennesker om å ta Web i bruk og legge ut informasjon der, sier Berners-Lee.

Så kom NCSA Mosaic

Det begynte å løsne først etter at studentene ved University of Illinois litt senere satt seg ned og laget den mer funksjonelle Web-leseren NCSA Mosaic. De la programmet gratis ut på Internett, som dengang var forbeholdt de som kunne manøvre nettet takket være vanskelige kommandoer (Internett var som datamaskinen før Apple og Windows).

I mars 1993 var det omtrent 50 servere i hele verden som hadde sin informasjon tilrettelagt som WWW. Etter at Mosaic kom i september 1993 og introduserte prinsippet for hundretusener av mennesker som brukte PC eller Apple Macintosh, vokste antallet Web-servere til rundt 500 på et halvt år. Deretter steg antall Web-servere dramatisk – til dagens millioner.

Blant de unge studentene ved University of Illinois som var med å utvikle Mosaic, var en ved navn Marc Andreessen, som ett år senere, i 1994, etablerte selskapet Netscape som i dag er verdsatt til hundretalls millioner kroner. Heller enn å etablere et «spin off»-selskap og håve inn millioner, forble Berners-Lee den jordnære sjefsevangelist og ufeirede helten bak Web.

The W3 Consortium

– Hele World Wide Web var så lite og skjørt at det kunne falt sammen og slett ikke blitt videreutviklet. I 1992 var det fremdeles ikke klart hva som ville skje. Først da fire dresskledde menn plutselig en dag troppet uanmeldt opp på mitt kontor i Genève og forklarte meg at de nå hadde de basert hele sin organisasjon og forretningsvirksomhet på Web-konseptet, og var ute etter en form for forsikringer om standarden, innså jeg at vi trengte et slags konsortium for å påse stabilitet og retningslinjer for den videre utviklingen.

Jeg var og er mest opptatt av at World Wide Web skal eksistere og videreutvikles mest mulig i tråd med de ideelle forutsetningene vi hadde. Et slikt ansvar kunne ikke ligge hos et kommersielt firma.

«World Wide Web var så lite og skjørt at det kunne falt sammen og slett ikke blitt videreutviklet»

Dermed ble The W3 Consortium etablert, som en ideell organisasjon som den dag i dag har ansvaret for utviklingen av Web, og med Tim Berners-Lee som sin direktør. Hovedkvarteret ble etablert ved Massachussets Institue of Technologys Laboratory for Computer Sciences, der Berners-Lee nå bor med sin kone og to barn.

Konsortiet dikterer standardene og utviklingen av Web, og består i dag av representanter fra mer enn 120 medlemsland, inkludert alle de store programvareselskapene; Microsoft, IBM, Oracle, SUN Microsystems, Silicon Graphics, Netscape og videre. Arbeidsgrupper og komiteer blir fortløpende nedsatt for å gi anbefalinger om Web-standarder. Den endelige avgjørelsen tas til slutt av et styre med Berners-Lee ved bordenden.

Omfattende skaderapport

– Et Web-år er 2,6 måneder. Utviklingen er uhyre rask og vi må møte behovene mens de kommer, helst være litt foran. Vi er så demokratiske som mulig, men noen ganger må vi skjære gjennom. sier Berners-Lee. Med blondt uryddig hår, framstår han ikke som noen typisk autoritær figur. Han snakker så fort som han tenker, ofte raskere – «hvor var jeg?», spør han midt i sitt eget svar.

På spørsmålet om han selv surfer for fornøyelsens skyld, svarer Lee: Henry Ford kjørte aldri søndagstur i bilen sin. Han var for opptatt i garasjen

Midt i et foredrag er han den første som lager et poeng av at noe skjærer seg i en demonstrasjon og stanser det hele med å si til forsamlingen: «Kan dere ikke alle snakke med hverandre en stund, mens vi får satt dette skikkelig opp».

Når han ser tilbake på de ti årene siden hans aller første versjon av Web, er det ikke alt han er like fornøyd med. I sin «skaderapport» har Berners-Lee en lang liste over funksjonaliteter og opprinnelige intensjoner ved Web som har gått tapt underveis.

Web er ikke brukt helt på den måten jeg opprinnelig så det for meg, som et kommunikasjonsverktøy som ville gjøre det mulig for mindre grupper å jobbe mer effektivt i team. Den opprinnelige intensjonen var at det skulle være like lett å redigere dokumentet du har på skjermen som å lese det. Jeg trodde det raskere skulle komme en enklere måte å uttrykke seg på Web.

En rekke flere mennesker kan surfe enn de som kan publisere. Men etterhvert kommer det verktøy som gjør dette enklere.

Vi hadde heller ingen ideer om å støtte bilder og video og lyder! Jeg har ikke noe mot multimedia-utviklingen, men vi har foreløpig for lite båndbredde og personlig likte jeg Web på det stadiet da det tvang mennesker til å være litterære, sier han.

Konkurransen mellom de dominerende programselskapene har også sine uheldige utslag, mener Berners-Lee:

– Kommersialiseringen av Web har både positive og negative sider. På den ene siden hjelper det Web å ekspandere og det bringer inn en rekke nye ideer. Men det er skummelt at en bestemt datagigant prøver å ta over kontrollen med standardprotokollene som styrer Web, ved å slippe Web-lesere gratis i stort antall for å oppnå en absolutt markedsmakt. Senere kan selskapet diktere nye funksjoner og protokoller som utestenger de som ikke bruker dette selskapets programvare.

Brudd på kongstanken

Brukere kan oppleve å komme til en Web-side og få beskjed om at «beklager, du trenger programvare fra selskap X for å komme inn. Rimelig konkurranse er selve hjertet i innovasjon og utvikling, men om et selskap skulle skaffe seg absolutt dominans, ville det være svært uheldig.

Det ville også være svært uheldig om konkurransen mellom Web-lesere medførte forskjellige standarder, slik at brukeren må benytte seg av flere typer for å få adgang til forskjellig informasjon på Web. Det vil være et langt skritt tilbake, sier Berners-Lee.

Alle som henger en etikett på sin Web-side der det står at denne siden leses best med netleseren X eller Y, framstår som de skriker etter de dårlige gamle dager før Web, da du hadde liten sjanse til å lese et dokument som var skrevet på en annen maskin, i en annen tekstbehandler eller på et annet nettverk. Kongstanken bak Web er jo den motsatte, sier Berners-Lee.

Når én produsent av Web-lesere har etablert et slikt monopol, har det incentiv til å fortsette å endre de facto standarden, for dermed å tvinge potensielle konkurrenter til et evigvarende «henge med»-spill. Alle andre gode ideer i alle de andre programselskapene blir undertrykt fordi de må være kompatible med de facto-standarden. Mannen som skapte den første Web-klienten, håper og regner med at den snart forsvinner. I hvertfall som separat Web-leser.

– En Web-leser er noe som bare tillater deg å lese, ikke skrive, og er et enkelt vindu mot verden. I stedet burde hele skjermen din være ett vindu til informasjonshavet, der en liten del av den representerer din lokale maskin. Brukergrensesnittet mellom din Web-leser og operativsystemet vil bli sammenkoblet, og bør for alle praktsike hensyn bli til én. Det vil bli ett brukergrensesnitt. Om operativsystemet tar opp i seg Web-leseren eller omvendt, er som forholdet mellom fjernsynsskjermen og PC-skjermen: hvem som «vinner» er et spørsmål om hvilket selskap som vil komme best ut.

I fremtiden vil du ikke se noen Web-leser, men et dokument som linker til andre dokumenter eller programvare som man bruker på en need to use-basis. Mens du surfer rundt på Web, vil du aktivisere programmer på Web, ikke lokalt på din egen maskin. Vår bruk av programvare vil endre seg fra dagens, til å være en support for de objektene som er en del av informasjonshavet, sier Berners-Lee.

I Windows er dette i ferd med å skje. Programvaren vil etterhvert bevege seg inn og ut av din datamaskin etter behov, uten at du behøver å bekymre seg over det. Java er et skritt i denne retningen, men veldig mye arbeid gjenstår for å oppnå et akseptablert brukergrensesnitt.

– Det viktigste og kanskje vanskeligste er å etablere et nivå av tillitt som gjør det mulig for informasjon å bevege seg fra nettet til den enkelte maskin, gjøre sin jobb, og legge igjen filer på din harddisk, sier han.

Like vanlig som fjernsyn

Bernes-Lee forventer at maskiner som har mulighet til å surfe Web vil bli like vanlig som fjernsyn er idag. Er ikke World Wide Web i ferd med å drukne i banaliteter?

– Til folk som klager over at de har sittet og lest banaliteter, foreslår jeg at de tenker på hvordan de havnet der. En link vil som regel også gi et kvalitetssignal. En link fra en kvalitetsside, pleier å lede til et annen kvalitetsside – og vice versa. Mange spør «hvorfor, med all denne informasjonen, er det så vanskelig å finne det jeg er ute etter?»

– Mye omtale har skapt forventninger som gjør at mange blir skuffet etter sitt søk på Web, men folk har ingen fundamental rett til å kunne oppdage alt med en gang. Mens noen informasjonsleverandører gjerne gir lett tilgang til sin informasjon gjennom, er det andre som ikke gjør det. Eksistensen av papir gir ikke noe bibliotek. Du trenger en hel rekke skribenter som jobber hardt, en hel rekke redaktører som jobber hardt, en hel rekke akademikere som jobber og gir fra seg sitt materiale og en hel rekke bibliotekarer som jobber hardt. Det samme gjelder for Web.

Hvis noen spør meg, «hvorfor finner jeg ikke en totaloversikt over publikasjoner innenfor dette området når jeg søker på Web?» – svarer jeg: Gå og lag den, og legg den ut på Web! Berners-Lee er selv ingen typisk WWW-bruker. Hans bruk av Web er nesten eksklusivt relatert til arbeidet med å angi standardene for den.

På spørsmålet om han selv surfer for fornøyelsens skyld, svarer Lee: Henry Ford kjørte aldri søndagstur i bilen sin. Han var for opptatt i garasjen.

Av Henrik Steen, Journalisten

«Om man ser tilbake, så oppdager man som regel det øyeblikk da en ny tidsalder ble til. Men mens det sto på, fulgte den ene dagen hakk i hæl på den forrige» (John Steinbeck)

Internett er tidvis omgitt av det samme hysteri som mottagelsen av rock´n´roll, og likhetstrekkene er mange. Rocken har masseappell, den er grensesprengende, opprørsk og ikke minst usensurert. Mens andre stilarter stadig avløser hverandre, har rock´n´roll vært en bærende lydbølge, i prinsippet uforandret i 40 år eller så.

I dag er rocken en storindustri som står på egne ben, med alle sine skyggesider. Med produsenter som i egne øyne er legender, med monsterstudioer og flamboyante storslagne turneer med millionomsetning. Men det var ikke alltid slik.

En gang var den ansett som umulig å markedsføre, til og med farlig. Den var praktisert i garasjer og lagerskur så langt fra hovedstrømningene som det var mulig å komme.

Ikke ulikt historien til internett. Sammenligningen med rock´n´roll er besnærende.

Kanskje er det også en sammenheng mellom dette og det merkelige fenomen at det i tradisjonelle media ser ut til å være kulturavdelingene som behandler IT og Internett mest edruelig?

Hype

Når det behandles på nyhetsplass, inntreffer et annet fenomen: Plutselig renner det ut pornobilder og nynazistisk materiale fra journalistens dataskjerm, selv om undersøkelser viser at under én prosent av alt som postes på de flere titalls tusen usenet-gruppene inneholder noe som ligner på pornografi.

Internett er med andre ord utsatt for hype. Det engelske ordet brukes også på norsk, ofte i omtale av pop-fenomener og da helst om PR-jippoer og døgnfluer. Det insinuerer at noe er overstimulert og får ufortjent mye oppmerksomhet (i media).

Et like godt ord finnes ikke på norsk. Hype brukes også på engelsk om handlingen når en sprøytenarkoman setter seg et skudd. Hype er støy – og kan være farlig. For tenk om de har rett, som nå hevder at dette er en av de sjeldne tilfeller der hype ikke bare er berettiget, men et understatement.

Grensesprengende

Grunnen til at rock´n´roll aldri vil dø, er fordi den utforsker dypet av noen av menneskets mest eksistensielle anliggender. Den har masseappell. Den er grensesprengende, opprørsk, og ikke minst usensurert. Det er entusiasme.

Rock´n´roll er farlig, og vil alltid være det så lenge den vil forsvare sitt navn. Innholdet er transportert verden over, og har trosset motstand fra enkelte typer politiske regimer, som har gjort store anstrengelser for å prøve å stoppe den, men uten å lykkes.

På samme måte er det med internett. Som rock´n´roll har internett masseappell, er grensesprengende, opprørsk og usensurert. For noen kan også internett være farlig.

The medium is the medium

The medium is the message», sa Marshall McLuhan.

Marshall McLuhan

Teknologien gir alltid selve kommunikasjonen en ny karakter. Når kommunikasjonen får en ny karakter, får de sosiale mønstre en ny karakter. Massemediene har forandret menneskenes sosiale vaner i stort omfang bare de to-tre siste tiår. Da tusen mennesker på Marienlyst i sin tid bandt halvparten av den øvrige befolkningens fritid, var det i norsk sosialhistorisk perspektiv en unik situasjon.

«The medium is the medium» er hva vi har kunnet si om internett de siste årene.

En av grunnene til at internett har tatt av som en rakett, er at det er folkets medium mer enn noe medium noengang har vært. I en tid der mediene mer enn noe annet former våre verdier, oppfatninger og livsstil, er dette en uhyre spennende utvikling. Og pressefrihet er ikke lenger forbeholdt de som eier en (avismagnaten William Hearst). Men det er mye mer. Internett er for tiden verdens raskest voksende markedsplass. Det omformer de tradisjonelle verdikjeder. Tross rock´n´roll-parallellen, er det derfor grunn til å behandle fenomenet seriøst også i andre deler av media.

Revolusjonene

Mer presist enn parallellen til Den industrielle revolusjon, er å betrakte internett som en del av den fjerde kommunikasjonsrevolusjonen. De fire er:

• overgangen fra en muntlig til en alfabetskrivende kultur;
• trykkpressens gjennombrudd;
• den elektroniske revolusjon og
• den digitale revolusjon.

Mennesket var ikke langt unna da alt dette foregikk. Sentralt i de fire revolusjonene sto den rystede adelsgutten Platon fra Athen, en gullsmed fra Mainz som adlød navnet Johann Gutenberg, den engelske bonden og naturforsker Isaac Newton, den forkomne tegnelæreren Morse og den merkelige engelske professoren Charles Babbage. En rask gjennomgang av de fire kommunikasjonsrevolusjonene, er viktig å vite om dette:

Hjemmelekser blir til

Den første kommunikasjonsrevolusjonen i menneskets moderne historie inntraff i det 5. århundre f.Kr., da Athen gikk over fra en muntlig kultur til en alfabetskrivende kultur, som igjen førte til våre hjemmelekser. Om vi skal forstå hva denne revolusjonen innebar må vi lese Platon. Det er nemlig hos Platon at selveste dialogen oppstår som en litterær form – og hva pokker skulle Hemingway gjort uten?

Trykkpressen

Den andre revolusjonen i kommunikasjonens historie inntraff i det 16. Århundre, da Europa gjennomgikk en dyptgripende forvandling som et resultat av trykkpressen.

Denne andre store enkelthendelsen fant sted rundt 1450 da Johann Gutenberg, en gullsmed fra Mainz i Tyskland, oppfant løse typer og introduserte den første trykkpressen i Europa (Kina og Korea hadde allerede presser).

Det tok Gutenberg to år å sette den første Bibelen, men da det var gjort, kunne han trykke mange eksemplarer og dette – ikke bare Bibelen, men trykkpressen – endret vestens kultur for bestandig og menneskene fikk innført copyright. Munkene, som vanligvis sto for kopiarbeider, klarte sjelden å skrive mer enn én bibel i året.

Det var som å få en laserskriver på kontoret.

Om vi skal forstå hva dette innebar, må vi lese John Locke. Det Aristoteles var for både det 16. og 17. Århundre, var John Locke for det 18. århundre – det største kildespring og den største skole-filosof. I 1690 skrev han et essay om menneskeforstanden som ga han en plass i filosofiens historie (nå er det ikke mange ledige plasser igjen her).

Slikt betyr også enormt for verdiene på produktet. Før Gutenbergs tid var verdien på en bok tilsvarende en engelsk bondegård. På samme måte vil den pågående storstilte utbyggingen av elektroniske nettverk endre verdiforhold i markedet.

Den elektroniske revolusjon

Den tredje kommunikasjonsrevolusjonen inntraff fra midten av det 19. Århundre, da den elektroniske revolusjonen førte med seg telegrafen, telefonen, radioen og særlig fjernsynet. Om vi skal forstå hva den innebar, må vi lese Marshall McLuhan og Neil Postman (når mange ikke ikke helt tror på sistnevnte, er det bare fordi han heter det han gjør).

Telegrafpåfunnet

I 1853 klarte en forkommen kunstner og tegnelærer – som hadde fusket litt i «elektromagnetismens mysterier» – å sende kodede meldinger via en elektrisk kabel. Han het Samuel F.B. Morse, og først etter slitsom lobbyvirksomhet fikk han overbevist den amerikanske kongressen om å bevilge 30 000 dollar til å bygge den første telegraflinjen mellom Baltimore og Washington.

De neste ti-årene hadde selskaper som kjøpte lisensrettigheter av Morse bygget tusenvis av kilometer med telegraflinjer. I løpet av elleve år strakk selskapet Western Union sine telegraflinjer fra den ene enden av de forente stater til den andre og oppnådde med dette en enorm makt. Ikke lenge etter kunne datterselskapet Gold & Stock Telegraph Company bringe ferske opplysninger til investorer og gullspekulanter og banet veien for våre dagers Dow Jones og Nikkei.

Telefonrevolusjonen

Da stemmelæreren Alexander Graham Bell i 1876 patenterte den første telefonen, forsøkte Western Union først å slå det bort som en spøk og et påfunn. Western Union hadde sine apparater på hvert eneste større hotell, jernbanestasjon og aviskontor i landet, med betingelser som forbød installering av telefon.

Til tross for alt dette måtte Western gi opp og ble feid til side. Ikke først og fremst av den mye mindre motstanderen, men av næringslivets desperate behov for og krav om bedre kommunikasjoner.

Telefonen forandret nesten alt ved forretningsdriften. Den gjorde det mulig å operere over større geografiske områder. Etter hvert som mer og mer av økonomien ble avhengig av telefonene, ble også selskapene og regjeringskontoret som skaffet dem eller regulerte dem også enormt mektige.

Vinneren av telefon-maktkampen i næringslivet ble til det største privateide selskap verden noen gang hadde sett, American Telephone & Telegraph Company (AT&T), selskapet som i samarbeid med amerikanske myndigheter blant annet bidro avgjørende til det blodige kuppet i Chile 11. september 1973, som styrtet den demokratisk valgte Allende-regjeringen og innsatte diktatoren Pinochet.

Skulle ikke AT&T forbli verdens største telefonselskap? Skulle ikke IBM være verdens største dataselskap også på 90-tallet? Slik gikk det som kjent ikke. På samme måte som sterke krav fra næringslivet om bedre kommunikasjoner påførte Western Union et nederlag hundre år tidligere, var det nye teknologier og sterke uinnfridde krav om nye tjenester som til slutt knuste AT&T, slik hjemme-PC-revolusjonen overrumplet IBM.

Hva nå?

Mot slutten av det 20. århundre er internett en del av den fjerde revolusjonen, den digitale data- og bitsrevolusjonen. Om vi skal forstå hva den kan innebære, må vi lese Charles Babbage og Nicholas Negroponte.

Hva vi vil få i kjølvannet denne revolusjonen er ikke godt å si, men uten tvil vil den påvirke oss både sosialt og kulturelt.

«Om man ser tilbake, så oppdager man som regel det øyeblikk da en ny tidsalder ble til. Men mens det sto på, fulgte den ene dagen hakk i hæl på den forrige». Slik ble det formulert av forfatteren John Steinbeck i en tid da det ble laget fem- og tyveårsplaner og forandringene gikk saktere enn nå. Det var en tid da trygghet ble skapt av stabilitet, noe som var avgjørende for paret som kjøpte seg leilighet på Etterstad i Oslo i 1954. Det var trygghet, og der skulle de bo til de døde. Hadde du fått deg jobb på Borregård i tyveårs-alderen var du reddet og trygg for resten av livet. Stabilitet var trygghet.

I dag er det motsatt. Trygghet skapes ikke gjennom stabilitet, men gjennom forandring – og ingenting forandrer mer enn IT. Ikke bare inderholdnings- og innholdsindustrien rører på seg. IT har for lengst satt de store multinasjonale selskapene i bevegelse på alle områder.

De digitalt hjemløse

Informasjonssamfunnet har lenge banket på døren til Det norske Hus. Utviklingen av globale markeder med digitale penger vil innebære en forskyvning av maktbalansen i verden, men skuffende mange av dagens politikere avslører at de ikke forstår rekkevidden av den gen-, bio- og IT-revolusjon vi er midt inne i.

At de politiske journalistene heller ikke er på høyde, er på kort sikt heldig for den enkelte politiker, men på lengre sikt et skjebnesvangert fellesskap. Rett foran øynene på oss vil den pågående brede teknologiske revolusjon forme verden på ny, slik jordbruksrevolusjonen og den industrielle revolusjonen formet verden på nytt. Da er vi alle utviklingsland.

Vi gjør ting på nye måter, og Karl Marx etterlot seg en urokket sannhet: Produksjonsforholdene har grunnleggende innflytelse på de politiske forhold og på det sosiale mønster i et samfunn.

Skremmebilder

Da er det trist å høre politikere som er mest opptatt av å konstatere at også nynazister har oppdaget Internett eller at det finnes pornografi på World Wide Web. Raskt dreies fokus i retning av hvordan dette kan kontrolleres. Om ikke tidligere i samtalen, har de avslørt seg nå. Deretter får vi skremmebildene; om utdypingen av klasseskiller, at vi blir fremmedgjort og at det vil føre til færre arbeidsplasser.

Men, teknologiske framskritt har alltid ført til – i strid med hva mange tror – at det blir skapt flere arbeidsplasser enn de som går tapt, teknologi har alltid demokratisert kunnskap og de nye skillelinjene vil ikke nødvendigvis følge de velkjente skiller mellom fattige og rike land.

Fra atomer til bits

I likhet med gen-teknologien må den den pågående IT-revolusjonen forstås gjennom informasjonens DNA: Overgangen fra atomer til bits. Det er en fundamental forskjell på atomer og bits. Vi er vant til å tenke atomer men må lære oss å tenke bits.

Her er et lynkurs med et nærliggende og enkelt eksempel; Tenk på biblioteket. I dag fungerer det utelukkende basert på atomer. Du flytter dine atomer til biblioteket, et bygg av atomer, henter en bok bestående av atomer, låner boken og leverer den tilbake etter én uke, og – hvor urealistisk det måtte høre ut  – 52 mennesker kan dermed låne denne boken i løpet av ett år.

Når vi gjør atomene om til bits, hva skjer? Det er så grunnleggende og innlysende at læreren vår aldri nevnte det: Når du låner atomer er det ingen atomer igjen, når du låner en bit er det alltid en bit igjen. Hva betyr det? At 20 millioner mennesker kan låne boken samtidig. Et enkelt eksempel, men et første skritt på veien til å forstå forskjellen på atomer og bits.

Fundamental forskjell

Vår politikk, våre lover og og regler er basert på atomer, ikke bits. Vi er vant til å flytte håndfaste varer og penger over landegrenser.

Vi bestemmer fortsatt omfanget av kontroll og toll ved grensestasjoner, men økende deler av den internasjonale utveksling som skjer av det menneskene skaper i dag, unndrar seg den type kontroll. En CD-plate er i utgangspunktet en vare i plastikk som må transporteres, selges og lagres. Men innholdet – selve produktet – er digitale signaler, bits.

De fleste immaterielle produkter kan omsettes som bits og når vi i tillegg har fått globale nettverk utenfor enhver nasjonal kontroll til å transporterte disse digitale signalene, er det ingen liten revolusjon. Av USAs samlede eksportinntekter, stammer allerede seks prosent fra immaterielle varer og tjenester som kan omsettes som bits, men ingen toll- eller grensestasjon kan kontrollere bits.

Digitale penger

Kapitalen, informasjonsstrømmen, varene og tjenestene vil følge de veier som teknologien gjør mulig. En million nordmenn bruker allerede Internett. En løsning for sikre pengetransaksjoner over nettet som er utviklet i samarbeid mellom de to største kredittkortselskapene i verden, Visa og MasterCard, er allerede satt i drift i en rekke banker verden over, blant annet i Sparebanken Hedmark, den sjuende største sparebanken i Norge. Fra din egen datamaskin kan du ikke bare med noen tastetrykk utføre transaksjoner i banken via Internett, men også anonymt og sikkert handle varer direkte over nettet, belaste kontoen direkte og sette penger inn på andres konti.

Døgnet rundt jorden rundt

Teknologien adopteres raskere enn vi tror. Da Sparebanken Hedmark introduserte telebankordningen i Norge høsten 1994, trodde banken at 16-17 prosent av kundene ville bruke telefonen til å betale regningene sine med i løpet av en toårsperiode. I stedet ble det en eksplosjon. Over halvparten av bankens kunder betaler i dag regningene sine over telebank, det vil si ved hjelp av noen tastetrykk hjemmefra eller kontoret.

I Norge bruker allerede en million nordmenn internett (1995). En undersøkelse Sparebanken Hedmark nylig har gjennomført, viser at 70 prosent av bankens kunder har tilgang til PC og 60 prosent sier de vil bruke PC til å betale regningene sine dersom de får dette tilbudet. 65 prosent av regningene i Sparebanken Hedmark betales når banken er stengt. Nå kan resultatene av det stadig flere av menneskene skaper i økende grad være tilgjengelig for alle, overalt og til enhver tid. I det globale Cyberspace starter en ny dag hvert eneste øyeblikk.

Smith ville smilt

Internett har allerede bidratt til å presse ned kurtasjesatsene på aksjehandel i det amerikanske markedet. Dette er bare starten på en finansrevolusjon som vil forsterke konkurransen dramatisk. Etter hvert som handelen flyter inn på elektroniske markeder og disse får rollen som markedsskaper på område etter område, vil det også medføre dramatiske endringer i verdikjeden, der både grossist og detaljist kan bli helt eliminert. Det vil medføre et nytt kapitalistisk og globalt forbrukermarked med lav friksjon, rik markedsinformasjon og lave tilleggsomkostninger.

Adam Smith ville smilt.

Det handler altså om mer enn at postkortet kan erstattes av elektroniske feriehilsener. Politikernes eneste mulighet til å påvirke framtiden ligger i å ta utgangspunkt i virkeligheten slik den, men det forutsetter jo at politikerne setter seg inn i den.

Web-proletariatet

Også Karl Marx ville smilt i skjegget. Innføring av markedsplasser med digitale penger på Internett vil ikke bare åpne for tidenes homeparty, men kan snu opp ned på veletablerte maktforhold.

Byen Bangalore i India er i dag preget av stor fattigdom, men den viktigste eksportvaren er dataprogrammer som sendes digitalt over satellitt til Vesten og Japan. Med innføringen av digitale penger kan hvem som helst sette opp en hvilken som helst butikk hvor som helst. Neste gang Thorbjørn Jagland skal kjøpe seg sko, kan han finne en skobutikk på nettet som etter utvalget og prisene å dømme kan oppfattes som en av de største. Der bestiller han sine sko, belaster kredittkortet direkte og får de sendt hjem i løpet av et par dager. Alt er i sin skjønneste orden selv om det kan vise seg at «kjempebutikken» på nettet er et enmannsforetak i en garasje i Finnmark.

Slik står nettmarkedet i kontrast til de tradisjonelle markeder og Rimi/Rema-modellen, der skalafortrinn og forhandlingsmakt ofte utestenger små bedrifter.

Den nye kapitalen

Karl Marx fikk dessuten også rett på en måte han sikkert ikke hadde tenkt seg. I kunnskapssamfunnet og i den intellektuelle kapitalismen har enkeltmenneskene overtatt det viktigste produksjonsmiddelet: Kunnskapen.

Når de ansatte forlater arbeidsplassen etter jobben, tar de også med seg produksjonsmiddelet hjem. Det tradisjonelle kapitalbegrepet er i ferd med å bli utvannet. Hvem eier egentlig bedriften når dens viktigste kapital er de ansattes kunnskap? Det er bare en av grunnene til at maktforholdene i arbeidslivet vil endres.

Uansett befinner vi oss i en stor omforming og står overfor store utfordringer som – om de brukes riktig i dag – kan representere store fremskritt, muligheter og håp. Tenk om det er riktig at informasjonsteknologien kan utjevne klasseskiller dersom det legges til rette for det nå. Kanskje vi i morgen kan realisere å etablere avansert kommunikasjon blant mennesker som aldri før har sett en telefon, takket være informasjonsteknologien.

Kanskje kan IT gjøre det slik at fattiggutten i Harlem også får direkte tilgang til bibliotekene på Harvard.

(I 1995 laget jeg et eget bilag for fagbladet Journalisten, «Datamakt og journalistikk» og holdt innledning om «fenomenet Internett» på åpent OJ-møte. Teksten er basert på lederen i magasinet og foredraget).